Simon Magus (I)

1237869378magic_fireball
Det som følger er et utdrag fra førsteutkastet til “Veien”, også kalt “I går, i dag, til evig tid”.

Samaria, år 37 e.Kr.

-JAHVE ER EN FLAMMENDE og fortærende ild! ropte Simon Magus ut til folkemengden på torget, mens han holdt fram ildkulen i sin høyre hånd.
Folk stirret imponert, forskrekket over at han ikke brant seg.
-Derfor er også denne ilden Jahve. Og jeg, som enkelt holder Jahve i min hånd, er Den høyeste!
Tilskuerne måpte idet han fikk flammene i hånden til å intensivere seg ytterligere. Så kastet han rolig ildkulen inn i det store bålet bak seg, som umiddelbart blusset kraftig opp. Han høstet begeistret applaus, og bukket dypt.
De var et godt publikum, men han kunne ikke forstå hvorfor de var langt færre enn vanlig. Dette hadde vært en av de mest vellykkede kampanjene på turneen så langt, etter han dro ut fra sin hjemby Gitta en måned i forveien. Mengden tilhørere hadde økt for hver dag.
Inntil nå.
Skjer det noe spesielt i dag?

I rommet på herberget vasket han av den beskyttende oljen han hadde gnidd hendene i.
Om en gud behøvde å bruke triks? Simon Magus hadde tenkt mye over dette spørsmålet.
Svaret var både ja og nei.
På den ene siden hadde du slike som Apsethus fra Libya, som trente opp en mengde papegøyer til å si: «Apsethus er en gud, Apsethus er en gud!» Folk som ikke hadde sett papegøyer før, eller som ikke visste hvor gode de var på å imitere, ble sjokkert over å se snakkende fugler, og trodde på det de sa. Det fungerte utmerket for Apsethus, helt til en smart greker fanget noen av papegøyene og trente dem opp til å si at Apsethus var en juksemaker. Da endte han på bålet.
Det var annerledes med Simon Magus. For Apsethus visste innerst inne at han ikke var en gud. Derfor var det lureri.
Simon Magus, derimot, han var en gud. Som de greske gudene hadde han menneskelige egenskaper, og slik deres historier ble til legender, ble også hans eget virke preget av mystikk. At han ikke gjorde noe for å hindre dette, snarere tvert imot, handlet ikke om løgn.
For troen var skapende. Når noen trodde på noe, gjorde de det til en større virkelighet. Til mer virkelighet, så å si.
Så det å hjelpe folk litt på vei når det gjaldt troen på hans guddommelighet, var ikke annet enn et nødvendig redskap, noe som opprettholdt ham som gud.
En gud som ingen trodde på, eksisterte jo ikke.
Om ryktene om Simon Magus’ virke til tider ble noe overdrevet, hadde det bare den effekt at hans guddommelighet i realiteten vokste.
Nå hadde riktignok alle mennesker en guddommelig gnist, en lysgnist, i seg. Men de fleste hadde ikke lært seg å frigjøre den fra materien.
De hadde ikke tilegnet seg kunnskap.
Derfor hadde han selv blitt Den store, noe større enn andre, selv om alle mennesker i prinsippet kunne bli det samme som ham.
Eller var han selv noe helt unikt, noe som var uoppnåelig for andre, ja selve Guden?
I det siste hadde han begynt å lure litt på det. Det var faktisk ting som tydet på det.
Men han måtte passe seg for ikke å gå i samme felle som underguden Jahve. Bare fordi han var med på å skape jorden, innså ikke Jahve at han befant seg langt ned på rangstigen, at han var underordnet langt sterkere krefter.

Magus gikk ut i bakgården. Han ble sittende og stirre inn i bålet som var tent. Det var ingen andre der.
Sannhet og løgn er misbrukte begreper, tenkte han. Hva så om han hjalp folk noe på vei med troen og pyntet aldri så lite på sannheten? Absolutte sannheter var avleggs, enhver burde kunne finne sin egen sannhet.
De levde tross alt snart i år 3800.
Ilden var fascinerende. Han stirret lenge. Kanskje fantes det noe innenfor den synlige flammen, en annen dimensjon? Det var som om ilden kalte på ham. Han fortsatte å stirre.
Kanskje var ikke ilden bare Jahve likevel. Kanskje var den et uttrykk for noe mye større.
Hvem er du, Flamme? Snakk til meg.

*

PÅ TAVERNAEN VAR DET folksomt. Simon Magus satte seg ned på en ledig benk. Myntene som dagens forestilling innbrakte, ville vare lenge på dette stedet.
Han måtte tørke øynene nok en gang. Det rant og rant.
Han hadde nok stirret litt for lenge inn i bålet ved herberget. Fortsatt så han ikke helt klart, det var nesten som om han hadde stirret rett på solen.
Likevel fikk han øye på byens sladrehank. Han satt like bortenfor ham. Fyren var kjent for å få med seg det meste, og spredte det gjerne videre. Magus bestemte seg for å spandere vin på fyren, slik at han kunne bli oppdatert på siste nytt.
Det viste seg å være verdt investeringen. Etter et halvt beger fikk Simon vite at en tilhenger av Yeshua, en mann ved navn Filip, var ankommet byen, og at han samlet mengder med folk.
Så det var altså derfor jeg hadde så få tilskuere i dag.
Han hadde selv hørt og sett denne Yeshua, den gang mannen underviste rundt i Galilea. Ryktene om hans bedrifter hadde nådd Simon, og nysgjerrigheten hadde fått ham til å pakke sekken og dra for å se med egne øyne.
Yeshua hadde vært imponerende. En av de beste han hadde sett.
Simon Magus hadde notert seg flere metoder han selv kunne bruke. Ikke minst når det gjaldt bruken av lignelser og fortellinger.
Han hadde kjent et stikk av sjalusi når han så hvilke mengder Yeshua samlet, og det langt ute i ødemarken, men visste med seg selv at han, Magus, egentlig var større. Det var ingen grunn til sjalusi.
Den Far som Yeshua forkynte … var det Simon Magus selv? I så fall burde han bare være takknemlig for at hans sendebud hadde så stor suksess.

For en tid tilbake hadde han fått høre at Yeshua var blitt drept.
Korsfestet, faktisk.
Da kjente Simon Magus en slags befrielse, som også hadde i seg en utfordring: Nå var det hans tur. Nå måtte den virkelige Messias på banen – han som enkelt kunne ha fått seg selv ut av klørne på de romerske soldatene. Som til og med kunne ha steget ned fra korset om det ble nødvendig.
Frelsen måtte selvsagt komme fra samaritanerne, det var innlysende.
Simon bestilte et nytt beger vin til seg selv og sladrehanken. Det var god vin. Han trengte denne hvilen fra hverdagens mas. Skulle det komme til noen åndelig kamp med noen av disse fra Veien, som de visstnok kalte seg, var det viktig at han ikke var for sliten.
Det skulle nok uansett ikke by på problemer. For én ting hadde Simon Magus merket seg, helt siden den gang han følte kallet, den gangen han fikk høre om Yeshuas død: Kreftene hans hadde økt.
Det var ikke alltid han behøvde å benytte seg av triks, selv om slike var kjekke å ha. Nei, det skjedde ting som forundret også ham selv, i stadig økende grad. Noen usynlige vesener hadde begynt å hjelpe ham. Det var nesten litt skremmende. Men en gud – Guden? – hadde ingen grunn til å være redd.

Et spørsmål brant i ham: Hadde Yeshua, selv om han var død, fortsatt flere tilhengere enn ham selv?
Det må jeg finne ut av.
Kanskje han og Veien kunne få til et samarbeide. Selv hadde han den siste tiden økt i popularitet, og hans ry gikk helt til selveste Roma, hvor tilhengerskaren begynte å bli stor. Han planla snart et besøk til byen.
Om hans tilhengere og Yeshuas tilhengere slo seg sammen, kunne store ting skje. Først måtte han bare overbevise dem om at han var den Far som Yeshua hadde snakket om. Ja, kanskje måtte han overbevise seg selv også!
Selv om han allerede visste det innerst inne.

Fortsettelse følger.

Kunne du tenke deg å bli en patron?

Facebook Comments
Tro

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?