Ild fra himmelen

fire

Det som følger er fra førsteutkastet til “Veien”, også kalt “I går, i dag, til evig tid”.

Yeshua og følget dro mot Jerusalem.
Det oppstod murring blant disiplene fordi Yeshua ikke ville gå utenom samaritanske landsbyer. Og da de slo leir utpå ettermiddagen, sendte Yeshua noen av disiplene i forveien for å be om overnatting til hele følget.
De likte ikke oppdraget de fikk, men adlød sin Mester.

Noen timer senere kom de tilbake og fortalte at samaritanerne ikke ønsket å gi dem husly, siden Yeshua og disiplene var på vei til Jerusalem.

Jakob og Johannes ble svært forbannet. Skinnet fra leirbålet ga farge til lynene i øynene deres. Jakob kom til å tenke på historien om Akasja, som var konge i Samaria på profeten Elias tid. I likhet med samaritanerne nå for tiden, gjorde han det som var ondt i Herrens øyne.
Riktignok tilbad Akasja Ba’al-Sebub, og ikke Herren. Men så lenge dagens samaritanere tilbad Herren på feil måte, og ikke vendt mot Jerusalem, gikk det i bunn og grunn ut på det samme.

*

De gamle skriftene kunne fortelle at denne Akasja på et tidspunkt falt ut av gittervinduet på loftsalen sin, og ble sengeliggende. Han ba noen av sine menn om å ta med seg et offer til plassen hvor man tilba Ba’al-Sebub i Ekron, og spørre denne guden om han kom til å overleve eller ei.
Men på veien mot Ekron ble sendebudene stanset av Elia.
-Finnes det ingen Gud i Israel, siden dere ser dere nødt til å rådspørre guden i Ekron? ropte profeten til dem. -Vel, jeg har en beskjed fra den eneste sanne Gud: Kongen i Samaria kommer ikke til å bli frisk igjen. Han vil dø i sengen han nå ligger i!

Sendebudene returnerte til kongen, som ble forundret over at de kom så raskt tilbake.
Etter at han hadde mottatt budskapet, ble Akasja rasende.
-Hvordan så denne mannen ut? spurte han.
De forklarte at han gikk med en lodden kappe og et lærbelte om livet. Kongen forstod straks at det var snakk om Elia, og sendte avgårde femti menn for å hente ham.

De femti fant profeten på toppen av et berg, og befalte ham å komme ned.
Men Elia svarte: -Så sant jeg er en gudsmann, skal ild fare ned fra himmelen og fortære dere alle!

Og det skjedde. Flammer fra oven fortærte dem alle.

Idioten Akasja valgte bare å sende femti nye menn. Samme skjebne tilfalt dem; ilden slukte dem alle.

*

Jakobs blikk mørknet mens han tenkte på dette. Guds fiender visste ikke hvem de hadde med å gjøre! Han minnet Johannes om denne fortellingen, og sammen reiste de seg og gikk fulle av religiøs indignasjon og nidkjærhet for Herren, Israels Gud, bort til Yeshua.
-Herre, skal vi befale ild å fare ned fra himmelen og fortære dem? spurte Jakob.
-Ja, slik Elia gjorde? supplerte Johannes.
De slet med å skjule sin stolthet over å ha kommet opp med dette forslaget. Nå ville Yeshua innse at de kjente Skriftene. Og det føltes godt å uttrykke litt hellig vrede på Yeshuas vegne. Han fortjente det, han var jo enda større enn profeten Elia! Likevel hadde samaritanerne behandlet ham som hundeskitt!

Men Yeshua reagerte ikke som forventet. Han stirret på dem, sjokkert, sint, og nå var det hans øyne som mørknet, før det så kom noe trist i blikket hans.
-Gutter, dere skjønner ikke hva slags ånd som driver dere til å si sånt, sa han stille.
Jammen … var det ikke Guds Ånd?
Jakob og Johannes stusset.
-Tror dere jeg har kommet for å ødelegge menneskeliv? spurte Yeshua fortvilet.

*

-Han har jo selv sagt at han har kommet for å kaste ild på jorden, surmulte Jabob en time senere. I sinne kastet han en vedkubbe inn i bålet, slik at gnistrene føyk til værs. De hadde slått leir for natten her ute i ødemarken, utenfor den komforten en samaritansk landsby tross alt ville ha bydt på.
De hadde sett for seg at Yeshua skulle sette i stand et guddommelig flammehav, et Dommens inferno, bare to sabbatsreiser unna. Nå satt de i stedet her, ved et stusslig bål, skamfulle.
-Kanskje han mente noe annet, svarte Johannes og stirret ettertenksomt inn i flammene.

Facebook Comments
Tro

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?