Begrepsforvirring

blockchain-glossary

Det oppleves til tider en smule frustrerende, at jeg i mine forsøk på å formidle noe om min tro, må bruke mesteparten av tiden på å forklare hva jeg ikke mener.

For det ville føles mye bedre å bare bygge opp, i stedet for hele tiden å rive ned.

Men gjennom århundrer med kristen «tradisjon», har mange ord fått helt andre betydninger enn det de i utgangspunktet hadde. Disse nye betydningene har grodd seg svært fast i folks mentalitet. Siden jeg selv bruker de samme begrepene (men legger den opprinnelige betydningen til grunn), kan jeg fort bli tatt til inntekt for nettopp de ting jeg er i opposisjon mot.

Dermed blir jeg ofte nødt til å bruke ti minutter på å rive ned tankebygninger, dersom den videre samtalen skal føles konstruktiv.

Det handler ikke om en sær forkjærlighet for semantikk eller etymologi, eller om å være kverulant av natur. Dette er ikke akkurat et problem jeg er alene om!

I Norge forbinder nemlig de fleste kristen tro med høykirkelighet, siden vi for ikke så lenge siden hadde en statskirke. Embetstankegangen sitter fortsatt inngrodd i mange, og gir andre assosiasjoner til bibelske ord og uttrykk enn den som vi i mer lavkirkelige miljøer legger til grunn.
Det byr ikke så rent sjelden på store misforståelser.

Jeg må innrømme at ting ble litt enklere for meg da jeg sluttet å kalle meg «kristen». Tidligere handlet nesten alle mine trossamtaler utelukkende om å forklare hva jeg ikke trodde på.
Etterhvert forsto jeg at det andre la i begrepet «kristen», egentlig ikke var særlig beskrivende for min tro.
Når jeg da følte meg fri til å forkaste hele merkelappen, og i stedet begynte å si: «Nei, jeg er ikke kristen, men jeg tror på Jesus», slapp jeg plutselig unna hundre omveier i samtaler med andre. Jeg slapp å diskutere kirkens syn på homofili, abort, Israel og alle de andre store rovdyrene i kristendebatten. Samtalene kunne dreie seg om Jesus i stedet.

Det sier kanskje ikke så rent lite om vår kristenkultur, at det var langt enklere å formidle noe om Jesus med en gang jeg sluttet å kalle meg kristen! (Slik er det selvsagt ikke for alle, da vi befinner oss i ulike miljøer hvor folk har ulike konnotasjoner forbundet med ordet.)

Men fortsatt – som «ikke-kristen» – må jeg altså bruke en del tid på alt det jeg ikke tror på …

For når jeg for eksempel sier «kirke», tenker de fleste nordmenn på en bygning med et kors på toppen.
Men for meg har ordet «kirke» ikke noe som helst med bygninger å gjøre. «Kirken» er alle de menneskene som tror, og de er kirken 24 timer i døgnet, enten de nå er en flokk på tusen som befinner seg i et såkalt menighetslokale, eller to venner i samtale på den lokale puben.
Jeg synes det er helt tragisk at det første du får opp dersom du googler ordet «church», er en rekke bilder av bygninger, og ikke av mennesker. For det er uhyre viktig å innse at Jesus og Paulus og de andre ikke siktet til bygninger da de snakket om kirke.
Kirken i bestemt form entall er heller ikke synonymt med kirkesamfunnet Den norske kirke i mitt vokabular, men en beskrivelse av absolutt alle i verden som tror.

Når jeg bruker ordet «prest», tenker de fleste nordmenn på en person med teologisk utdannelse, en som har gjort det til sin profesjon å «forrette» framfor Gud på vegne av folket, samt foreta bryllup og begravelser.
Men for meg er en prest rett og slett en som tror på Jesus. Alle troende er prester. Og når det er snakk om kristne menighetsledere, finnes de i alle slags klær og fasonger.

Når jeg snakker om «gudstjeneste», så snakker jeg ikke om et liturgisk, messende, monotont program i en bestemt bygning, men om en vennesamling som like gjerne kan finne sted rundt et leirbål i skogen uten å nødvendigvis være organisert på forhånd.

Når jeg snakker om nattverd, tenker jeg på et godt måltid med gode venner, og ikke på en tørr oblat som blir servert (eller «forrettet», som man altså så fint kaller det) i et «vigslet rom» av en person med «hellige klær».

Kirkemusikk er ikke orgelmusikk for meg. Kirkemusikk har alle slags stilarter, fordi det finnes Jesustroende i alle slags band. At det ikke finnes flere pønkband på en festival som våger å kalle seg Kirkemusikkfestivalen her i landet, anser jeg som intet mindre enn en skandale!

Salmer er heller ikke gamle, tradisjonsrike sanger skrevet i forrige århundre, samlet i en bok. Salmer er de aller fleste sanger som formidler noe om Gud. Når en avis for noen år siden ba meg velge en favoritt-salme, oppstod det litt forvirring fordi jeg valgte en moderne låt. De mente at jeg måtte velge en som sto i salmeboka. Men da ble det viktig for meg å understreke at denne låta faktisk er en salme, som jeg har brukt flere ganger i min tilbedelse:

Og så videre, og så videre. Lista kan gjøres svært lang. Det blir en del gjentakelser av disse tingene her i bloggen, for dette er viktig for meg. Det er dumt om man hele tiden snakker forbi hverandre og tror at den andre forstår.

Kunne du tenke deg å støtte mine skriverier ved å bli en patron?

Facebook Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?