En befriende tanke

kverrr
Foto: Jan Helge Lillevik

Her er dagens lille andakt, inspirert av noe jeg leste i «Grace Rules» av Steve McVey.

Tror du at «gjennombruddet» med Gud ikke kommer fordi du er for svak, er du i praksis altfor STERK i egne øyne. Problemet ligger i selve ideen om å prestere, ikke i din svakhet.
Gud vil nemlig bare virke gjennom “sprukne leirkar”, ellers blir han ikke synlig.

Mange tenker at Gud ikke vil ha noe med dem å gjøre, eller at han i det minste holder seg litt på avstand, fordi det er “synd” i deres liv. De føler seg rett og slett ikke sterke nok for det kristne livet. De går alltid med en følelse av at det er noe som mangler, en eller annen feil de må rette opp i, før de kan ha noen som helst frimodighet i ting som har med Gud å gjøre.

Men sannheten er ironisk nok at en slik tankegang gjør folk altfor sterke.

For selve ideen gjør at man baserer gudsforholdet på egne prestasjoner. Om man da skulle klare å bedre livsførselen sin, vil man tolke en opplevelse av Guds nærhet som en slags belønning for egeninnsatsen.

De to tankene er logisk samkjørte, selv om den første kommer forkledd som en slags ydmykhet, og den andre som en slags stolthet. Om Gud holder seg på avstand fra oss på grunn av at vi ikke er moralske nok, vil hans nærvær bety at vi er moralske nok. (Hvis 2 + 2 = 4, er også 4 – 2 = 2.)

Og en slik lovisk tanke er fullstendig fremmed i evangeliet, selv om den er utbredt i de fleste religioner.

Evangeliet handler ikke om våre prestasjoner i det hele tatt, men om det Jesus har gjort. I henhold til evangelisk tankegang kan vi ikke oppnå Guds kjærlighet gjennom å bli bedre mennesker, men vi kan derimot bli bedre når vi innser at vi allerede har fått Guds kjærlighet i utgangspunktet.
Det er ingen ting vi kan legge til eller trekke fra, ingenting vi kan gjøre som kan få Gud til å elske oss mer eller elske oss mindre.

Som min lillebror, pastor i Citykirken, pleier å si: “Gud blir ikke særlig imponert av mine gode gjerninger, og heller ikke særlig sjokkert av mine synder.”

Mange kristne vil være enige – i teorien. Men ubevisst vil de likevel fortsette å tenke “lovisk” og forbedre seg selv for å oppnå Guds gunst. Mye religiøs undervisning her i landet har bygd opp under en “lovisk” tankegang, den sitter inngrodd i mange av oss.
Men tror vi at vår egen livsførsel holder Gud på avstand, kan det knapt kalles ydmykhet. For selve tanken setter jo oss selv i høysetet, på nøyaktig samme måte som om vi skulle tenkt stikk motsatt og innbilt oss at vi faktisk var “verdige nok” i oss selv.

Denne formen for gjerningsreligion holder mange mennesker unna Gud, fordi den enten får dem til å tro at de er under hans fordømmelse, eller gjør dem til fariseere som tror de har “fikset det”.

Evangeliet er noe helt annet, en kraft som virker gjennom tro, helt uavhengig av hva vi måtte få til eller ikke få til. Evangeliet er nåde pluss ingenting.

McVey: «When we live out of our own self-suffiency, law rules. It is important to remember that a primary characteristic of a legalistic lifestyle is the emphasis on what I do. When grace rules, we live by an entirely different method.»

Liker du mine skriverier? Bli gjerne en patron!
2 comments to “En befriende tanke”
  1. Det er vel også noe med å “ta tanker til fange” … altså; hva er løsningen – ut fra hva bibelen sier?

    Løsningen er vel ikke “tro” noe annet,
    selv om det blir vel resultatet etter å ha fulgt “instruksene” som Paulus bl.a. åpenbarer for oss
    (som ikke så lett fatter ting 😉 ? )
    – at vi blir i stand til å tro noe annet, ved hjelp
    – at vi blir sterke(re) i troen
    – ikke ut fra feilfri vandring ……..noe sånt

    Glad ikke Gud blir sjokkert over mine synder – det har jeg blitt 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?