Sak og person

cropped-rondane.jpg

Her kommer et langt innlegg fra 2016.

Det siste året har det vært mye fokus på autoritært lederskap i kristne organisasjoner. Ungdom har slitt seg helt ut for å etterkomme ønskene til ledere med store visjoner, og opplevd liten forståelse etter at de møtte veggen på grunn av utbrenthet og sjelelige brannsår.

En gjenganger i kritikken mot lederne har vært at saken ble viktigere for dem enn mennesker. Med andre ord ble organisasjonens medlemmer bare et middel for å nå ledernes mål, og det enkelte individ ble ansett som mindre viktig i hele prosessen. I dette lå også en usynliggjøring og nedlatenhet overfor folk som ikke passet helt inn i formen, folk som ikke hadde energi nok til å bli med på kjøret.

Det er nok en god beskrivelse.

Samtidig lurer jeg litt på om ikke problemet i det store og hele egentlig er det STIKK MOTSATTE. Nemlig at kristne har blitt for opptatt av alle andre ting enn sak.

Og med sak mener jeg da det enkle evangeliet.

Dette er en fersk tanke for meg, så tillat meg litt høyttenkning. Tilgi meg om jeg kommer med uheldige og lite gjennomtenkte formuleringer i det som følger, for det er nettopp det formuleringene er i øyeblikket: Lite gjennomtenkte.
Og jeg veit jo at mange av de nevnte kristenlederne har møtt kritikken med nettopp den unnskyldningen, at de gjorde det “for sakens skyld”. Jeg forstår godt at en slik uttalelse bare oppleves som nok en hersketeknikk av de som ligger igjen i grøftekanten etter at Toget med brennende kristne tura gjennom byen.
Det er ikke meningen å legge ansvaret tilbake på de som lot seg utnytte, slik at lederne nok en gang går fri.

Likevel flørter jeg med følgende tanker, sånn ut i fra et framtidsperspektiv:

Om evangeliet var viktigere for oss alle enn karismatiske personligheter, ville ikke religiøs manipulasjon hatt noe gjennomslag. For evangeliet setter folk fri fra denslags, fra selve ideen om å prestere eller gjøre seg fortjent til noe.

Hvis hver enkelt kristensjel virkelig fikk det klart for seg at evangeliets framgang er viktigere enn lederes private visjoner, viktigere enn kirkesamfunn, viktigere enn sekundære uenigheter, viktigere enn kulturelle forskjeller, viktigere enn kategorisering av synder, viktigere enn den gode følelsen av egeninnsats, av å “i det minste ha forsøkt” – vel, da hadde ikke folk blitt med på hva som helst.

*

Ofte har unge kristne et slags åndelig mindreverdighetskompleks, kan det virke som. Jeg tror det skyldes at mange menigheter ikke er gode nok på å formidle det rene evangeliet til sine egne, men hele tiden blander det med religiøse lover, slik at ungdom får servert en forvirrende suppe av konsepter. Det er ofte denne suppa de siden får i oppdrag å formidle videre til fremmede på gata, og derfor er det ikke noe rart at de må klynge seg til bestemte metoder og innøvde setninger, for selv jeg som har studert teologi forstår ikke den lutherske logikken i blandingen av “lov og evangelium”.

Disse ungdommene får dermed en tro hvor de i praksis har noe å bevise, noe å oppnå, selv om de utad og “offisielt” vil påstå at de baserer troen på Guds nåde alene.

Jeg tror mange i utgangspunktet danner seg et et slags kristelig idealbilde av seg selv, og så jobber de iherdig for å oppnå kvaliteten av det bildet, i håp om å klare det før de eventuelt blir avslørt som hyklere. Sånn holdt i hvert fall jeg på i den perioden jeg var i disse kretsene.

Da er det lett å bli offer for sterke ledere som tilbyr en snarvei i prosessen, ved å gjøre deg til en langt mer brennende og ivrig kristen enn gjennomsnittet, og det på null komma niks, med en helt egen image og identitet – og kanskje til og med en egen hettegenser – knyttet til nettopp den rollen.

Så blir selvsagt fallhøyden desto større, noe alle vil merke etter en stund.

*

Tanken om at “selv er jeg intet, Kristus mitt alt”, har visstnok også blitt misbrukt til å gi noen lavt selvbilde, leste jeg nylig i Vårt Land. Men for meg er det en utrolig befriende tanke, dersom den formidles på rett måte. I dette ligger nemlig løsningen på hele problemet. Det er faktisk en tanke som booster selvfølelsen noe helt enormt!

Tanken om at ingen av oss er noe, religiøst sett, at vår identitet og frelse derfor kan basere seg på noe helt annet enn egen prestasjon. At det ikke er noe forskjell på den beste og den verste av oss, når det gjelder å oppnå Guds gunst og kjærlighet.

At vi tvert imot har Guds kjærlighet i utgangspunktet, uavhengig av hva vi gjør eller ikke gjør.

At Jesus rett og slett ikke ga sitt liv for det idealbildet vi forsøker å bli til, men for oss. For deg og meg.
Sånn som vi er. Her og nå.

Selve evangeliet, med andre ord.

Evangeliet, som gjør den verste blant oss troende til en helgen på linje med historiens mest fantastiske mennesker, fordi Gud ikke gir terningkast på vårt dagligliv, men allerede har satt oss i himmelen med Kristus Jesus, i åndelig forstand.

Evangeliet, som dermed også gjør at jeg kan ha samme frimodighet foran Gud som Jesus selv, siden Jesus er hele min rettferdighet.

Den tanken fjerner ethvert “åndelig hierarki”. Den fjerner grunnlaget for alt skille mellom presteskap og lekfolk. Den gjør at det bare blir pinlig når predikanter truer kritikere med at du ikke skal “røre ved Herrens salvede”, siden vi ALLE er Herrens salvede i den nye pakt.

Evangeliet har også kraft i seg til å fjerne enhver loviskhet og prestasjonsangst. Derfor er det så trist at noen prøver å blande de to, lov og evangelium, i samme suppe. Det blir som å helle bensin i blomkålsuppa og tro at folk likevel skal bli glad i blomkål. De kommer bare til å huske bensinen. Et evangelium med loviskhet iblandet, blir oppfattet som en eneste lang pekefinger uansett hvor mye åpne armer som finnes i blandingen.

Derfor blir det livsfarlig å servere setningen “selv er jeg intet, Kristus mitt alt” i en setting hvor man fortsatt baserer seg på en blanding av lov og evangelium.

Mens setningen vil være helt utrolig befriende i en setting hvor man kun baserer seg på evangeliet pluss ingenting!

*

Noen synes kanskje jeg er svært direkte og frimodig i denne bloggen. Men ofte har jeg holdt mye tilbake, ikke våget å snakke rett fra levra, fordi jeg veit hva som venter i innboksen hver gang man stikker hodet fram og mener noe om religiøse ting: “Hvem tror DU at du er, som våger å mene noe om det og det, eller kritisere han eller henne som har et slikt ENORMT kall fra Gud? Er du klar over hvor mye mer hellig de lever enn deg??!”
Eller: “Hvordan kan du kritiserer andre kristne tradisjoner enn din egen? Tror du at din egen krets er så mye bedre? Hvorfor kan du ikke bare holde kjeft?”

Slike meldinger, når de blir mange nok, kan farge frimodigheten fordi de gjør at man blir navlebeskuende istedenfor evangelisk. De blir fort til en indre stemme som melder seg hver gang man har noe å melde, en slags selvsensur som alltid lar frimodigheten basere seg på hvor kristeligiøst man selv har oppført seg den siste tiden, og da kanskje spesielt i forhold til nettopp de kretsene man eventuelt omtaler.

Slik ender enhver fornuftig tanke opp i en slags kjødelig konkurranse om åndelighet, hvor den med “helligst livsførsel” er den som bør få siste ordet i enhver debatt. Man ender opp med indirekte forsøk på å bevise sin åndelighet før man kan mene noe, og istedenfor å komme med noen vettuge ord i tåka, så har man isteden latt seg kneble av en fullstendig fariseistisk og lovisk tankegang.

Men jeg blir fri fra hele problemstillingen, i det øyeblikket jeg kan svare følgende: “Jeg? Jeg er ingen. Hva har vel JEG med saken å gjøre?”

Med en slik evangelisk tankegang, blir Jørgen Hattemaker helt fri til å kritisere Paven Hattebrifer. Fordi det verken handler om Jørgen eller Fransemann, men om EVANGELIETS FRAMGANG I VERDEN.

For noen år siden fikk jeg beskjed av en pastor om at jeg burde slutte å skrive tekster med evangelisk innhold, all den tid jeg var så syndig som jeg var. Han sa han kom til å advare offentlig mot alt jeg måtte publisere, uansett hvor bra og sant det var, siden det var skrevet av en som “levde i synd”.
Nå er det forøvrig han selv som er under kristenpressens lupe for å ha skadet evangeliets sak, så advarslene mot mine publikasjoner har uteblitt. (Og det er jo interessant i denne forbindelse, at mens jeg har fått kritikk for å leve for lite “kristent”, får han kritikk fordi han har forsøkt å leve altfor “kristent”. Nok et eksempel på at ingen av oss når opp uansett, selv om syndene er svært forskjellige. Heldigvis har Jesus nådd opp for oss begge for 2000 år siden.)

Etter samtalen med den pastoren måtte jeg tenke meg om. Og landet på følgende konklusjon: Dess mer jeg er i behov av Guds nåde, desto mer frimodig kommer jeg til å snakke om den!

For det handler verken om den pastoren eller om meg. Det handler om SAKEN.

Evangeliet. Guds nåde.
Jesus selv.

Ja, Jesus er hele saken. Det er han det handler om i det som har med min tro å gjøre.

For å sette det på spissen: Om jeg så hadde fått beskjed av Gud om at jeg skulle brenne evig i helvete, hadde jeg likevel brukt resten av min tilmålte tid her nede til å formidle evangeliet, fordi jeg har sett hvilken glede og forandring evangeliet kan medføre i et menneskes liv.

Og igjen: Det handler ikke om meg. For min egen del har jeg – rent evangelisk sett – bare ønske om å gjøre som grev Nikolaus Ludwig von Zinzendorf oppfordret til: «Preach the gospel, die and be forgotten.»

Paulus skriver om folk som formidler evangeliet av falske motiver, men takker likevel Gud for dem, siden de tross alt sprer evangeliet. Det er en radikal tanke!
Og for å være helt ærlig: Noen av de fremste formidlerne av evangeliet i 2016 tror ikke engang på det selv.

Evangeliet er større enn oss alle. Det hviler ikke på skuldrene til enkeltpersoners prestasjoner eller på deres nivå av åndelighet/synd.

*

Tenk hvor frimodig og direkte på evangeliets vegne vi alle kunne ha vært dersom vi verken var selvopptatte eller fryktet mennesker?
Les den setningen en gang til og tenk litt over saken … Kanskje denne sannheten ikke slår like hardt ned i deg som den gjorde i meg her om dagen, men grunnen kan jo være at du ikke virkelig leste den. Eller at du ikke er en like stor synder som meg. 🙂

(Ja, når enkelte snakker om “menneskefrykt” i forbindelse med formidling av Jesus, mener de at man ikke skal være redd for å flagge troen sin overfor de “utenfor”. Det har aldri vært mitt problem. Det er enkelte kristne som er problemet, som forsøker å få en til å tie, fordi man ikke lever opp til deres religiøse standard. Og jeg vet at mange andre Jesus-troende også opplever det samme; de føler de ikke kan ha frimodighet til å snakke om Jesus fordi de ikke er “prektige” nok. Håper noen av dem leser dette og blir fri fra den tankegangen. Preach it, dear sister and brother! Det handler jo ikke om deg uansett!)

Siden mange har basert sin egen frimodighet og sitt religiøse selvbilde på egen prestasjon, har de ikke våget å si sin mening til folk som selv har flagget sin egen “hellighet” og gitt inntrykk av å være noe stort. Dette har gjort at det til tider har vært fritt fram for enkelte bajaser i kristenheten. Heldigvis skjer det mer sjelden nå, siden stadig flere får tak i nådebudskapet. Men på 1990- og 2000-tallet inntok de plattformene våre, ble helter på sommerstevnene, og herjet og manipulerte så mye med “menigmann” som de ville, dyttet folk og slo folk i magen i forbønnskøene, kom med en drøss falske profetier og obskure påstander, uten at noen kommenterte det åpenbare, nemlig at enkelte av disse folka rett og slett var klin sprø og ikke hadde noe på en plattform å gjøre! 🙂 Mange følte riktignok at noe var riv ruskende galt, og dermed ble det mange elefanter i rommet når disse predikantene fritt fikk dyrke sine gimmicks uten at noen våget å si noe, fordi folk ikke følte seg “hellige nok” til å kritisere. Og de få som våget å kritisere, fikk sitt pass påskrevet med nettopp de tingene jeg finner i innboksen min innimellom: “Hvem tror DU at du er?”

Men tenk hvilken ærlig og konstruktiv meningsutveksling vi kan få internt i kristenheten, dersom vi ikke er så livredde for å bli tråkket på tærne eller for å tråkke på andres? (En angst som ofte kommer forkledd som “økumenikk”, BTW.)
Bare tenk om alt menighetene drev med handlet om Det store bildet, om hvordan evangeliet best kunne få framgang i verden – og ikke om status på våre egne små “ministries” og prestisje knyttet til dem, eller om hvem som er mest syndig eller hellig iblant oss.

Da kunne vi også gitt langt tydeligere beskjed til hverandre de gangene vi opplevde at noen skadet evangeliets sak ved sine uttalelser eller handlinger, og lettere tatt slikt til etterretning dersom kritikken var sann.

Og tenk om alle evangelieformidlere virkelig hadde skjønt at evangeliet også gjaldt DEM SELV!
At de ikke bare sprang rundt med løpesedler til fremmede på gaten for å formidle Guds kjærlighet i heseblesende tempo, men virkelig kjente på den kjærligheten SELV også, i langt større grad.
Kjente på den kjærligheten som fjerner prestasjonsangst og krav og stress, og som helt enkelt gjør at man kan senke sine skuldre og snakke om troen på en normal måte til sine venner når anledningen byr seg, uten at det alltid er så veldig organisert og krampaktig og preget av “oss og dem”-tankegang og innøvde teknikker.

Oppsummering: Tenk hvor liten plass det hadde blitt til maktmennesker i menigheten, dersom vi alle hadde det evangeliske perspektivet at saken er viktigere enn oss alle – samtidig som vi vet at selve saken handler om nettopp hvor viktige vi ALLE er i egenskap av å være Guds egne barn!

Med en slik grunntanke fjerner du ethvert våpen både fra Anklageren og manipulerende predikanter.

Ka dokk tru? Kommentarfeltet er deres.

*

Kunne du tenke deg å bli en PATRON for prosjektene mine? Har nå nådd 91 % av første mål. Tusen hjertelig takk!

Ellers må du også gjerne gi driks til bloggen på Vipps 94 12 36 34. 🙂

Facebook Comments

16 Comments on “Sak og person

  1. Herligt når du snakke rett fra leverå! Hvis ein tar disse tankane åg blande med familietankegangen. Me trenge åndelige farer åg morer (systre åg brødre) såm backe, støtte åg utruste. Foreldre såm har ett ønske i verden: At ongane ska bli sjølstendige, modne åg ha evnen te å tenka sjøl. At di ikkje trenge ein åndelige leder såm “mellommann” mydlå seg sjøl åg Gud. Någen såm robe itte di: “Du e go nåkk, du e bra såm du e, Jesus va åg ett menneske!”

    For de som ikke kan Stavangersk:
    Flott når du snakker rett fra levra. Hvis en tar disse tankene og blander med familietankegangen. Vi trenger åndelige pappaer og mammaer (søstre og brødre) som backer, støtter og utruster. Foreldre som har et ønske i verden: At ungene skal bli selvstendige, modne og inneha evnen til å tenke selv. At de ikke trenger en åndelig leder som en mellommann mellom seg selv og Gud. Noen som roper etter de: “Du er god nok, du er bra som du er, Jesus var og et menneske!!!”

    • Hehe, fint å lese din tungetale og tydning! 🙂

  2. Dette er jeg i all hovedsak enig med deg i David. Bra

    For noen år siden skrev jeg e-post til forskjellige pastorer og gjorde de oppmerksomme på at de ikke måte la seg sjarmere av Ekman og hans katolske tilnærming (noen år før han konverterte). Jeg sendte også ut linker på noen av mine avisartikler om evnet.

    En av pastorene, en av de mest markante i det karismatiske miljøet, syntes jeg som vanlig lekmann ikke skulle skrive et slikt e-post brev til han. Jeg fikk et klart inntrykk at han mente jeg ikke hadde rett posisjon til å ta meg frihet til å advare pinsekarismatiske pastorer imot Ekmans vranglære.
    Så han skulle nok sette meg til veggs og spurte i e-post svaret:
    “Hvem er din Pastor”?
    Det var som han skulle true litt med at min pastor skulle ta meg i ørene. Jeg svarte han: “det er Thomas Å.” “Hva har det med saken å gjøre, skrev jeg tilbake.

    Skulle Pastor kollegiale få vite at en “helt alminnelig kristen” holdt på med øsende e-post til Pastorer med advarsel om å la seg begeistre av Ekmans undervisning om enhet”.

    Skjønner du David…? Her var det en røst (min) som uttalte seg om noe han ikke hadde høy nok hierarkisk status til å uttale seg om Kristen Enhet. Hmm.

    Slik sett er det en skremmende kontroll i visse miljøer, slik jeg ser det.

    • “Hvem er din pastor?”

      Hehe, for et spørsmål å stille i forbindelse med utsendelse av personlige synspunkter. Ikkje bra, ikkje bra.

      • Etter å ha mange mange års innsyn og erfaring med å iaktta retorikk og behandling av ulike skikt av troende og tjenestergaver i pinsekarismatisk miljø, var det ikke vanskelig å skjønne at spørsmålet: “Hvem er din Pastor” var en hersketeknikk for å tyste meg som individ og “lem på kroppen”.

        For orden skyld;
        min e-post til disse pastorene dengang gjorde jeg det selvsagt det klart at jeg representerte meg selv som individ.

  3. Spennende tanker. Men det er nå engang slik at relasjonen mellom ledere/lærere og medarbeidere er ubalansert. Derfor lærere skal dømmes hardere. Sier ikke bibelen noe om det også?

    • REDIGERT:

      Helt sant, Dag W., relasjonen mellom lærere og medarbeidere er som regel ubalansert!

      Men selv skulle jeg ønske den var mer balansert, da jeg er tilhenger av flate strukturer. Jeg tror skillet mellom presteskap og lekfolk har vært kristenhetens største problem gjennom hele kirkehistorien.
      Det vil si, jeg er FOR et tydelig og sterkt lederskap, for det får ting til å gå på skinner i større grad. Men dette lederskapet må ha sin autoritet i nettopp det at de er dyktige ledere, satt inn av menigheten (og eventuelt Gud) for å utføre en praktisk oppgave. Lederskap bør derimot ikke ha noen slags “åndelig” autoritet knyttet til seg, på en måte som hever lederen over folket i et slags gudgitt hierarki hvor man ikke har annet valg enn å adlyde og underordne seg.

      Men helt uavhengig av teologi, og sett i lys av problematikken med “brente menighetsbarn”, er det helt klart at ledere har et rent psykologisk ansvar, at de bør innse at andre ser opp til dem og skjønne hvilken makt det medfører – og ikke misbruke den!

      Du nevner Jakob 3,1: “Ikke mange av dere bør bli lærere, mine brødre, for dere vet at vi lærere skal få så mye strengere dom.”

      Min første tanke i den forbindelse, er at det selvsagt bør være samsvar mellom liv og lære hos en som har myndighet i menigheten. Ut i fra læren om nådegaver hos Paulus, finnes det jo en egen nådegave til å være lærer i menigheten. Og som jeg er inne på i innlegget, har vi tillatt altfor mye av selverklærte lærere i menigheter de siste tiårene. Det synes jeg er trist, for de har tilranet seg en slags autoritet over andre troende som de ikke burde hatt. Sterkere lederskap innad i menighetene kunne hindret disse klovnene i å herje med “fårene”.

      Samtidig vil jeg gjerne utfordre og tenke litt høyt rundt den standard tankegangen knyttet til Jakob 3,1. (Selv om det kanskje blir en avsporing i forhold til det som var ditt anliggende med å stille spørsmålet, Dag …)

      For dette bibelverset har også blitt brukt som hersketeknikk, for å kneble frimodigheten til evangelieformidlere. Det var f.eks. dette bibelverset mange serverte meg i forbindelse med utgivelsen av “Regnet som aldri kommer”. De mente at det til en viss grad var greit at jeg skrev romaner med evangelisk innhold, men at jeg ikke burde skrive noen undervisningsbok og “opptre som lærer” all den tid jeg “levde i synd”.
      Og siden så mange mente akkurat det, trakk jeg faktisk boka tilbake mens den solgte som best.

      Og jeg ser forskjellen, jeg gjør det. Jeg ser også forskjellen mellom å formidle min tro til en kompis i baren, og det å undervise tusen mennesker fra en plattform i en menighet.

      Samtidig tenker jeg at Jakob 3,1 har blitt helt misforstått sånn i det store og hele. Og jeg tror det er en feiltolkning som har ført til forferdelige konsekvenser, nemlig at mange har forstått Jakob 3,1 slik: “Jeg kan ikke nok om Bibelen til å uttale meg om Jesu lære, for da risikerer jeg å bli hardere dømt.”
      Eller: “Jeg bør helst holde kjeft om mine åndelige synspunkter overfor andre trossøsken, så jeg ikke risikerer Guds vrede.”

      Jeg tror det UMULIG kan ha vært det Jakob mente. Det er jo helt tragisk om folk unnlater å forkynne evangeliet på grunn av dette ene verset, fordi de føler seg uverdige til det. Hvem av oss kan vel undervise andre kristne, dersom vi risikerer Guds dom ved det?

      For det første: Dersom man antar at misjonsbefalingen gjelder ALLE kristne, skal enhver som tror på Jesus “lære andre å holde det han har befalt”. Altså er alle troende per def lærere i den forstand.

      Videre sukker forfatteren av Hebreerne over at ikke alle modne kristne har blitt lærere: “Etter så lang tid burde dere selv være lærere, men dere trenger noen som på nytt kan lære dere det første og grunnleggende i Guds ord.” (Heb 5, 12).
      Her handler det ikke om en høyere moralsk standard, men om ren kunnskap, om at de forlengst burde ha skjønt det grunnleggende i selve evangeliet og videreformidlet det til andre. (Og jeg synes forøvrig det er interessant, at siden Jakob snakker om “dom”, knytter enkelte verset umiddelbart opp mot “synd”, mens det like gjerne kan handle om dom over falsk lære.)

      Man kan nesten si at en som virkelig kjenner evangeliet, på sett og vis blir samvittighetsmessig forpliktet til å bringe det videre, helt uavhengig av status, kall, embete eller nådegave. “Ve meg om jeg ikke forkynner evangeliet!” sier Paulus et sted.

      *

      Ellers finner jeg det interessant å lese “nådeforkynneren” Paul Ellis’ teori angående Jakob 3,1:

      Ordet lærer – didaskalos – oversettes på forskjellige måter i Bibelen. Jakob henvender seg spesielt til jøder under loven, og bruker ordet på samme måte som folk brukte “mester” overfor Jesus. Dette ordet brukte de ofte når de kom med spørsmål som hadde med loven å gjøre. Altså: De anså Jesus som en rettmessig lærer av Loven. Den rike unge mannen bruker ordet da han lurer på hva han skal gjøre for å oppnå evig liv, en annen bruker ordet da han spør Jesus om å få sitt rettmessige krav på arv etter loven (Lukas 12,13), og fariseerne bruker ordet ironisk da de skal steine en kvinne og lurer på hva han synes om det.

      Ellis: “So when James says, “Don’t presume to become a teacher,” he’s saying “Don’t set yourself up as a judge of others.” Refuse to play the judgment game. Jesus did not come to judge people but to love people (John 12:47). In the courtroom of sin and judgment, Jesus doesn’t wear a black robe and swing a gavel. He stands between the condemned woman and her accusers. He defends the sinner and saves the lost. If Jesus refused to play the judgment game, so should we. That’s what James is saying here.”

      Ellis mener videre å kunne påpeke dette i brevets kontekst. Akkurat som Jesus sa at de som dømmer skal bli dømt, sier Jakob at de som foretar dom over andre i regi av å være lovlærer, også vil måtte leve opp til en høyere standard.
      Dette er også logisk ut i fra at Jakob skriver til jøder som åpenbart fortsatt holder loven, i motsetning til enkelte av de Paulus skriver til.

      Ellis igjen: “James is not saying: Teaching people about Jesus is a dangerous occupation more likely to send you to Hell than any other.
      James is saying: Don’t aspire to be one of those religious-types like the Pharisees who delight in condemning others. Don’t speak evil of your brothers. That’s not how Jesus rolls and it’s not how love works. There is sometimes a temptation to judge those who aren’t as “righteous” or “enlightened” as us. However, we need to be careful that we don’t set ourselves up as Old Testament judges. The moment we find ourselves with stones in our hands, we’ve joined the wrong crowd. I’m not saying we turn a blind eye to sin. I’m saying the cure for sin is not a heavy rock of condemnation.
      What happens if we give into temptation and get caught up playing the judgment game? James says we receive “the greater condemnation.”

      Ka dokk tru om dette?

      • Dette tror jeg veldig godt om. Apropo boka Regnet som aldri kom, mener jeg at det var/er en av de beste på temaet og anbefaler til alle jeg kan. Ellers Ser jeg poengene dine i en glimrende eksegese av Jakob3:1.

        Gi gass. Ugga bugga

  4. Jo mye i Ordet må sees i lys av hvem som sa hva til hvem, og når, og hvorfor. Skrift tolker skrift.

    Men hva kan være hensikten og motivet til en lekmann, som David Å, når de tar bladet fra munnen i den teologiske debatten angående f.eks. menighetsstruktur, lederskap og hva Kristi Kropp (Kirken) egentlig er?
    Er det selvhevdelse eller er det omsorg for fårene? Hvem tror David Å. at han er? Vel, som troende ligger det nok nedlagt i hans Gudgitte natur. I linje med hva som tråden til David handler om.
    Hvor kommer så en lekmanns analyser og menighetssyn inn i det store bilde? Hvilket nivå er slike analyser ment å treffe i den store sammenhengen? Jeg tror lekmannsstemmen har en bibelsk plass i Guds menighet. Vi er jo mange slike vanlige. Det er jo flest av slike.Et vanlig (med)lem i menigheten, altså dette som bibelen omtaler som alminnelige prestedømmet, er egentlig ut i fra nytestamentlig modell ment å bli hørt og tatt seriøst. Alle lemmer på kroppen bidrar. Men i menighetssammenheng der det alminnelige prestedømmet ikke gis et fora i en menighet, vil dette at lekmenn ytrer noe offentlig i lærespørsmål, oppfattes som unormalt og sjokkerende. Det har jag personlig erfaring med. Men der det er høyt i taket vil man nok nikke anerkjennende (også erfaring med). Også her går det en skillelinje mellom det Lovisk influerte og nåde baserte. Enten gir det seg uttrykk i lukkede og kontrollerende lederskap. Der hierarki og makt er viktig. Eller så er det en åpenhetskultur der man våger å lufte tanker, slik du gjør i denne tråden David. Jeg går for det siste.

  5. Veldig gode poenger, David.

    Jeg tror meningen er at kristne skal samles som venner, altså uten hierarkiske posisjoner.

    Paulus skriver for eksempel: «La to eller tre tale profetisk, og la de andre prøve det de sier.« Sikkerhetsnettet er altså hele menigheten, ikke et styre eller en pastor.

    NT gir hele menigheten ansvar for å forkynne, rettlede, undervise, sjekke profetisk påstander, lære bort, kjempe for troen, ta vare på troen, velge personer til tjeneste, ha tilsyn, holde ut, la seg oppdra av Gud, komme med innslag i samlingene, holde orden i samlingene, dele kjærlighetsmåltid/nattverd, holde fast på overleveringene, døpe, være prest, oppmuntre hverandre, tale profetisk, trøste hverandre og be for hverandre.

    Dagens pastorrolle finnes altså ikke i NT. Man finner ikke engang navnet på en pastor i NT.

    Hvis man tar dette inn over seg, åpner det seg en annen måte å tenke menighet på. Når alle i menigheten har ikke-hierarki som verdi, vil maktmennesker ha mindre sjanse for å få makt.

    Det vil samtidig bli plass til mange flere initiativer og prosjekter. Hver og en kan ta initiativer og hver og en kan frivillig henge seg på et initiativ og støtte det.

    Men man får ikke til en endring hvis man fortsetter å bruke ord som leder, lekmann osv. Og det hjelper ikke å si at det skal være høyt under taket, for man har ikke endret det grunnleggende.

    Når man har vokst opp i en tradisjonell hierarkisk kirke, kan det være vanskelig å se for seg hvordan en ikke-hierarkisk ekklesia kan fungere. Det enkleste er å tenke at man skal organisere seg slik venner vil tillate. Og i den forbindelse kan man huske på at de første kristne ikke hadde kirker.

    • Kanskje også menighetssyn og lederskapssyn også trenger en reformasjon i forhold til den første menighet….

      Det var vel kun en gruppe som Jesus tok et kraftig oppgjør med? Var ikke det de egenrettferdige fariseerne også kalt skriftlærde. Disse tok ikke imot Jesus som formidler av Nåde og Sannhet. De var harde i hjerte, og var det vi kan kalle ”loviske”. De selv så på seg selv som en elite som sto over folkemassene. De hadde nærmest monopol på å forklare den hellige Skrift. Hierarki-tankegang kjennetegnet datidens åndelige ledere, slik det også er i mange åndelige miljøer i dag.

      Når det da finnes kristne miljøer og kristne ledere som motarbeider et tydelig og enkelt fokus på dette med “Nåden alene”, blir det et redskap for at mennesker holdes i fangenskap, under sekteriske tendenser og metoder. Det er slike som har kommet inn blant Guds menighet for å berøve folks frihet i Kristus. Vi vil ikke at ungdommen og den nye generasjonen skal komme in under slikt trelldoms åk. Mye av den lederkulturen som har preget skandinaviske frimenigheter gjennom 80- og 90-tallets trosmenigheter har ikke vært bra. Her burde det ryddes på dypet i den slags type menigheter som har fått fokus i media i sommer. Ukulturen ødelegger så mye. Jesus er det kun en gruppe som Jesus tok et kraftig oppgjør med. Det var de egenrettferdige fariseerne også kalt skriftlærde. Disse tok ikke imot Jesus som formidler av Nåde og Sannhet. De var harde i hjerte, og var det vi kan kalle ”loviske”. De selv så på seg selv som en elite som sto over folkemassene. De hadde nærmest monopol på å forklare den hellige Skrift. Hierarki-tankegang kjennetegnet datidens åndelige ledere, slik det også er i mange åndelige miljøer i dag.

      Altfor mange er blitt skadet av dette miljøet. Det er av slike fariseiske ledere som forpester det som var tenkt til velsignelse for folk. Dette står i kontrast til den Jesus og det Kirken (menigheten) er ment å være. Vi er kun kalt til forsoningens tjeneste. Jesus snakket som nevnt aldri dømmende eller nedsettende til syndere. De eneste han sa klart ifra til, var de som altså var selvrettferdighet. Og som forsvarer “ormynglingen” og maktmisbruket. Så vær konstruktivt kritisk, historien har lært oss det. Slike lederne burde konfronteres – det er da også stadig
      tegn på det.

      Jeg vil påstå at disse har eksperimentert med folks religiøse tro og søken. Mulig med gode intensjoner, med de har tatt det til nivåer der man utsetter folk for psykisk og sjelelig skade. Det er også store mørketall fordi folk rett og slett ikke orker å ta i dette de har i bagasjen fra deres tid i disse miljøene. Den personlige påkjenningen blir for stor. De holder seg borte fra menighetsliv, spesielt med slik amerikansk adoptert lederstruktur. En sak er sikkert, det er mange, veldig mange. Dette indikerer på hvor destruktivt dette har vært.

      Jeg tror at endel av forklaringen til skipsbruddet til slike elitistiske menigheter er den autoritære og hierarkiske lederskapsmodellen som iblant har lignet mer på sekt, enn en bibelsk ur-kristendommen, hva menighetsfelleskap angår.

      ‘Big business’ har vi jo også mange eksempler på blant “Mega menigheter”. Huttetu’. Men det får bli en annen gang.

      • Beklager – et avsnitt i siste innlegg kom 2 ganger.

  6. Takk for åpenheten, David. Fortsett med det, du er en viktig stemme som mange hører på. Dette sitatet likte jeg spes godt: “At Jesus rett og slett ikke ga sitt liv for det idealbildet vi forsøker å bli til, men for oss. For deg og meg. Sånn som vi er. Her og nå.”

    Hilser med #fullåpenhet

  7. I utgangspunktet er jeg enig i det du skriver, David. Imidlertid vil jeg anta at religiøse ledere på ville veier neppe har selvinnsikt til å se og forstå at det de gjør er feil. De klarer neppe å se at de mer eller mindre kun tjener seg selv alene og ikke saken.

    Personer som driver med utstrakt autoritær lederstil og hersketeknikker kan vel ofte anses som syke (psykisk). Noen har muligens psykopatiske trekk og vil med 100 % overbevisning tro at det de holder på med er Guds vilje.

    Å være fokusert på saken er en god ting. Likevel kan personlige forhold nok likevel klare å blande seg inn selv om lederen lever aldri så åndelig og “snakker” ofte med Gud.

    I praksis er nok ikke skillet eller grensene mellom saken og personen alltid like lett å håndheve. Det som vi vanlige lekfolk burde ha vært flinkere til er å stille konstruktive kritiske spørsmål og ikke la oss blindt lede av dårlige ledere.

  8. Jeg prøver meg på litt høyttenkning jeg og:

    “Du har en opprørsk ånd”! Denne hersketeknikken har jeg og mange flere blitt utsatt for gjennom årene, og helt sikkert du også.

    Mens jeg leste denne bloggposten (som forøvrig er det beste jeg har lest på noen dager) begynte jeg å tenke på at du HAR en opprørsk ånd! Og jeg har en opprørsk ånd. En slags indre stemme som er i opprør mot det som har vært, og kanskje fortsatt er, vanlig praksis i mange menigheter i Norge, som ikke bare kan være stille, som ikke helt klarer å slå seg til ro med at “sånn er det bare”. Videre tenker jeg på alle som har blitt drept som kjettere og hekser og litt av hvert gjennom kirkehistorien, som var åndsfylte Jesustroende mennesker. Men som hadde en opprørsk ånd, som snakket imot maktstrukturen og den etablerte kristenheten i den tiden de levde, og heller ikke klarte å være stille om det. Når jeg da tenker på Jesus, som er evangeliet og som på samme måte var i opprør mot de religiøse maktstrukturene på sin tid og som til slutt ble drept, så lurer jeg på, kan denne “opprørs ånd” gjennom tidene være den samme?

    Dette er høyttenkning og muligens syltynt, men Jesus sa at Han skulle gi oss sin ånd, den hellige ånd, og hvorfor? Jo først og fremst så vi skulle få kraft og være Hans vitner over hele jorden, altså, et veldig klart fokus på evangeliet. Vil ikke da Den Hellige Ånd alltid være i opprør mot våre maktstrukturer, organisering, hierarki, tradisjoner, kultur og alt mulig annet, hvis det står i veien for evangeliet? Og virke i oss/tvinge oss til å utfordre og stille spørsmål ved ting som ser ut til å stå i veien for evangeliet i vår samtid?

    Jeg syns det virker logisk, og jeg tror jeg vil være enda mer frimodig neste gang noen vil kneble meg ved å anklage meg for å ha en opprørsk ånd.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?