Simon Magus (II)

samaria

Her følger fortsettelsen av fortellingen om Simon Magus, hentet fra førsteutkastet til boka “Igår, idag, til evig tid”.
Første del kan leses HER!

Utenfor Samaria, år 37 e.Kr.

JOHANNES OG PETER NÆRMET seg Samaria.
Forhåpentligvis rakk de fram før solnedgang.
Johannes var betenkt. Greit at Yeshua ba dem forkynne for hele verden, men Samaria …
Jødene i Jerusalem og samaritanere hadde vært bitre fiender i flere hundre år. Alle rettroende gikk en stor omvei utenom de samaritanske områdene på veien mellom Galilea og Jerusalem.
Men flere tusen av de som tilhørte Veien hadde den siste måneden kommet hit, til dette golde fjellandet fullt av jordbruksterrasser.
Drapet på Stefanus hadde tydeligvis gitt mersmak for Saulus, som startet en massiv forfølgelse av alle som tilhørte Veien i Jerusalem. Han dro fra husmenighet til husmenighet og slepte med seg både kvinner og menn til fengselet. Derfor flyktet folk i alle retninger, og mange havnet her. Her kunne man i det minste være trygg for fariseere og skriftlærde, for de ville aldri i verden finne på å dra inn i disse vanhellige områdene.
De tolv apostlene var omtrent de eneste som var blitt igjen i Jerusalem. De gjemte seg så godt de kunne.

Men nå hadde det skjedd noe spesielt i Samaria. Derfor hadde de andre apostlene valgt ut Johannes og Peter til å foreta denne reisen.
Johannes kikket bort på Peter. Han så betenkt ut, han også.
Et øyeblikk kunne Johannes føle hvordan Yeshua gliste Der Oppe, at han dunket Far i siden og pekte ned på dem med et glimt i øyet. Det som nå foregikk, var nesten som en hilsen fra ham, et slags takk for sist.

(Her kommer det i fortellingen et flashback til noe som skjedde syv år tidligere, og som du kan lese om HER.)

NÅ VISSTE JOHANNES hva slags ånd han hadde vært av den gangen. Jesu egen Ånd, som nå hadde tatt bolig i ham, var helt annerledes.
Om han fikk en time til på seg, ville kan kanskje klare å si at han elsket disse samaritanerne.

Hele krangelen mellom jøder og samaritanere dreide seg i praksis om hva som var Yahves helligdom, om det var tempelet i Jerusalem eller fjellet Garisim.
Nå spilte det ikke lenger noen rolle.
Det fantes ikke lenger noen hellige steder. Ånden var ikke noe mer i Jerusalem enn på Garisim eller vice versa.
Det eneste som var viktig nå, var at man tilbad i ånd og sannhet.
Samme hvor man gjorde det.

Johannes hadde ikke sagt seg villig til å dra ut på denne reisen før han fikk sørget for sikkerheten til Maria, Jesu mor. Hun var også sammen med dem i Jerusalem.
Yeshua selv hadde pålagt Johannes å ta ansvaret for henne. Nå så han på henne som en mor.
Han ordnet det slik at hun fikk bo i hemmelighet hos en skriftlærd venn av Johannes – en som ingen mistenkte for å sympatisere med Veien.
Men hennes sønn Jakob, Jesu bror, mente at ingen av dem burde reise. Mens de pakket og gjorde seg klare for avreise, fløy han rundt dem som et forvirret insekt, snakket det ene sekundet høyt med seg selv, det neste sekundet direkte til dem.
Han var så grinete at Johannes og Peter til sist måtte smile. Da de endelig var ute av døra, tillot de seg til og med å le høyt.
Jovisst var de kritiske til reisen selv, mildt sagt. Men siden Jakob var hundre ganger mer kritisk enn dem, hjalp han ironisk nok til med å dempe skepsisen deres.
Jakob satte alt på spissen, og der havnet ting i sitt rette lys.
Det som ble skjult bak dulgte religiøse vendinger og fraser, var ofte lettere å pynte på. Men Jakob sa det rett ut: Han avskydde samaritanerne.

Greit, Jakob var faktisk Jesu egen bror. Johannes visste det. Og han respekterte ham.
Ja, mer enn det, han var blant dem som gjerne ville at han skulle ta lederskapet i menigheten i Jerusalem, sammen med Peter.
Men Jakob var fortsatt ganske ny på Veien. For da Yeshua var på jorda, tok Jakob avstand fra ham. Først etter oppstandelsen var han blitt en troende.
Og det var nesten så han ikke vil tro det de nå fortalte om Jesu holdning til samaritanerne.

Likevel var sannheten at Yeshua alltid hadde elsket å trosse deres innstilling. Stadig vekk lot han samaritanere få de gode rollene i lignelsene sine. Ikke bare tok han alltid turen tvers igjennom Samaria, i stedet for å ta den vanlige omveien rundt; ved et tilfelle satte han seg til og med ned ved en brønn og snakket med en samaritansk kvinne, som om det var den naturligste ting i verden!
Jakob mente de løy da de gjenga hendelsen. Det kunne ikke være sant, slo han fast.
Og minte dem om at samaritanere for noen år siden hadde spredt menneskeknokler i tempelet i Jerusalem rett før påsken, bare for å gjøre det urent, av ren ondskap.

*

TIDLIGERE SAMME DAG hadde Johannes og Peter passert det beryktede fjellet. Det lå ved byen Sikem, noe sånt som seks-syv romerske mil fra endemålet for reisen, selve byen Samaria. De hadde vært i området for noen år siden også, sammen med Yeshua. Det var nettopp her han hadde satt seg ved Jakobs brønn, som lå bakenfor Sikem, og snakket med en samaritansk kvinne.
Det var et av de høyeste fjellene i Israel, men skilte seg ikke nevneverdig ut fra andre fjell i dette området av utallige åser og fruktbare daler. Det var bare litt høyere. Men sammenlignet med det golde og tørre Ebalfjellet på motsatt side av dalføret, fremsto det svært grønt og frodig, med platantrær og en rekke halvstore, hvite steiner spredt omkring.
Kunne noen av steinene være rester fra samaritanernes tempel?
Her ble en gang velsignelser lyst over Israel, den gangen Gud førte israelsfolket inn i landet og la foran dem lovens velsignelse og forbannelse. Og her fortsatte samaritanerne sin tilbedelse, selv om tempelet deres forlengst var revet.

Peter stirret rett ned i bakken mens de gikk forbi. De holdt god avstand fra selve Garisim der de gikk gjennom dalføret, det eneste passet mellom øst og vest her oppe i fjellandskapet. Det var tydelig at Peter ønsket å gå på høyre side, så nærme Ebalfjellet som mulig, selv om Toraen fortalte at det var dette fjellet forbannelsene ble lest fra i Josvas dager.
Likevel kunne de ikke unngå å høre de mange tilbederne. Utrolig at de forsiktige vindkastene klarte å bære lyden så langt.
Var det Herren som drev ap med dem igjen?

Disse tilbederne var bannlyst fra tempelet i Jerusalem. Tidligere hadde enkelte samaritanere tatt turen under visse høytider. Men noe slikt som tyve år i forveien hadde det blitt utført en uhyrlighet under påskehøytiden. Prestene hadde åpnet tempelportene rett etter midnatt, slik tradisjonen var, og noen samaritanere hadde benyttet anledningen til å kaste flere menneskelik inn gjennom templets bueganger.
Etter dette hadde ingen samaritanere lenger adgang.

Johannes måtte etterhvert flire. Peter sendte ham et olmt blikk.
-Hva er det som er så morsomt?
-Du, Peter. Du er morsom. Du ser ut som om du har drukket eddik.
Peter bare fnyste. Johannes klappet ham på skulderen, og ertet ham ved å fremstå mer likeglad enn han egentlig var.
-Hører du ikke? De tilber jo Jahve, akkurat som oss.
-De tilber ham på feil sted, sa Peter mutt.
-Nå høres du ut som Jakob. Sa ikke Yeshua at det ikke lenger kom til å spille noen rolle hvor Jahve ble tilbedt?
-Jo, men … for dem spiller det noen rolle!
-Ja. Og det gjør det for jødene i tempelet i Jerusalem også! De anser fortsatt tempelet for hellig, og likevel tilber du sammen med dem uten å blunke!
Peter kikket endelig opp. Logikken i Johannes’ ord traff ham.
Da Johannes merket at han virkelig hadde fått kameraten til å tenke, fortsatte han ivrig på resonnementet sitt.
-Om vi virkelig tror på det Yeshua sa, kan vi ikke velge å bare tilbe med jødene i Jerusalem og ikke med samaritanerne! Enten må vi holde oss unna alle bygninger og steder folk anser som hellige – eller ingen! Ellers tillegger vi fortsatt slike steder åndelig verdi, og …
-Jada, jada. Du har et kanskje poeng. Jeg må tenke nøyere over akkurat det der. Men om du fortsetter å skravle, klarer jeg ikke tenke.

*

VILLE SAMARITANERNE OGSÅ få Den hellige ånd? Det var det som var det store spørsmålet, og det turen dreide seg om.
Filip, en av flyktningene fra Jerusalem, hadde selvsagt ikke klart å la være å forkynne rundt i samaritanske landsbyer da han kom til området, evangelist som han var. Flere steder oppdaget han dessuten at evangeliet allerede hadde hatt framgang, takket være kvinnen Yeshua en gang hadde møtt ved Jakobs brønn. Hun hadde egenhendig omvendt halve Sikem.
Og nå hadde Filips arbeid ført til at store deler av byen Samaria var kommet til tro på Yeshua.
Men han våget ikke kjøre linja helt ut, ønsket vel å høre med apostlene først. For selv om Yeshua ba dem gå ut til hele verden med budskapet – inkludert Samaria – var det ingen som visste om det innebar at samaritanerne faktisk skulle få bli medarvinger til Guds rike.
Selv ikke Johannes var sikker på at det var det Yeshua hadde ment.
Men han hadde ikke før tenkt tanken, før han følte hvordan Yeshua ristet på hodet Der oppe.
Lærer du aldri, Johannes?
Johannes mistenkte at denne uka ville sprenge en del rammer.

*

MISTANKEN STEMTE.
Kvelden etter var det fest i landsbyen. Folk danset rundt bålet til rytmen av trommer. Et gedigent etegilde fant sted. Flere hele lam ble stekt over de mange bålene.
Samaritanerne feiret at de hadde fått Ånden.
Johannes smilte ved tanken: Gud hadde sendt dem ild fra himmelen, men ikke på den måten han og broren en gang hadde sett for seg.

Det var med sorg Johannes merket seg at enkelte av de tilstedeværende fra Jerusalem fortsatt ikke hadde samvittighet til å delta i dansen.
Han fikk gå foran med et godt eksempel. Jeg har endelig lært, Yeshua!
Nå skulle han danse og feste til morgengry!

Fortsettelse følger.

Bli gjerne en patron!

Facebook Comments
Tro

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?