It’s only today that counts

Da jeg var tenåring, var det populært å sitere diverse “famous last words”, altså ting forskjellige folk angivelig skulle ha sagt på dødsleiet. I dag har Facebook har gitt oss muligheten til en mer seriøs avart av dette. Vi kan se hva folk gjorde og skrev rett før de døde.

Jeg tror ikke jeg er den eneste som sjekker Facebook-sidene til nylig avdøde mennesker. Og det handler ikke om en ond, morbid og makaber nysgjerrighet. Tror det snarere handler om et ønske om å forstå eller delta eller å minnes folk.
Noen ganger får folks siste ord stor betydning nettopp fordi de ble deres siste ord. Det var f.eks. utrolig trist, men også på et vis vakkert, da en kjent countrysangerinne for noen år siden tok bilde av føttene sine på dekk idet båten kjørte mot solnedgangen, med teksten “On my way to heaven”. Hun kunne umulig vite at hennes glade ord om helgeturen som ventet, skulle få en langt dypere betydning fordi hun den helgen skulle omkomme i en drukningsulykke.

Nylig døde to bekjente, begge brått og uventet. Den ene skriver på Facebook om alle arbeidsplanene han har, og den andre om gleden han føler på grunn av alt som skal skje i tiden framover. Og jeg kan ikke unngå å tenke at det er bra vi ikke alltid vet når vår tid kommer.

Et kjent ordtak sier at “i dag er den første dagen i resten av ditt liv”. Og amen til det. Men det kan også være den siste. Om vi klarer å leve med begge de perspektivene uten å få angst av det, kan vi få denne dagen til å bety noe og gripe den for alt den er verdt.
Når det gjelder det å gripe dagen, er troen til stor hjelp for min egen del. For den gir det perspektivet at Guds nåde er ny hver morgen (jeg våkner hver dag med følelsen av blanke ark og fargestifter til), og at man ikke skal la solen gå ned over sin vrede (jeg nekter å sovne med bitre følelser overfor andre mennesker).

På Facebook finnes en gruppe som heter “Skynd deg å elske!”, lagd av en far som mistet den lille jenta si i en tragisk ulykke. Gruppa fungerer blant annet som et sted hvor folk kan lufte tankene sine midt i sorgprosesser, og den byr ofte på såpass sterk lesning at jeg ikke alltid klarer å gå inn der. Men budskapet er krystallklart: SKYND DEG Å ELSKE!
For når det gjelder det å bety noe for folk rundt oss, har vi i grunnen bare tida og veien, alle sammen – selv om vi fortsatt skulle ha mange dager igjen på denne planeten.

Det er så mange ting jeg gjerne skulle ha sagt og gjort overfor mennesker som det nå er for seint å si noe til, med mindre de faktisk kan høre meg fra Den andre siden. Men det er fortsatt mange i live, som det ennå ikke er for seint å si noe til eller gjøre noe for.

Det som kanskje fremstår som kjedelig hverdag i dag, kan en dag bli noe vi ser tilbake på med lengsel. De folka rundt oss som vi tar som en selvfølge, alle de tingene vi tar for gitt, kan plutselig være borte. Om alt rakner, innser man hva man hadde. Men det aller beste er selvsagt å innse det selv om ting IKKE rakner.

Jesus forkynte at hver dag har nok med sin egen plage. Hver dag har nok med sine egne utfordringer. Og gleder! Selv har jeg, som folk flest, så altfor lett for å leve for mye i framtiden. Denne dagen blir da bare et steg på veien til det livet jeg ønsker å leve.
Men selv om det er greit med noen framdriftsplaner, er det i grunnen bare dagen i dag som teller. For alt vi veit, er det bare den vi har. Livet er her og nå.

Selv har jeg i løpet av livet opparbeidet meg en gigantisk gjeld. Og da snakker jeg ikke om den økonomiske gjelden (som forsåvidt er ille nok), men om all den omsorg og kjærlighet og omtanke jeg har fått fra andre mennesker. “Pay it forward!” var det nemlig noen som foreslo. Den som er vist mye kjærlighet, skylder å vise andre kjærlighet, sier dessuten Det nye testamentet, som jeg innimellom forsøker å leve etter.

Jeg håper jeg har lang tid igjen på denne planeten. For jeg har vært så uvanlig mye på mottakersiden på grunn av eget surr her i livet. Derfor håper jeg at jeg også kan få bruke mye tid på giversiden etterhvert, sånn for balansens skyld.

Men man vet aldri. Og vi har som sagt uansett bare tida og veien, alle sammen. Vi må skynde oss å elske. Så det kan være greit å begynne i dag. Ta en telefon man har utsatt, skrive en e-post, gi en oppmuntring til noen som trenger det, røske noen opp av synkemyra de har ramlet uti, gi et lite klapp på skulderen til de som fortjener det (og kanskje også til de vi tror ikke fortjener det).

Vi kjenner ikke alltid til hva folk sliter med. Alle mennesker har uansett utfordringer i hverdagen som ingen andre veit om, og derfor er det greit å være kul mot de man møter langs livets vei, som en eller annen gluping har sagt.

Ja, kanskje vi til og med skal dra det like langt som Jesus, og elske våre fiender denne dagen. Bare som et eksperiment, om ikke annet. Livet er for kort til å bruke det på å hate.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?