Research-tur, Italia, juni 2015

David-på-flyet

Her følger en reprise fra 2015. Dere som har lest “Det mystiske ansiktet”, vil merke at mange av mine opplevelser på research-turene har sneket seg inn i bokas plott.

Det er helt fantastisk å være kvitt flyskrekken som tidligere var så sterk. Trodde ikke det kunne være mulig, men det er altså ikke et fnugg igjen av den. Siden jeg tidligere var proppet full av Sobril og likevel hadde puls i trehundreogførti under take-off, og brukte hele ferien på å grue meg til hjemreisa, fremstår flyreisene nå som rene nytelsen.
Ja, selv flymaten smaker plutselig som om den kommer fra en Michelin-restaurant.

Med på turen var fotograf Jan. Vi var nok ganske gira med tanke på turen som lå foran oss, og idet vi gikk ut av flyet, vendte en godt voksen dame seg mot oss og sa surt: “Fy fader som dere prater!”
Hun hadde sikkert et poeng.

Hotellet lå rett ved jernbanestasjonen i Milano, og vi sjekket ut området i nærheten til de sene nattetimer. Værgudene hørte Jan og meg klage over varmen, og var vennlige nok til å gi oss et lite avbrekk på en halvtime gjennom et plutselig og kraftig regnskyll, med lyn og torden som spesialeffekter. Det kom rimelig uventet på de fleste, og under parasollen som ga ly på uterestauranten vi befant oss på, ble vi kjent med et engelsk par.
De hang vi så med resten av kvelden, og de var i Italia i samme ærend som oss, nemlig for å se likkledet i Torino. De skulle ta et grytidlig morgentog til stedet.

Om de rakk det, vil vi nok aldri få vite.

David og kelner

*

Dagen etter sjekket vi ut den store katedralen i Milano, som ble påbegynt i middelalderen og som er verdens 5. største kirkebygning (den største i Italia). For et byggverk!

Men det er unektelig litt spesielt, at det vises Samsung-reklamer på storskjerm på selve katedralen. Tror ikke de som startet byggingen på 1300-tallet så akkurat den komme.

Den fine katedralen

David i katedralen liten

På ettermiddagen tok vi toget til Torino. Det forholdsvis slitne toget holdt minst det dobbelte av farten til norske tog. Flaks at det ikke var en eneste sving på hele strekningen.

Torino er en nydelig by, med fortauscafeer og idyll i hver gate. Akkurat sånn som Italia er på film. Sånn som Italia skal være. Denne byen har jeg definitivt lyst til å besøke flere ganger! Den ligger ved foten til alpene, og er visstnok et perfekt utgangspunkt for diverse fancy alpinanlegg om vinteren.

På kvelden ble vi vitne til en noe spesiell gudstjeneste, hvor musikken og stemningen var noe ganske annet enn det man vanligvis forbinder med en katolsk messe. Mens røkelseskarene svingte, danset og klappet folk og fe (prester) til en kraftfull lovsang fra en mann med kassegitar.
For meg som ikke akkurat har fått færre fordommer det siste året, var det kanskje sunt å se at en katolsk gudstjeneste kan foregå på en sånn måte også.

*

Dagen etter våknet vi av morgenbønn og jentesang. Hotellet delte bakgård med en pikeskole, og vinduet vårt funket som høytaler. Småjentene sang veldig vakkert, men hadde en lærerinne som virket rimelig nazi. De fikk kjeft så øra flagra, de stakkars pikene.

David nonne

På formiddagen dro vi til det beryktede likkledet, som var hovedmålet for hele turen. Et langt større opplegg rundt det hele enn forventet, men når to millioner mennesker skal innom på tre måneder, burde jeg ikke blitt overrasket. I parken utenfor området var det reine festival-stemningen, med provisoriske cafe-telt og mennesker fra ikke rent få nasjoner. Og snut og militære og frivillige vakter på alle kanter (og jeg som hadde planer om å ta med kledet hjem).

Alpejeger

Etter å ha gått igjennom en sikkerhetskontroll a la flyplass, ble vi ført puljevis gjennom lange paviljonger med bilder av diverse “helgener” (gjesp), deretter inn i et telt med info-film om kledet – og til sist inn i kirken hvor selve kledet befant seg.

det utrolige kledet

Spesiell opplevelse. Veit ikke helt hva jeg skal mene om kledet, og ble ikke noe klokere av å se det. På den ene side virker det litt for utrolig at det skal være Jesu likklede. På den annen side er det nesten enda mer utrolig dersom det er en fake. Og her er det ikke godtroende religiøse mot oppegående forskere, som noen later til å tro. Tvert imot virker det som om de fremste forsvarere av kledets autensitet er å finne blant ikke-troende vitenskapsfolk. Den katolske kirke har i motsetning til enkelte av dem vært langt mer ambivalent og forsiktig i sine uttalelser.

*

Som sagt, Torino er en nydelig by. Vi gikk gate opp og gate ned, fikk med oss de fleste bydeler (jeg tror faktisk vi gikk nærmere to mil i løpet av dagen). Ikke minst var det gamle romerske kvarteret en fin opplevelse, med sine basarer og koselige fortausrestauranter.

Her har mobilkameraet mitt fått med seg Julius, han som alle vil se, og i bakgrunnen den romerske ruinen som en gang i tiden var inngangsporten til byen:

julius

Vi nøt skyggen og lokal vin på Caffe della Basilica, før slitne bein travet videre gatelangs.

barolo

assissi

I Torino er det nesten flere kirker enn mennesker (omtrent som i Flekkefjord). Og de fleste av dem er ganske vakre (det gjelder både kirkene og menneskene). Vi besøkte noen 1500-talls-kirker; San Francesco d’Assisi, Misericordia, San Domenico og Corpus Domini. Sistnevnte har en forholdsvis spæisa historie: Under en krig mellom franske tropper og Savoy-klanen, ranet noen til seg en hostie (altså en katolsk nattverdsoblat, for dere som ikke er helt inne i terminologien). Tyven skal ha tatt denne med seg til Torino, hvor den så begynte å sveve. En biskop ble tilkalt, og han mante hostien ned til bakken igjen, med bønnen: “Herre, ikke forlat oss!”
Og vips og PLOPP – der lå den med ett oppi begeret han holdt i været. Sånn går no dagan.

Denne og lignende mirakelhistorier ble en gang i tiden lansert av Den katolske kirke for å unngå kritikk mot den såkalte transsubstansiasjons-læren, nemlig troen på at Jesus faktisk blir brødet og vinen under nattverden. Enkelte av disse legendene inneholder også et visst element av trussel om forferdelige ting som vil skje de som ikke aksepterer denne læren.

Brødbit

Jeg respekterer alles rett til å tro på hva som helst (i motsetning til de som diktet opp disse legendene). Og jeg er klar over at mange av mine ateist-venner finner undertegnedes tro like absurd.
Likevel måtte jeg trekke på smilebåndet i denne kirken, ikke minst da jeg så at det nøyaktige stedet hvor oblaten angivelig skulle ha svevd, var innrammet med et murgitter. Som Jan utbrøt: “Tenk at denne vakre bygningen og alt interiøret er laget til ære for en flyvende brødbit!”

Ja, tenk det.

Rett overfor basilikaen med den flyvende brødskiva, finnes en slags metall-restaurant/pub kalt La Casa del Demone. Her legger de opp til et okkult image, sikkert med den hensikt å utgjøre en kontrast til kirken på den andre siden av gata. I likhet med kirken hadde de også her dukker av lik på veggen.
For meg ble begge stedene omtrent like tegneserieaktige. Men det siste stedet var likevel et greit sted å ta en øl, som alltid har smakt bedre enn flyvende brødskiver.

demom

*

Dagen etter våknet vi på nytt av vakker pikesang fra bakgården.
Etter utsjekk besøkte vi nok en kirkebygning på vei til togstasjonen, nemlig St. Christina’s. Røkelseslukta der inne var av en sort jeg fant rimelig kvalmende, og jeg er ennå ikke kvitt lukta. Den har satt seg fast i neseborene mine, som en slags straff fra baby-englene mot en kjetter som meg.

Så dura toget tilbake til Milano, med bånn spiker på lokomotivgasspedalen nok en gang. Vel framme ønsket vi å se verdens mest berømte maleri, nemlig “Nattverden” av Leonardo da Vinci. Dette bildet er malt rett på veggen i klosteret Santa Maria della Grazie. Ventelistene for å komme inn dit er lange, og på nettet leste vi at billetter måtte bestilles opptil tre måneder i forveien.
Men vi bestemte oss for å dra dit uansett, for å se om det fantes noen muligheter. Som gamle blogglesere veit, har aldri ordet “utsolgt” virket særlig avskrekkende på meg når det er snakk om konserter. Man kommer alltid inn. Alltid.
Likevel var det nok Jan som var den mest troende av oss i akkurat denne sammenhengen.

Damen i billettskranken smilte overbærende mot oss da vi spurte om det fantes billetter. Hun kunne i beste fall klare å skvise oss inn i løpet av måneden.

Da bestemte vi oss for å påkalle Robert Smith. Andre på stedet påkalte jo Maria, og det går jo ut på cirka det samme. “O Robert, få oss inn!” ba vi.
Med det samme kom to stk reiseguider bort til oss og lurte på om vi ville ha billetter. Noen fra gruppa deres hadde nemlig ikke møtt opp.

Dermed fikk vi sett “Nattverden”. Bildet er større enn de fleste tror. Ikke et avlangt innrammet kunstverk, men en diger freske rett på veggen. Kult å se det i virkeligheten!

leo

Så stresset vi til flyplassen og var på Rygge lufthavn før midnatt. Og forresten … Vi hadde fleipet med muligheten, og det skjedde: Damen som satt bak oss på veien ned og utbrøt “fy fader som dere prater” etter flyturen, havnet selvsagt ved siden av Jan på flyet på veien hjem. 🙂 🙂 🙂

Nå har jeg vondt i beinet. Det er fortsatt ikke helt bra etter fallet på forrige tur, så antallet kilometer de siste dagene har tatt på. Man skal lide litt for researchen, det er sånn det skal være.

Alle foto (med unntak av mobil-bildet av Julius og bildet av mannen med hatten ved DaVinci-veggen): Jan Luneborg

Facebook Comments
2 comments on “Research-tur, Italia, juni 2015
  1. Høres ut som dere har kost dere skikkelig. Veldig bra skrevet! Liker filosofien “kommer alltid inn. Alltid.” Grei han Robert Smith. Fikk lyst å sjekke ut Nattverden selv, eller andre gamle originalmalerier. Malerier er alltid mye bedre i originaler enn reproduksjoner. (Ja, alltid.)

  2. Den ene billetten til Leonardo da Vincis Nattverden var fra en guide fra et fransk reisefølge, og den andre fra en guide fra et italiensk reisefølge. Den franske fyren tok dobbel pris, og hun søte og snakkesalige italienske tok halv pris, så vi kom greit ut også på den måten. Maleriet er nesten 9 x 5 meter, og at det var så stort var ikke jeg klar over. Likkledet i Torino er rundt 4 x 1 meter. For meg som er hakket mer tiltrukket av kunst, enn religionshistorie, var kanskje Nattverden den feteste opplevelsen. Men den totale opplevelsen var mildt sagt fantastisk. Milano og Torino med sin sjarm og sine severdigheter er en deilig kombinasjon.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?