Et årlig påskesavn

haugen-hotell
Foto: www.furusethfoto.com

Hver påske bærer jeg på et aldri så lite savn. Etter en tradisjon som er borte for alltid.

Under store deler av barne- og ungdomstiden var nemlig min familie fast inventar på Haugen Hotell hver påske, et hotell på Geilo drevet av det fantastiske ekteparet Tore og Birgit Haugerud.
Jeg har uendelig mange gode minner fra oppveksten som er knyttet til nettopp Haugen og påskeukene der.

Og da jeg ble eldre og havnet oppi en liten livskrise, kom også hotellet og Tore og Birgit til å spille en viktig rolle i en kursendring i livet mitt.

Nå finnes ikke lenger dette hotellet, og Tore og Birgit har begge dratt hjem til Jesus.

Hver påske smaker jeg på noen sentimentale øyeblikk med tanke på alt dette. Og så lurer jeg på hvordan jeg skal klare å gi Victoria en tradisjon som blir like sterk og minneverdig på sikt som det Haugen var for meg.

I romanen “Det mystiske ansiktet” har jeg sneket inn litt Haugen-nostalgi. Jeg lar hovedpersonen, som har mistet moren sin i en bilulykke, ha samme forhold til hotellet som yours truly:

“Sola steikte oss i ansiktet. Den hadde velsignet meg med sine stråler i påskeferien også. Fattern og jeg hadde vært på Geilo og stått på slalom.
Selv om det var litt rart å være på Geilo nå for tiden.
Under hele oppveksten hadde mamma, fattern og jeg tilbrakt hver eneste påskeferie på Haugen Hotell, et sted jeg hadde enormt mange gode minner fra. Men nå var dette hotellet borte, akkurat som mamma. Å være på Geilo, bare jeg og fattern, på et helt annet hotell, føltes feil.
Samtidig ville det føles enda mer feil å ikke tilbringe påsken på Geilo i det hele tatt. Det var rett og slett uaktuelt.”

Ellers har jeg alltid hatt et litt anstrengt forhold til 2. påskedag. Denne mandagen føles alltid som en hybrid, ikke ordentlig ferie og ikke ordentlig arbeidsdag, en inneklemt dag uten mening. Denne følelsen tror jeg også skyldes Haugen, og jeg lar hovedpersonen Mikkel føle på det samme under en ferie i Italia, etter at jenta han er forelska i har dratt hjem til Norge:

“Jeg kunne huske da jeg som liten var med foreldrene mine til Geilo hvert eneste år. Til Haugen Hotell. Mange familier hadde samme tradisjon, og dermed fikk man et forhold til en gjeng mennesker som man så én uke hvert år, med alt hva det innebar av forelskelser og venner og tradisjoner, og forventninger og angst knyttet til hvordan folk hadde forandret seg siden sist.
Som regel ble vi værende på stedet to dager lenger enn alle andre. Mamma pleide å si at jeg var så heldig, som fikk to ekstra bonusdager i forhold til alle de andre ungene.
Men jeg forbandt 2. påskedag, og vår helt egen 3. påskedag, med et visst vemod. Alle stemmer var borte, erstattet med lyden av støvsugere. Jeg kunne huske at jeg ønska vi hadde dratt på søndagen, som alle de andre. For uten dem ble det ikke det samme.
Sånn føltes det nå også. Det var som en 3. påskedag. Ferien burde vært over, fordi Den søte jenta forlengst var tilbake i hverdagen sin.”

Haugen – du er savnet! Selv de dærre tredje påskedagene.

*

Gi gjerne litt påskedriks til bloggen! (Du kan bruke Vipps 94 12 36 34.) Du er også hjertelig velkommen til å bli en patron! TUSEN TAKK!

Facebook Comments
Hverdag

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?