Simon Magus (III)

Drinking-and-Gambling

Del 1
Del 2

Her følger fortsettelsen av fortellingen om Simon Magus, hentet fra førsteutkastet til “Igår, idag, til evig tid”.

Samaria, år 37 e.Kr.

-VI STENGER NÅ!
Det hadde ikke vært populært blant samaritanerne at romerne lagde en tabernae også her. Men ettersom behovet av soldater til tider hadde vært stort i hele Palestina, dukket slike opp overalt, for å sikre reisende kost og losji.
Noen lokale hadde, i likhet med Simon, ønsket stedet velkommen, men de var i sterkt mindretall. Selv om stedet ikke kunne skryte på seg de beste vinene, kunne de tilby et visst utvalg i tillegg til det de lokale vinbøndene kunne by på. Vinene kunne man enten blande med glovarmt, kokt vann, som ble ansett som svært helsebringende, eller også kaldt vann, i tillegg til sterke krydre som passet godt til vinen. Tavernaen var også et ypperlig sted å få seg en rask matbit. Her serverte de ulike oster, svisker, nøtter, pærer, bjørnebær, druer og agurker. Og i de periodene hvor det var ekstra mange reisende, var det også mulig å få storfekjøtt, lever, løk, pølser og gryteretter, samt romersk øl, en sjelden vare i Samaria.

Simon Magus reiste seg motvillig. Det var sent, men han hadde ikke noe ønske om å legge seg. Rommet hans befant seg i et bygningskompleks vegg i vegg med tavernaen, drevet av samme eier. Der var det også et felles kjøkken og en latrine for alle boende. Men siden folk skulle sove, var det ikke lov å lage for mye bråk på kjøkkenet. Så når de nå stengte serveringen her inne, visste Simon Magus at det var på tide å kalle det en kveld.

Som han savnet de romerske tavernaene akkurat nå. Enkelte av dem stengte aldri, det var underholdning hele natten, både terningspill, hanekamper, musikk, dans og vakre blomsterpiker.
Her inne var det bare hankjønn. Sure sådanne.
Det var ikke bare Simon Magus som uffet seg over at det var stengetid. Man hadde ikke engang fått begynt på den planlagte drikkekonkurransen, og sportsdebattene var bare såvidt igang, ingen hadde rukket å bli høyrøstet ennå. Riktignok manglet de aller siste nytt om hesteveddeløpene i Roma, men diskusjoner rundt de ulike aktørene og tidligere løp var vanligvis mer enn nok til å sette sinnene i kok.
Ahh, de romerske tavernaene! Det var noe annet! Han ville snart tilbake til Roma. Her i Samaria var det lett å få tilhengere, men kjedelig å bo. Romas tavernaer var mange og utsøkte, flere hadde egne hager hvor man kunne gå ut og fortsette festlighetene på varme sommernetter, med fontener og vakre frisker, i noen tilfeller med erotisk kunst. Selv egne idrettsarrangementer, som brytekamper, ble holdt i disse hagene.
På tavernaene var det dessuten intet klasseskille. Ingen reserverte plasser, ingen som hadde mer status enn andre. I det øyeblikket man gikk inn på et slikt sted, var man kun en svirebror. Dermed representerte tavernaene også en mulighet for Simon til å få vist sine kunster for prominente personer, personer som vanligvis ikke ville lånt ham et øre, men som her hadde både tid og interesse.
Og penger.

Den eneste fordelen med tavernaen i Samaria, tenkte Simon mens han sjanglet ut fra stedet, var at man her fritt kunne dele de aller groveste vitsene om keiseren, uten å frykte for lange ører som kjente noen som kjente noen. Ingen lyd rakk helt til Roma.
Det ulmet i Samaria for tiden. Simon Magus fryktet at et opprør var i emning. Men på tavernaen diskuterte de få lokale som våget seg inn helt åpenlyst med romerske soldater, uten frykt eller hat. Det var fullstendig akseptert å snakke rett fra levra her, mens man kunne bli drept for å si de samme tingene rett utenfor. På den måten fikk også soldatene en ærlig innføring i hva som rørte seg i den lokale befolkningen.
De behøvde ingen spioner. Det holdt å ta noen begre med vin.

I det fjerne kunne Magus høre lyden av liv og stemning. Noen hadde fest. Umiddelbart lyste han opp og satte kursen mot lyden.
Men så bråstanset han, snudde og gikk tilbake mot rommet.
Han visste hva det dreide seg om. Det var Veien-folkene som hadde fest. Ryktet hadde gått om at noen av lederne for bevegelsen hadde ankommet Samaria denne kvelden.

I flere dager hadde Simon Magus fulgt denne Filip, sterkt imponert over triksene hans. Med egne øyne hadde han sett hvordan Filip helbredet lamme og blinde. Nysgjerrigheten ble vakt, og han ønsket å lære, slik at han selv kunne utføre slike mirakler.
Men han hadde ikke blitt så mye klokere.
Magus hadde latt seg døpe av Filip, og offisielt blitt en del av Veien. Likevel var det med en baktanke. Veien ble større og større, og Magus ble mer og mer besatt av tanken på å forene kretsen med sine egne tilhengere. Da kunne de sammen bli til en religiøs maktfaktor i samfunnet. Noen passende anledning til å fremme et slikt forslag overfor Filip, hadde ikke bydd seg. Kanskje var det også klokt å vente litt. Vente til han selv fant på triks som kunne stå seg mot Filip sine, slik at han ikke risikerte å havne langt ned i bevegelsens hierarki.

Det var samme klokskap som nå fikk ham til å snu, selv om han hadde aldri så lyst på en fest. Stille gratulerte han seg selv.
For saken var at han var altfor beruset i øyeblikket. Han risikerte å gjøre et dårlig førsteinntrykk på lederne, noe han ikke ville risikere. Selvfølgelig var det disse han måtte innynde seg hos og fremme forslag til, Filip var nok bare en undersått, til tross for sine evner.
Det fikk bli i morgen. Forhåpentligvis ville han være klar nok i hodet til å kunne oppvise et og annet triks som ville imponere.

Fortsettelse følger.

Bli gjerne en PATRON! Tusen takk!

Facebook Comments
Tro

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?