Enda et “Frelst”-innlegg (reprise fra 2016)

bursdag

Bilde av en skikkelig frelst fyr, knipset av den skikkelig ufrelste Roar Eriksen

Trodde du at du hadde sett det siste innlegget om usunt lederskap i kristne menigheter i denne omgang? Å nei, du, noen av oss bloggere er nødt til å fortsette å melke kua mens jura fortsatt er sprengfulle.

On a serious note: Jeg er uhyre glad for at så mange har engasjert seg i den massive debatten som blusset opp i kjølvannet av Rut Helen Gjæverts “Frelst”-dokumentar på VGTV. For, som gamle blogglesere veit, er dette problematikk som har opptatt meg i mange år. I øyeblikket er jeg sjeleglad for at boka jeg skriver om de mange “frafalne” (eller “avhoppere” eller kall det hva du vil) har blitt så kraftig forsinket, siden denne siste debattrunden har fått momenter og tanker og mennesker fram i lyset som boka ikke kunne vært foruten.

Men i det siste har jeg merket en gryende tendens i debatten, i hvert fall blant folk som snakker om den, hvor det hele blir “den skumle karismatikken” i det høyre hjørnet og “den sunne lutherske kirke” i det venstre.

Det er skikkelig skivebom!

Personlig kjenner jeg nemlig svært mange “avhoppere” fra Den norske kirke også, som opplevde det som en personlig befrielse å få et møte med karismatikken og/eller nådeforkynnelsen.

Vi troende er ulike personligheter med ulik teologi og smak. Det er ikke der problemet ligger. Karismatiske eller “pentekostale” kristne er i ferd med å bli verdens største religiøse gruppering, og jeg er temmelig overbevist om at majoriteten av disse i det store og hele har en sunn form for kristentro. Det er ikke nådegaver og opplevelser av Ånden som er skummelt, men ekstreme mennesker og kretser som bruker disse tingene på en manipulativ måte.
Og det er viktig for debattens skyld å skjønne at vi karismatikere flest har samme forhold til slike ekstreme kretser som det et vanlig liberalt medlem av Dnk har til gjengen i “Den norske kirke i eksil”. 🙂

For meg går skillet mellom sunne og usunne menigheter på om de er loviske eller ikke. Om de er preget av en prestasjonskristendom, hvor det hele tiden er noe som mangler i den enkeltes liv for at Gud skal bli sånn skikkelig fornøyd med dem.
Og det skillet går på tvers av alle kirkesamfunn, og ikke minst tvers igjennom alle kirkesamfunn.

OK, la meg servere litt personlig historie, for de som ikke er drittlei av å høre om dette …

Jeg hadde en svært trygg og god oppvekst i karismatiske menigheter. Jeg har så å si bare gode minner fra barndom og ungdomstid, hvor menighet var en stor del av det hele. Jeg minnes fantastiske leire, møter, konserter, leirbål og det som på mange måter var et unikt fellesskap. Jeg ville ikke byttet oppveksten min med noen. Jeg sitter igjen med et svært godt gudsbilde på grunn av den. Karismatiske miljøer flest er usedvanlig varme og gode fellesskap, vil jeg påstå.

Men mot slutten av 1980-tallet ble mange karismatiske menigheter i Skandinavia sakte men sikkert infisert av et forferdelig virus. Et virus som stammet fra Livets Ord i Uppsala i Sverige, og som smittet folk med loviskhet, overåndelighet, prestasjonsangst og kulturelt sneversyn.
Etterhvert som viruset spredte seg, flyktet jeg fra alt som hadde med menighet å gjøre i noen år. Så kom jeg etterhvert tilbake, og ble dessverre selv smittet av dette viruset, som fortsatt herjet, spesielt i enkelte ungdomsmiljøer.

Selv brant jeg platesamlinga mi (noe jeg aldri vil tilgi meg selv), begynte å se på tidligere venner som misjonsobjekter (noe som gjorde at jeg brant alle broer til en rekke fantastiske mennesker), delte ut tusenvis av traktater i Karl Johan (etter at fremmede mennesker var de eneste som gadd å prate med meg), dro på misjonsturer til Russland og Øst-Europa (etter at selv ikke folk i Karl Johan orket å prate med meg), forsøkte så godt jeg kunne å la være å onanere (ja, bare le, det er lov) og fikk stort sett angst om det gikk tre minutter uten at samtaleemnet var Jesus.

Likevel var liksom ikke Gud helt fornøyd. Det var fortsatt noe som manglet.

Utover 1990-tallet tilspisset det hele seg, noe som til sist førte til et kraftig oppgjør med hele Livets Ord-loviskheten i mange menigheter, deriblant Oslo Kristne Senter (OKS), som jeg var med i.
Fra 2000 og fram til nå, har det vært helt andre toner fra plattformen. Nåden og Guds kjærlighet har kommet i fokus. Jeg tror faktisk ikke det er mange kretser som har gjennomgått en så gjennomgripende forandring i kultur og uttrykk og betoning som det Oslo Kristne Senter gjorde mellom cirka 2000 og 2005. (Dette skal grundig dokumenteres i boka Pappas (t)ro.) Det ble tatt tydelige og offentlige oppgjør med fortiden, og flere som tidligere hadde lidd under loviskhet og menneskebud i OKS, ble tatt fram på plattformen, hvor pastorene ga dem blomster og ba om tilgivelse.

Men selvsagt fikk denne forandringen og den såkalte “nådeforkynnelsen” mye kritikk. Ikke bare fra Ulf Ekman og andre hyper-karismatiske ledere, som plutselig ikke lenger fikk gjennomslag for sin fordømmende forkynnelse, men også fra en rekke lutherske teologer, som mente at vi undervurderte “lovens plass” ved å gi så mye plass til nåden.
Rollene var byttet om, nå var det plutselig vi som var altfor liberale og prekte altfor lite om synd i mange statskirkelige presters øyne! 🙂

I dag er Citykirken, som er en underavdeling av OKS, en menighet jeg stortrives i. Selv om jeg fortsatt ikke er en helt stuerein kristen, føler jeg meg alltid velkommen og verdsatt. I forkynnelsen vektlegges Guds nåde og kjærlighet på en slik måte at loviske predikanter fullstendig blir fratatt sine våpen og kledd helt nakne.
Ja, jeg lurer på hvordan en lovisk predikant anno 1993 ville blitt mottatt i OKS-miljøene i dag. Det er en morsom tankelek. Sannsynligvis ville vedkommende ikke blitt pepet ut, for menighetene består av ganske snille folk. Men aldri i verden om noen forkynner ville klart å få folk gråtende fram til forbønn på grunn av fordømmelse og prestasjonskrav i dag. No way. Nåden har blitt etablert som et trygt grunnlag i menigheten, og de forandringer som ikke inspireres av nettopp nåden, er ikke velkomne.
I tillegg er det blitt svært lovlig å være uenig med predikanten, noe det ikke var i Livets Ord-virusets tid.

Jeg tror de aller fleste karismatiske menigheter her i landet har gjennomgått noe av den samme forandringen som OKS (om enn ikke like radikalt). Og jeg tror disse miljøene i dag er noen av de sunneste kristne miljøene du finner. De har smakt på ekstrem-karismatikken og spyttet den ut igjen. De kommer ikke til å ta en ny svelg, foråsirresånnn. De har blitt vaksinerte mot manipulative predikanter.
Det er viktig å ha dette i bakhodet under alle debattene i kjølvannet av “Frelst”-dokumentaren. Og som gamle lesere veit, kommer ikke dette fra en som har en “hear no evil, see no evil”-holdning. Tvert imot har vel enkelte internt ansett meg for å være en av de aller mest kritiske og surmagede iblant oss! 🙂

Jeg har ingen betenkeligheter whatsoever med å sende datteren min på arrangement i regi av OKS anno 2016, tvert imot tror jeg det er kjempegodt for henne å være der. Jeg tror hun der vil få samme type gode minner som det jeg selv har fra min menighetsoppvekst.
Men aldri i verden om jeg ville ha ønsket at hun gikk i et miljø a la “Ny Generasjon” anno 1993. Det skjedde ting i regi av “Ny Generasjon” som jeg som forelder i dag ville ha politianmeldt.

Og noen få kretser har fortsatt “Livets Ord-viruset” fra 1990-tallet iblant seg. DE MÅ DET ADVARES MOT! Stakkars ungdom som vokser opp i slike! Disse menighetene er heldigvis ikke mange, men de finnes, noe historiene som har kommet fram i det siste tyder på.
(Det må forresten være kjipt for pinsevenner flest, at hvem som helst kan kalle seg for pinsevenner.
Dette er det også viktig at folk forstår: Pinsemenighetene har ikke noe overordnet organ som bestemmer eller styrer. Hvem som helst kan kalle seg pinsemenighet, uten å være særlig representativ for bevegelsen som helhet.)

(Parentes 2: Jeg må få understreke at det virker som om Livets Ord selv er kvitt det jeg kaller “Livets Ord-viruset” fra 1990-tallet. Kjenner ikke godt nok til fyren til å mene for mye, men sånn magefølelse-messig virker det som om den nye pastoren Joakim Lundquist representerer helt nye toner!)

En annen ting er at mange av de uheldige utslagene ekstrem-karismatikken fikk på 1990-tallet, nå kommer i enkelte lutherske kretser, men i en litt annen og snillere forkledning. Men det er the same shit. Pass på, pass på, sier jeg bare.
Det er også verdt å notere seg at flere av de lederne som sto for det verste 1990-tallet hadde å by på, nå har foretatt en dreining i retning av det høykirkelige, og er i ferd med å få appell i disse kretsene gjennom å betone ting som “liturgi” i langt større grad. Men om selve uttrykkene endrer seg, ligger den grunnleggende loviskheten der fortsatt. Ikke la dere lure eller smigre, kjære høykirkelige venner!

*

Yepp. Følte bare behov av å si alt dette, på grunn av den underliggende holdningen jeg merker hos enkelte i forbindelse med “Frelst-“debatten.
Oppgjøret med prestasjonskristendom som gir ungdom lavt selvbilde og gjør folk utbrente, må ikke gjøres til et oppgjør med karismatikk per se, for da havner vi helt på jordet i denne debatten.

Og én ting er ekstreme sekter, hvor folk helst bør se å flykte for sitt liv. En annen ting er det generelle problemet at unge mennesker forsvinner fra alle typer menighetskretser. Blant de hundrevis (!) av henvendelser jeg har fått etter at jeg annonserte oppstarten av bokprosjektet “De 99 og den ene”, fra folk som har hoppet av en aktiv menighetstilknytning, er det omtrent like mange historier fra Dnk som fra pinsemenigheter, trosmenigheter og andre kirkesamfunn.
Og jeg noterer meg følgende: Nesten alle “avhoppere” fra trosmenigheter er over 30 år, og har vært avhoppere i mer enn ti år. Oppgjøret ligger med andre ord et godt stykke bak i tid, og er basert på ting som skjedde den gang. I dag finnes det knapt noen “trosbevegelse”, så den er ikke noen trussel i vår tid.
I motsetning til dette, er svært mange av “avhopperne” fra Den norske kirke unge mennesker som har hoppet av de siste fem årene, og ofte i forbindelse med opplevelser under konfirmasjonstiden. (En konfirmant beskriver følelsen av å befinne seg i en merkelig “kult fra en skrekkfilm” når hun må gå i prosesjon i hvite klær foran masse mennesker, og føler sterkt på et gruppepress til å bekjenne en tro hun slett ikke har. Mange uttrykker at de føler seg helt fremmedgjort i møte med de liturgiske formene. En annen gjennomgangstone i henvendelser fra unge mennesker, er at gudstjenestene er så utrolig kjedelige. Og man kan sikkert hevde at det er bedre med “kjedelig” enn “hysterisk”, men de har begge det til felles at de skremmer unge mennesker bort fra et aktivt menighetsliv. Derfor synes jeg verken de hysteriske eller de kjedelige har noen grunn til å toe sine hender på den andres bekostning. Begge har et problem, nemlig at folk forsvinner.)

Loviskhet og prestasjonskristendom – eller “frafall”, for den saks skyld – er ikke noe sær-karismatisk problem i 2016.
Men noe skikkelig drit er det, åkke som.

Så en viruskontroll er det veldig greit for oss alle å foreta innimellom. For å si det på kristeligiøst vis, slik at bare de som kjenner paulinsk symbolbruk forstår: “Driv ut trellkvinnen og hennes sønn!” 🙂
Loviskheten er en større trussel for evangeliet enn det “synden” noen sinne vil klare å bli.

*

UPDATE 2018: Hvis du ikke er en patron, er ikke Gud ordentlig fornøyd med deg. Da er du bare nesten en ekte kristen. (Ojsann, der kom visst en demon fra 1993 som ennå ikke var drevet ut, gitt!)

Facebook Comments
Meninger
16 comments on “Enda et “Frelst”-innlegg (reprise fra 2016)
    • Takk for det, herr Banan.

      Når det gjelder fysisk, derimot, så tror jeg de som kjenner meg vil le ganske høyt om du kaller meg “sunn”.
      Men satser på å omvende meg på det området snart.
      Bare ikke akkurat I DAG. 🙂

  1. Du er kjempegod til å skrive, David. Det er ikke mye jeg gidder å lese på facebook, men det du skriver er utrolig bra, så fyllt av visdom, innsikt og humor. Takk skal du ha☺️

  2. “Det skjedde ting i regi av «Ny Generasjon» som jeg som forelder i dag ville ha politianmeldt.”
    Er bare litt nysgjerrig på hva det er? Hva drev de som var på kanten av norsk lov?
    Ellers veldig mye bra å lese 🙂

    • Den konkrete episoden jeg tenker på, var fra en ungdomsleir “Ny Generasjon” holdt i samarbeid med representanter fra Livets Ord i Sverige.
      To ungdomsledere holdt hver sin appell hvor det ble snakket om å ta oppgjør med seksuell synd. Blant “syndene” var altså onani.

      Og etter å ha kjørt på med kraftig fordømmelse, kom appellen: “Hvis du er her i kveld som sliter med onani, vil jeg at du skal komme fram til forbønn.”
      Snakk om bænkers forbønnsinvitasjon i et lokale hvor de fleste er mellom 13 og 20!!!

      Av 200 ungdommer, var det tre stakkars gutter på cirka 14 som kom gråtende fram til forbønn. Predikantene ba heftig for dem der framme, og befalte både det ene og det andre å vike i Jesu navn.

      I ettertid fremstår dette som et regelrett overgrep for meg, som definitivt burde vært politianmeldt. Og det irriterer meg at jeg ikke reagerte kraftigere, enda jeg skjønte at det som skjedde var feil. Jeg burde ha protestert, eller ha varslet øvrig menighetsledelse. Men det gjorde jeg dessverre ikke.

      Tenk hva det gjorde med selvbildene til de stakkars ungdommene!!! Det er en forferdelig tanke. Her er du ung, det er sommer, du er på en kristen leir som du har gleda deg til, du er sannsynligvis forelska i en eller annen, slik alle fjortiser er, og opptatt av å finne din plass i flokken blant gamle kompiser og nye kjente.
      Så skal du altså – foran alle – få høre hvor skitten og syndig du er.
      Guttene trodde sikkert de var de verste synderne i verden, der de hulket seg gjennom den helt forferdelige seansen. (For ikke å snakke om alle de som sto med dårlig samvittighet i salen fordi de IKKE hadde gått fram!)

      Som sagt, dette var et OVERGREP, intet mindre, og burde den gang ha blitt politianmeldt. Dessverre var jeg for hjernevaska og feig til å gjøre det (vi snakker 1994).

      Hvis mitt barn noen sinne blir utsatt for noe sånt, skal jeg sørge for at predikanten får regelrett grisebank. (Så får jeg heller be Herren om tilgivelse for voldsbruk etterpå, hehe…) Disse predikantene burde ha blitt KJEPPJAGD fra bygda av oppegående foreldre, og aldri fått lov til å preke til ungdom igjen.

      • De samme predikantene innkalte forøvrig yours truly til en “samtale” på den samme leiren, hvor de sa at de opplevde “sorg” over at jeg gikk i svarte hettegensere hele tiden.
        De mente at det representerte et opprør, og at selv om ikke jeg mente noe galt med det, så tolket andre det slik, og jeg måtte jo tenke på at jeg var et forbilde (smisk, smisk) og blablabla … Nå som jeg hadde begynt et nytt liv, burde det også komme til uttrykk i en ny klesstil, mente de.

        Heldigvis var jeg oppegående nok til ignorere det de sa. Og bare noen år senere, trykket de selv logoen sin på svarte hettegensere som de solgte til inntekt for misjonsorganisasjonen.
        “Herren” hadde nok skiftet klessmak siden sist. 🙂

        Spøk til side: For meg var det ikke noe problem, for jeg var sterk nok til å ignorere slikt tull. Men predikanter fra Livets Ord drev stadig vekk en regelrett mobbing av folks klesstil og interesser fra scena. Du var ikke åndelig nok dersom du ikke var like clean cut kid som dem.

        Noe så idiotisk …

        • Takker for et godt og utfyllende svar. Er naturligvis helt enig i at dette var et overgrep. Spørs om ikke de gutta har vært i en menighet for siste gang.

  3. Mye bra, men følte for å legge igjen en kommentar: De fleste “avhoppere” jeg kjenner, deriblant meg selv, så er “avhoppingen” skjedd de siste par åra, og har Ikke hatt med utbrenthet pga loviskhet å gjøre. Usunne ledere kan være livsfarlige i kristne miljøer, så tror ikke det er usunt at debatten kan føre til at det blir kikket litt ekstra på overgrep som skjer i dagens kristne miljøer også.

    • Enig i at det trengs et blikk på “åndelige” overgrep i vår tid også! Så absolutt.

      Men heldigvis er de fleste medlemmer i karismatiske kretser i dag selv blitt “overvåkere” og “varslere”. Det er svært få kretser hvor kritikk av lederskap fortsatt blir sett på som at “du rører ved Herrens salvede” og denslags fjas. I 2016, ihvertfall i de kretsene jeg kjenner til, ville du aldri ha kommet unna med slikt som enkelte predikanter kom unna med tidligere. I de tilfellene vi hører om slikt, passer noen av oss på å skrive krasse blogginnlegg! 🙂

      Ja, for slike kretser finnes, selvsagt. Og kjennetegnet er at de fremstår som lukkede, kun for en intern krets. Da er det viktig med overvåking UTENFRA.
      Men heldigvis vil internjustisen funke mer enn godt nok i de fleste oppegående kristne miljøer i vår tid. Den blir til og med oppmuntret fra plattformen mange steder.
      Disse andre menighetene utgjør noen skumle unntak, som det heldigvis blir færre og færre av.

      Og en del av oss “karismatikere” (for en bås å havne i, hehe!) vil oppleve det lite konstruktivt at unntakene gjøres til regelen i bevisstheten til folk som ser våre miljøer utenfra. Disse menighetene det gjelder, har fått langt flere helsider i pressen enn de har medlemmer, for å si det sånn.
      Og det ER viktig å få fram i lyset hva som skjer i slike bittesmå miljøer, det er ikke det jeg sier. Men det oppleves kleint når noen tror at det er samme ulla som er gjeldende i alle karismatiske menigheter i Oslo i 2016.

      Det var en (husker ikke hvem) som kom med et godt prinsipp i avisa nylig, nemlig at alle kristne taler bør kunne tåle å legges ut på YouTube. Amen til det!
      Og når det gjelder f.eks. OKS-menighetene, som jeg er tilknyttet, legges jo alle talene ut på Podcast, slik at alle og enhver kan høre hva som undervises hver søndag. Jeg ser at stadig flere menigheter tilbyr slikt. Er noen nysgjerrige på teologien, eller hva deres venner i miljøet “utsettes” for, er det bare å lytte i vei! Det er fritt innsyn for alle og enhver! 🙂

      Når det gjelder vaktbikkjer utenfra, så kan de innimellom være nødvendige i alle typer miljøer. Men det er UHYRE viktig at disse utviser kunnskap og ikke fordommer, at de kan skille klinten fra hveten. For mange karismatiske kretser er blitt ganske allergiske mot fordommer, siden de har opplevd så mye av det.
      Jeg tenker også på f.eks. “Hjelpekilden” og andre organisasjoner, som jeg tror kan gjøre en svært viktig og nødvendig jobb og hjelpe mange mennesker, dersom de passer NØYE på å unngå å fremstå som “anti-karismatiske” per se.
      For da stenges døra hos mange som virkelig kunne trengt deres tjenester, tror jeg.

  4. Bra skrevet David!! Som du vet så opplevde jeg det samme. Heldigvis så var jeg så heldig med å få en tiltale fra Gud om å ikke følge mennesker, men å følge Han.

    Har jobbet et langt liv innenfor psykiatrien og sett mye av fruktene av karismatikken fra 80-90 tallet. Mye psykopater i den leiren der.

    Opplevde å bli utelukket fra en menighet på grunn av mitt image som rocker, som i noen år i forveien hadde blitt lovprist på grunn av alle ungdommene jeg dro med meg på møte. Jeg gikk fra å være et idol til å være en hakkekylling for alt som gikk galt. Plutselig var det ikke greit med det lange håret og alle ringene i øra. Det gikk fra å være kult til å være synd eller verdslig.

    Er glad at jeg kan kalle meg en kristen i dag. Kan takke Gud for det som elsket meg like høyt, selv om andre karismatiskere syntes noe annet.
    Er heldig med å få inn nådesforkynnelse til far din i tidlig alder, elsket å gå på tirdagene på Borg Kristne Senter på 80 tallet hvor han talte.

    Husker at jeg var på et Ulf Ekman møte på slutten av 80 tallet, hvor han sa at “ni skal inte lyssna på U2” Jeg tenke hvor farlig kunne det være?? Var ikke de kristne?? Jeg satt nede på rommet, leste i bibelen røyket og hørte på Number Of The Beast og tok meg en røyk. (Sluttet med det tidlig pga. at det gikk opp for meg hvor farlig det var for helsen). Jeg ble nok aldri “fridd ut i fra dette” for jeg digger denne musikken more than ever. Ulf fikk ikke omvendt meg på dette området!!! Heldigvis!!!Har til og med en “ukristelig” Hardrock/metal blogg på facer’n som hobby ved siden av å være psykiatrisk sykepleier og “hobby evangelist”

    Det som reddet meg gjennom den værste loviske tiden, var at jeg dreit i hva folk syntes om meg, for jeg visste at Gud elsket meg like høyt uannsett.

    Er vel noe bitterhet igjen, men det kommer av at jeg har sett alle “likene” som har blitt lagt igjen i grøfta etter den voldsomme perfeksjonismen av lovisket som herjet/herjer i disse miljøene.

    Må også få sagt at jeg opplevde mye fantastisk i de første 3 åra i dette miljøet, men som du så fortreffelig sier, at det kom et virus av loviskhet som ødela hele greia. Det var som om Den Hellige Ånd forsvant ut døra og loven kom inn!!!!!!!!

    By the way så nekta jeg heldigvis å kaste musikken, solgte noe men kjøpte det meste opp igjen.
    Artig å høre folk som deg som taler om emner mange tenker, men er redd for å si. Man kan jo bli ekskludert og frysi ut.
    Stå på David

  5. Kritikken fra teologer som sier at nådeforkynnere undervurderer lovens plass ved å gi så mye plass til nåden er en misforstått kritikk. Ikke bare misforstått men de har snudd det helt på hodet. Nådeforkynnere har faktisk den største respekten for loven. Loven er knallhard, loven sier at om du har brudt ett av budene så har man brudt dem alle og da dømmes man til død og forbannelse. Loven kom for å vise at vi var syndere, og for å peke på synden. Jesus kom med nåden og frelsen. Nåden peker på Jesus og hva Han har gjort ferdig for oss. Loven kan ikke frelse, for ingen klarer å følge loven. Det er ikke slik at vi skal gjøre vårt beste og prøve og ikke synde, og så er nåden der for å hjelpe oss den siste biten av veien. Nei, ingen av våre forsøk på å leve riktig betyr noe for Gud. Egne gjerninger og strev er en hån mot frelsen som Jesus ordnet. Synden er dømt en gang for alle, og straffen for synd og misgjerninger lå på Han. Lovens forbannelse rammet Jesus og han måtte sone for våre overtredelser. Hva har vi gjort for å hjelpe til? Ingenting, vi rota det til alle sammen. Gud ordnet dette. Gud dømte synden da Jesus hang på korset og døde. Mens vi alle var fiender så forsonet Gud verden med seg selv.
    Nåden var redningen og er redningen, vi trengte en frelser. Vi trengte ikke lover og regler for det lå ikke i vår syndige natur å følge disse. Vi trengte en ny natur, vi trengte en Frelser og Gud sendte sin Sønn fordi Han elsker oss og elsket oss mens vi fremdeles var syndere. Nåden oppdrar oss nå i kjærlighet og ved at Gud virker i oss både til å ville og virke for Han. Det eneste som fungerer for oss er nåden. Av nåde, ved tro. Ja vi kan alle falle, og vi kan alle bomme. Men det er oppdrift i nåden, det er kraft i evangeliet og tro kommer av å høre Guds Ord. Nådeforkynnere respekterer egentlig loven høyest av alle, fordi vi sier at loven er perfekt. Loven er feilfri, men den har ikke kraft til å frelse. Hadde loven hatt kraft så hadde ikke Jesus trengt å komme. Loven kom for å gjøre synden syndig. Den kom for å vise at menneskets natur var falt. Men nåden kom for å løse problemet og peke på Jesus. Vi er nå Guds rettferdighet i Kristus. Dette er en gave.
    Det er i nådens evangelium at kraften til å leve et seirende liv ligger for Jesus-troende. Vi hviler, Han jobber. Kjemp for å komme inn i hvilen. Det er noe å tygge på.

  6. Jeg prøvde å forestille meg den episoden du ville politianmeldt som om det hadde skjedd på arbeidsplassen. Da hadde det vært så langt bortenfor seksuell trakassering og mobbing at det er til å bli dårlig av. Altså, det som skjedde er til å bli skikkelig dårlig av.

    Kjenner igjen loviskheten fra min tid i trosbevegelsen på 90-tallet, en tid som for min del inneholdt BÅDE psykisk nedbrutthet og stress, nærmest konstant seksuell frustrasjon, frykt for Gud og djevelen og demoner, nedprioritering av egne interesser og arbeid, OG vennskap, fritidsaktiviteter og godt sosialt liv.

    I de karismatisk-lignende miljøene jeg var med i på 2000-tallet og såvidt innpå 2010-tallet var det noe loviskhet, men det jeg opplevde som verre var kontroll fra ledere og andre i menigheten, manipulasjon, invadering av privatliv, klamt miljø, falsk kjærlighet, forvridd forståelse av vennskap, lederdyrkelse/menneskedyrkelse, vektlegging av personlige profetier som man underforstått skulle følge, sære teologier/lærer (masse “bibel”undervisning basert på ett vers eller importert fra Amerika) og et usunt forhold til seksualitet. I både trosbevegelsestiden (som inneholdt to år på Livets Ord Bibelcenter) og det pinsekarismatiske menigheten jeg var med i i mange år ble det fra talerstolen sagt ting om homofili som jeg grøsser av når jeg tenker tilbake på det, det lå vel også på mobbe/trakasseringsplanet uten at jeg jeg var vitne til offentlig utpeking av “syndere” som jeg kan huske nå.

    • For ordens skyld: vennskap, fritidsaktiviteter og godt sosialt liv var blant flere POSITIVE ting jeg opplevde i min tid i trosmenighet på 90-tallet. Har masse gode minner fra det tiåret.

  7. Takk kjære David 🙂
    Dette er så viktig budskap… vi skal kjenne fortiden, leve i nåtiden for å forme fremtiden.
    Religion er noe dritt, møter det stadig, fordommer, respektløst osv.
    Når skal vi troende tale nøytralt og med respekt for individets egenverdi til å ta sine verdivalg?
    Jeg håper at alle som har blitt tråkket på opp gjennom tidene våger å synge ut av full hals, avsløre religionens tankegods og få frem livet med Jesus og DHÅ.
    Jesus er tross alt fremdeles ALLE menneskers forvarer.
    Han elsker alle, tross hva du gjør… selv om han ikke liker alt vi gjør så elsker han oss for det vi ER!

    Han skal gjøre jobben med å eventuelt peke på noe som er smart å endre på i mitt liv.
    Jeg skal ha stor tillit til en person for at vedkommende skulle korrigere meg på felter jeg selv ikke ser. Eller felter jeg ikke har åpenbaring om.
    I andres påhør er det uaktuelt…
    Takk igjen and stay blessed With the true on Your mind <3

  8. Ville bare si at jeg har lest dette blogginnlegget til David og alle kommentarene deres med stor interesse. Våre stemmer er så utrolig viktig. I disse debattider sitter mange utsatte og har det vondere enn på lenge. Frelstdebatten gjør at de kjenner på alt der vonde de har lagt lokk på. Nå som debatten koker, strømmer alle følelsene på. De har ikke fått bearbeidet det og ikke hatt noe å snakke med det om. Trodde kanskje at tiden leger alle sår. Det er allikevel godt å lese det folk skriver om sine erfaringer på nettet. Godt å lese det dere skriver. Du er viktig, din stemme er unik. På vegne av alle brente barn, takk. David: Jeg ser fram til 99 og den ene. Det er lett å se at Du evner å skape #fullåpnenhet rundt tema. Takk David.

    Til dere andre: Hvis du ønsker å lese mine innlegg i denne debatten, ligger de samlet på verdidebatt.no Prøver å by på meg selv og min historie der. Ha en riktig god dag. Hilsen et Guds barn, frelst av nåde

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?