Død over prestasjonskristendommen!

Prestasjonskristendommen har blitt erklært død i mange norske menigheter. Nådens lys har fått lov til å trenge inn gjennom trange kirkedører.

Dette er selvsagt ikke gode nyheter for maktmennesker som er helt avhengige av å ha lov og bud som våpen i møte med andre mennesker. Heller ikke for folk som har basert hele troen og selvbildet på sin egen evne til å leve opp til en viss form for «åndelighet».
Enkelte gamle travere med bakgrunn i trosbevegelsen drar seg derfor i håret i møte med nådeforkynnelsens framvekst. Etter trosbevegelsens fall har enkelte av dem funnet utløp for sin loviskhet i en slags kvasi-katolisisme som får andre til å juble over deres nye økumeniske holdning, mens det ofte bare dreier seg om å finne nye utløp for det samme grunnparadigmet.

Om alt behov av prestasjon forsvinner i deres religion, mister de selve fundamentet. Derfor leser man stadig deres hjertesukk i kristenpressen for tiden. En typisk gjenganger kan parafraseres på følgende måte: «I gamle dager kalte vi synd for synd. Nå kaller folk det problemer eller utfordringer.»
Underforstått: Til helvete med terapi, prosesser og samtaler – det som trengs er god gammeldags omvendelse.

Jeg tenker stikk motsatt. Det vi først og fremst trenger å omvende oss fra, er nettopp den gamle måten å tenke omvendelse på. Jeg ber til Gud om at vi skal slippe flere «vekkelser» av den typen hvor synden fremstår viktigere enn Sønnen, med tårevåte seanser i lange forbønnskøer hvor lave selvbilder blir sett på som noe fantastisk.

Rent hypotetisk: Dersom målet er å minske antall «synder», ville vi ikke da ha kommet mye lenger dersom vi tok de loviske kritikerne på ordet og faktisk erstattet begrepet «synd» med «problemer»/»utfordringer» i vår kollektive kristen-bevisshet?

På grunn av en kirkehistorie som har kjørt Jesu budskap så til de grader i grøfta, har «synd» endt opp som et meningsløst begrep i mange sammenhenger. Det har fått konnotasjoner som gjør begrepet til et ypperlig våpen i hendene på manipulerende forkynnere med høyst personlige ideer om hva hellighet er for noe.

Tenk om menighetene isteden ble steder hvor ingen hadde noe rykte eller image å ivareta, og hvor det ikke var skambelagt å slite med ting, eller å være i prosesser. Ahh, det hadde vært fantastisk!
Å slite med «synd» er nemlig skambelagt og tabubelagt, og skaper derfor hyklere som holder sine problemer skjult for andre. Å ha «problemer», derimot, er akseptert og fører til at man får hjelp og støtte fra medsøsken i troen.

Så hvis målet ikke er å ha en perfekt image eller leve opp til en eller annen kristenleders definisjon av åndelighet, men å faktisk bli kvitt enkelte negative sider for å bli et bedre menneske, er jeg overbevist om at vi kommer mye lengre om vi anser synder for nettopp problemer og utfordringer.

For da er det HJELP å få!
Men om alt bare er «synd», er det bare FORDØMMELSE å få.

Og det er «ingen fordømmelse for den som er i Kristus», skriver Paulus.
Dermed basta.

Samtidig er det slik at mange – alle – som er «i Kristus» faktisk har ting de sliter med på ulike områder, i likhet med alle andre. Tro det eller ei: Det er ikke slik at alle troende er eksepsjonelt fantastiske supermennesker som får til det aller meste.
Kjære kristenleder, ikke gi dem – oss – følelsen av at vi ikke er i Kristus av den grunn. Eller at vi er «ute av Kristus» på mandag fordi vi ikke var så perfekte, mens vi er «i Kristus» igjen på torsdagen fordi vi fikset den dagen langt bedre.

For evangeliet inneholder en helt annen måte å tenke på. Evangeliets budskap er at «synden» ikke lenger er det som skiller mennesket fra Gud. For «synden» er gjort opp for. Jesus betalte bota.
Men mye feilaktig kristen forkynnelse gjennom årene har tragisk nok ført til at «synderen» løper fra Gud på grunn av sin følelse av mindreverdighet, istedenfor å løpe til Gud av samme årsak!
Guds evangelium er at et vrak alltid er hjertelig velkomment på verksted. Det er meningsløst at man holder en bil unna verkstedet fordi man er flau over bilens tilstand – for å bruke et gammelt og velkjent kristenbilde, som de fleste troende er enige i sånn i teorien, men ikke alltid i praksis.

Jesus presenterte seg som Legen, og sa: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke.»
Noen er svært opptatt av at andre skal innse sin «sykdom», at andre skal se sitt behov av Legen. Og finner de ingen reell «sykdom» som de kan navngi, passer de på å skape «åndelige hypokondere», slike som alltid tror det er noe alvorlig galt med dem selv, selv om de ikke helt kan sette ord på hva det er.

Mye forkynnelse går ut på å formidle streng lov helt til folk innser sitt behov av nåde. Diverse forkynnere pisker folk fram til Kristus, som da liksom skal stå klar med plaster og blåse på.
Jeg tror det er en forferdelig dårlig metode. Alle mennesker veit vel hva dårlig samvittighet er. Det er kun psykopater som aldri innser sine feil. Unge mennesker i dag går ofte rundt med svært lave selvbilder, og de trenger ikke religiøse ledere som trykker dem enda lenger ned. Vår tid er preget av høye prestasjonskrav som sliter ut folk, og da trenger vi ikke kristenvarianter som bare legger sten til byrden.

Jeg tror heller ikke vi trenger en flere tusen år gammel jødisk lov, som blant annet inneholder regler for sopp på hus og renhetsregler under menstruasjon, for å få nordmenn i 2017 til å innse at de trenger Guds nåde!
Er det ting som den troende gjør galt, som hun/han i øyeblikket ikke veit at er galt, så vil nok Ånden vise det sånn etterhvert. Det er ikke slik at vi er nødt til å innse det først, for at vi så kan belønnes med Åndens vennskap. Det blir å sette kjerra foran hesten!

Synden er gjort opp for. Men problemer har vi alle. Anser vi dem for nettopp problemer, og tenker at Gud faktisk ønsker å hjelpe oss med problemer, tror jeg vi får et langt bedre utgangspunkt. Det handler ikke om «lunkenhet» eller «liberalisme», men om hvilke våpen som faktisk funker best i krigen mot de tingene vi ikke ønsker å ha i vårt liv.
For slike ting finnes. Jeg kjenner ikke ett eneste menneske som ikke bærer på et grunnleggende ønske om å bli en bedre person. Og selv om «synden» ikke skiller oss fra Gud, skaper den problemer oss mennesker imellom. Vi trenger å gjøre opp med hverandre, bli godere mot hverandre. Vi trenger større doser av kjærlighet og Åndens frukter.
Ikke for at Vår himmelske far skal bli fornøyd med oss, men for at vi mennesker skal få det godt sammen her på jorden.

Dersom det i kristenheten blir større aksept for at vi alle driter oss ut innimellom, tror jeg det i praksis vil føre til at folk driter seg ut litt mindre enn før. Dagens oppheng i «synder» har nemlig den motsatte effekten. Jeg har for min del aldri vært i et miljø med så mye «synd», som da jeg var i et hyperradikalt og strengt kristenmiljø på 1990-tallet. Det var bare det at noen «synder» ble regnet for ekstra ille, og siden alle var så opptatt av å fordømme disse utvalgte «syndene», la man ikke merke til alle de andre «syndene» som var langt verre, og fikk da heller aldri startet på noen prosess for å ta et oppgjør med disse.
(Tendensen gjør seg fortsatt gjeldende, i det som er fortsatt er igjen av disse miljøene. Det er fortsatt fullt fokus på et par utvalgte «synder», og da gjerne nettopp de få «syndene» man selv ikke begår – men samtidig null vilje til å gå i seg selv eller ta et oppgjør med en kultur som førte en rekke mennesker i grøfta. Det er fortsatt avsiling av myggen og sluking av kamelen som gjelder.)

Hvis målet er å booste sin egen religiøse selvfølelse og få stjerner i boka hos andre kristne, kan det være meningsfylt å vektlegge «synden» i stor grad. Om målet faktisk er å «synde» mindre, er det mer hensiktsmessig å innse at vi har en Gud som er på vår side i kampen mot de tingene vi sliter med! Og at vi er like rene og rettferdige i hans øyne idet vi begynner kampen, som når den er vunnet! Vår Far er ikke vår fiende, men vår allierte.
Det gir oss et ganske annet utgangspunkt enn det religiøse pliktkjøret som forsøker å tvinge oss til å vinne kampene i egen kraft, for at vi på den måten skal bli verdige nok til å nærme oss Gud.

Ordet synd forbindes med skam, tabu og straff. Siden kristen tro går ut på at Jesus bar skammen og straffen, kan vi leve i lyset (les: i ærlighet) med hverandre istedenfor. Ingen av oss har noe å brife med uansett.

Men noen vil absolutt beholde den religiøse pisken. Den har blitt en svært integrert del av deres tro. Å senke skuldrene er utenkelig. Alle som ikke er med på kjøret deres, er for «lunkne» å regne. Og alle skal daglig minnes om at de «krenker Gud med ord, tanker og gjerninger». Og finner man ikke noe konkret å sette fingeren på i deres liv, så dikter man opp noen fiktive problemstillinger. For ingen skal få lov til å gå rundt med god samvittighet et eneste sekund! Tidligere har predikanter til og med gått løs på folks klesstil og musikksmak i Jesu navn når de ikke fant reelle synder å ta tak i.
Jeg tror det er sånne ting kristenheten først og fremst må omvende seg fra.

Kunne du tenke deg å bli en PATRON for undertegnede? Nærmer meg første mål nå. TUSEN TAKK til alle gode folk der ute!

Facebook Comments

6 Comments on “Død over prestasjonskristendommen!

  1. Hadde vært interresant å hørt en utleggelse om hvordan en forkynner skal tilnærme seg noe som kan MINNE om et formanende budskap.. Noe jeg personlig ikke har hørt på mange år.. Og jeg har vanket i mange forskjellige menigheter. (Ikke bare statskirken.) Eneste formanende ord jeg blir eksponert for i tiden, er Jesu egne ord, eller brevene til de første menighetene.

    • Kom til Citykirken! Der får du formaning/oppbyggelse/utfordringer hver eneste søndag.
      Vulkan Arena kl 14:15. På søndager, altså.

      Men loviskhet får du ikke.

      Du kan også høre formaninger her: http://oks.no/mp3

      (Og forresten var det ganske mange formaninger i det innlegget her også, så da fikk du i det minste servert NOEN slike i dag!) 🙂

    • Prøv å gå i en menighet og si at du er homofil, at du har problemer i ekteskapet og kanskje er i ferd med å gi opp, (eller for Guds skyld, ikke våg deg på dette) å si at du har problemer med porno, så skal du se at du får reaksjoner.
      Det er ikke først og fremst forkynnere som kommer med slike fordømmende budskap fra podiet, det er mer de små kommentarene, blikkene og eventuelt den påtagelige mangelen på venner som blir problemet. Selv om venner kunne være nettopp det du trengte.
      Det som skjer i en menighet er ikke bare det som skjer på podiet, det er det som skjer på ettermøtet og i smågruppene, og det er mange tolkninger på gang som bare trenger å lese Bibelen litt i sammenheng for å kunne plukke fra hverandre.
      Vi lengter så etter å kunne vite at vi er elsket, at vi noen gang ødelegger livene våre på det. Vi får tunnelsyn og tør ikke innrømme at vi tar feil, og til og med ganske ofte, uten at vi vet at «jeg er elsket uansett».
      Nåden er for meg ikke å unngå å rette opp problemene sine, men å finne verktøy til å rette opp problemene våre, fordi vi aldri tør å innrømme våre problemer før vi vet at vi er elsket uansett.
      Det betyr ikke at vi unngår problemene helt, eller unngår å snakke om dem, det er en felle jeg ofte ser nådebevegelsen gå i og det er ikke rett. Men å vite at vi er elsket uansett hvor mange feil og problemer vi går i, det er viktig.

  2. Her er det mye kjempebra. Det interessante er at mye av dette ble forkynt i trosbevegelsen når den oppstod, før den gikk over til å bli en «lederbevegelse».

  3. Takk. Du er en som er med og rydder opp i troens misforståelser. Setter stor pris på det du skriver her, og på resten av bloggen din.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?