Research-tur, Italia, mars 2015

kart-italien

Her er reprise av reisedagboka fra Italia, mars 2015 – en reise foretatt i forbindelse med research til “Det mystiske ansiktet”. Dere som har lest nevnte bok, vil merke at mange av mine opplevelser på research-turene har sneket seg inn i bokas plott.

ONSDAG:

simple minds

Reisen startet egentlig med Simple Minds-konserten på Sentrum Scene. Jeg dro med Kalle og Ziggy, og vi fikk servert en deilig hit-parade. Som Kalle sa: “Soundet er akkurat som for 25 år siden!” Og det er akkurat det det er. Noen ganger er det deilig med band som ikke gjør anstrengte forsøk på å “fornye” seg til stadighet, men som i stedet kjører ett gir gjennom tre tiår.
Med Simple Minds veit man hva man får, og det jeg får er akkurat det jeg vil ha.

Så: Terningkast 6. Gleder meg allerede til å se dem neste gang. For jeg veit at det kommer til å bli nesten likt. Enhver overraskelse ville skuffet meg noe enormt.

simple minds 2
Foto: Kalle (som forøvrig ikke har pissa på seg på det forrige bildet, men som klarte å søle ølen sin i fanget i det samme han satte seg …)

Som gamle blogglesere veit, sliter jeg til tider med insomnia. Og jeg har blitt såpass gammel at jeg merker “døgning” ganske heavy på kroppen, i motsetning til tidligere.
Men jeg var i en no-win-situation etter konserten: Siden flyet til Roma gikk grytidlig fra Gardermoen, visste jeg at det ville være pengesløsing å legge seg inn på hotell for bare et par timer. Fordi det også ble lite søvn natta i forkant, på grunn av en syk lillejente, kom jeg dessuten bare til å være livredd for å forsove meg til flyet, dersom jeg først skulle sovne.

Joda, det er fullkomment logisk: Jeg var såpass overtrøtt at jeg var redd for å sovne, og denne angsten kom til å holde meg våken selv om jeg skulle gjøre et forsøk på å sove.
Samtidig visste jeg altså at jeg ville bli et vrak første dagen i Roma dersom jeg ikke sov noenting før avreise. Men jeg hadde egentlig ikke noe annet valg.

Som sagt: En no-win. 🙂

TORSDAG

Dermed dro jeg rett fra puben til Gardermoen, etter å ha hengt med gutta boys. Pubenes stengetider og første flytog samstemmer heldigvis veldig greit for oss husløse bønder i byen.

Det siste året har det skjedd noe jeg ikke trodde var mulig: Jeg har blitt kvitt flyskrekken min.
For en fyr som har kjørt bil helt til Spania og England (tre ganger hver), samt alltid belaget seg på togreiser rundt omkring på kontinentet, fordi tanken på å sette seg i et fly har vært uaktuell – vel, så er dette rett og slett radikalt.
Selv om jeg elsker å kjøre tog og bil, har det skjedd ganske så ofte at mitt turfølge har ankommet reisemål freshe og opplagte etter et par timers reise, mens jeg har ankommet trøtt og utmattet etter to døgn på reisefot.

Flyskrekken jeg har hatt, har vært av det ekstreme slaget. Av det slaget jeg trodde var uhelbredelig. Jeg fikk Sobril av legen i forkant av de få flyturene jeg mannet meg opp til å ta, proppa meg selv full av medisinene, hev innpå litervis med alkohol, og brukte gjerne hele ferien på å grue meg til hjemreisen. Slitsomme greier!

Men så har den altså bare blitt borte. Sånn plutselig. Dette er fjerde flytur med hvilepuls hele veien.
Det er nok flere sammensatte årsaker til det, men i øyeblikket takker jeg Allen Carr, The Cure og Gud.

Fikk meg derfor en blund på flyet, noe som aldri kunne ha skjedd tidligere. Da jeg ankom Roma og etterhvert Atlante Star Hotel, var planen å ta ytterligere noen timer på øret. Men det var ikke enkelt, all den tid utsikten fra vinduet så slik ut:

utsikt

Jeg var som en kid i godtebutikk, og måtte sjekke ut denne Vatikanstaten, som jeg aldri hadde vært i før, noe som egentlig var smått utrolig for en kirkehistorienerd som meg.

Da jeg ankom Petersplassen, hadde jeg forberedt en alvorstale til de store massene. Men det var rett og slett ingen som hadde kommet for å høre på meg, selv om de hadde satt opp høytalere og alt.
Får heller gi dem noen alvorlige gudsord ved en senere anledning.

ensom predikant

Området ble voktet av mange vakter, for eksempel de barske folka her …

barsk

… og de kanskje ikke fullt så barske folka her:

barskNOT

Det var nesten ingen kø for å komme inn i selve Peterskirken, i motsetning til hva jeg hadde blitt forespeilet. Jeg spaserte mer eller mindre rett inn, etter å ha gjennomgått noe som lignet sikkerhetskontrollen på en flyplass.

OK. Peterskirken var enda flottere enn antatt, sånn rent visuelt sett. Sånn rent åndelig og trosmessig sett, derimot, ga stedet meg frysninger av den ekle sorten. Jeg må innrømme at jeg fikk litt sjokk, siden jeg kjenner så mange livsglade katolikker. Trodde de mer frikirkelige vennene mine hadde overdrevet, og tenkte de var konspiratoriske og innesnødde når de beskrev forholdene der inne.
Men nei. Deres opplevelse ble dessverre min opplevelse også.

Dystert, depressivt, tungt. Virket som om de i dette rommet gjennomførte en endeløs begravelsesstemning som de ga stempelet “hellighet”. Nå er ikke jeg prototypen på en såkalt gladkristen, men takke meg til gladkristendom framfor tristheten som gjennomsyret dette stedet. Det var pokker meg ikke ett eneste glimt av et smil å se noe sted. Som om folk havnet i en kollektiv depresjon med det samme de gikk inn døra, i et forsøk på å bli “verdige” nok.
Et mannskor sang stille a capella ved alteret, og akkompagnerte de tilstedeværende som lå på kne foran døde pavelik, etter først å ha puttet spenn i kollektbøssene som sto ved siden av likene (!).

død
død2

Til tross for alle de kristne symbolene, bildene med bibelske motiv, og til tross for alle oppriktige troende på stedet, må jeg bare ærlig si at helhetsinntrykket står i direkte kontrast til min egen tro. For å si det rett ut, så følte jeg nesten en hellig vrede, som det heter så fint. Tror alt dette opplegget er hundre mil unna alt både Jesus og Peter mente å etablere en gang i tiden.

De verste amerikanske TV-predikantene gir meg bare halvparten så sterke følelser som de Peterskirken ga meg.

Men siden jeg er en snill gammel mann, som konstant forsøker å bekjempe egne fordommer, lot jeg heller vreden erstattes av litt god gammeldags protestantisk angst:

angst

Så ble det med ett kostymeball, noe som i det minste skapte litt liv i bygningen, siden folk forlot de døde pavene og strømmet til å for å ta bilder av karnevalet. Jeg tror det var de samme som hadde kledd seg ut som også sang så dystert i bakgrunnen tidligere.
Toget hadde ingen ende, det var sikkert hundre menn, ingen kvinner, som deltok. (Finnes kanskje bare sånne digre hatter i herre-størrelser, hva vet jeg.)

maskerade

Veit jeg er rimelig lavkirkelig av meg. Men det opplegget her … et øyeblikk trodde jeg at jeg befant meg i middelalderen. Ble nesten lettet da jeg kom ut og oppdaget at det ikke var heksebrenning på torget.

Etterpå trengte jeg rett og slett en drink. Ikke rart Luther muligens var en smule alkoholisert, dersom det var slikt som dette han måtte forholde seg til på daglig basis.

Men å finne en pub i området, er lettere sagt enn gjort. Det finnes riktignok barer og restauranter for hver tiende meter, alle med glorete neonskilt som forkynner “pizza” og “pasta” (mellom de like mange suvenir-butikkene, som med like glorete farger pusher “papa Francis”).
Men en skikkelig pub, det måtte jeg lete litt lenger etter.

Men jeg fant det. Heldigvis, både for min egen del og for boka sin del (siden mine karakterer et sted i fortellingen befinner seg på en slik, som for plottets skyld måtte befinne seg like i nærheten av Vatikanet). Stedet het Saxophone, og befinner seg på 00192, Roma, Via Germanico, 26 (Piazza Risorgimentol). Så vet du det.

pub

sign

Da mørket falt på, dro jeg tilbake til hotellet for å skrive. Utsikten var enda finere i mørket, selv om kuppelen i det fjerne ikke lenger symboliserte noe spennende og ukjent, men noe som for meg var litt … trist.

Flott, men trist.

utsiktnatt

Veit at noen av mine katolske lesere vil finne beskrivelsene av Peterskirken ganske flåsete. Men det er bare måten jeg skriver på for å undertrykke langt sterkere følelser.
Og disse følelsene har jeg, og slik er det bare. Handler ikke om at “min kirke er bedre enn din” eller noe i den dur, men om svært grunnleggende forskjellige tanker om hva evangeliet egentlig dreier seg om.

Dere er uansett bedre kristne enn meg, hele gjengen. Men det er kanskje ingen trøst for dere, siden jeg ikke tror evangeliet handler om å være “bra nok kristen” i det hele tatt …

Anyway. Nok om det.

FREDAG:

Sola strålte i Roma, med haugevis av fristende uterestauranter og parker, så det var kanskje merkelig å skulle tilbringe store deler av dagen innendørs. Men det var tross alt Vatikanmuseet som sto på dagens program.

Dagen i forveien hadde jeg nesten ikke spist, siden jeg var så trøtt (det er en god slankekur, det å være trøtt). Hotellfrokosten hadde jeg også droppet, siden mat aldri frister før 09.
Men nå som klokka var 11, og jeg befant meg rett ved museet, var det tid for å ta igjen det forsømte på en fortausrestaurant.
Det vakte overraskende stor begeistring og oppmerksomhet fra kelner, kokk og gjester, at jeg bestilte en middag bestående av lammekoteletter og chips på et slikt tidspunkt. Selv forbipasserende på fortauet stoppet opp og tok bilder. Følte meg ikke helt lur, men tok på meg rollen som gal glisende mann med dødsforakt og sterk trang til hjerteinfarkt. Jeg spiste rubbel og bit av lammet som ble stekt på varm plate på bordet:

frokost

Køen til Vatikanmuseet var akkurat så ille som de sier. Den gir begrepet “kø” ny mening. Heldigvis hadde jeg vært så smart å kjøpe og printe ut billett på nettet i forkant, noe som gjorde at jeg kunne passere hele køen og gå rett inn. At ikke flere gjør dette, framfor å stå en time i kø i sola, er for meg en gåte. Men selvsagt flaks at ikke flere veit hvor enkelt det er å komme inn foran alle.

Dessverre skulle jeg vekke ytterligere oppmerksomhet denne dagen, for da jeg var på vei opp gaten mot museets hovedinngang, var en fortauskant fem centimeter høyere enn det som var dens egentlige kall og hensikt fra tidenes morgen av. Jeg feilberegnet steget, og gikk på snørra så lang jeg var, rett foran en milliard mennesker, hvorav fem kom stormende til for å hjelpe meg opp. Jeg kjente at jeg hadde vrikka foten noe skikkelig, og hinket meg inn på museet.

Vatikanmuseet var en opptur. For en reise! En drøss utstillinger samlet på ett sted; romerske statuer, middelalderske kunstverk, egyptiske hieroglyfer +++. Her er det bare å gi seg selv god tid.
Selv hadde jeg ikke noe annet valg enn å gi meg selv god tid, for foten sendte stikk opp til hjernebarken dersom jeg glemte å ta hensyn til at den sannsynligvis var kraftig forstuet. Egentlig burde jeg ha dratt på hotellet og latt beinet hvile, men hvor ofte er man omgitt av så mye spennende historie på ett sted? Det var ikke aktuelt å utsette denne opplevelsen.

Ferden gjennom galleriene endte opp i Det sixtinske kapell, med det berømte taket malt av Michelangelo (ikke han i Teenage Mutant Ninja Turtles, men han andre), mellom 1508 og 1512.
Her inne setter folk seg gjerne ned en god stund for å nyte kunsten. Selv om alle snakker lavt og andektig, utgjør jo summen av hundre menneskers hvisking en viss lyd. Og siden dette kapellet i motsetning til resten av museet regnes som et “hellig sted”, og siden hellighet for mange her nede er synonymt med tildekkede armer og stillhet, er det altså en vakt i rommet som åpenbart har som sin jobb å stå og hysje på folk. (Det er forresten rart, det der, at det kun er såkalt “hellige” folk som er så utrolig perverse i tankegangen at de ikke engang takler å se en kvinneskulder.)

Det eneste som virkelig skaper forstyrrelser i rommet, er ironisk nok disse stadige hysjene til denne vakten, siden summingen av stemmer i bakgrunnen ikke er noe man legger merke til, mens denne mannens hysjing gjør at man skvetter hver eneste gang.
I dette ligger det nok noen dypere greier om forskjellen på lov og ånd. Men slapp av, skal ikke dykke inn i denslags her og nå.
Uansett: Menneskers versjoner av “hellighet” kan jammen være anstrengte greier!

Ingen bilder fra denne dagen, siden mobilen gikk i svart idet jeg tryna og vrikka foten (den ville ikke på igjen før den fikk overdose strøm på hotellet samme kveld) (mobilen, altså – ikke foten).

Etter den fine dagen på museet, ville foten gjerne dra til hotellet med en gang. Men der kjødet er fornuftig, er ånden eventyrlysten. Sitte på hotellrom og droppe fulle dagsplaner når man kun har fem dager i Italia? No way.

Dermed gikk ferden nedover hovedgaten som leder opp mot Petersplassen, over Tiberen og mot Trastevere-området. Om det var særlig smart å gå hele denne veien med vrikka fot? Vel, Mikkel i boka går hele denne veien i ett kapittel (riktignok med normal fot), og da kunne ikke jeg ta taxi. Det hadde blitt som å ta fly til Sydpolen og innbille seg at man veit hvordan Amundsen opplevde turen. Eller noe sånt.

Trastevere er et skikkelig hyggelig område, med en drøss restauranter og barer og folk og liv og gatesangere. Her var jeg sist sammen med Marianne og lillejenta, og det føltes rart å spise på nøyaktig samme restaurant som den gang, helt alene. Blir fort veldig full av savn når jeg er borte sånn. Kunne nok aldri ha vært sjømann eller polfarer. Et par dager borte fra de tre jentene i Alvestien, så lengter jeg veldig etter fjesene deres.
Men det må da være et godt tegn, spør du meg.

LØRDAG:

Opp grytidlig, for å komme meg til den lille landsbyen Manoppello, noe som krevde en bussreise gjennom Appenninene, i retning Pescara ved Adriaterhavet. Jeg hadde skjønt at det var kronglete å komme seg til Manoppello uten bil, så jeg ville beregne god tid.

Etter et tips hoppet jeg av bussen litt før Pescara, i den lille byen Chieti. Her hoppet jeg videre på et tog som tok meg en mil tilbake igjen, til Manoppello.
Der var ikke en kjeft på togstasjonen. Ikke en buss. Ikke en taxi. Det var bare jeg som gikk av toget. Men etterhvert ble jeg møtt av hele fem kjefter, da nysgjerrige løshunder i størrelse XXL lurte på hvem som hadde vært gal nok til å gå av toget på dette gudsforlatte stedet.

manoppello

Jeg var forberedt på skuffelsen, da jeg hadde skjønt at dette i praksis var Manoppello Scalo, mens mitt mål var gamlebyen, som bare het Manoppello, og som var en “fortified town up in the mountains”.
Det jeg derimot ikke var forberedt på, var hvor vanskelig det skulle være å komme seg til gamlebyen, som lå en mil unna. Det fantes ikke offentlige transportmidler. Det vil si, det gjorde det plutselig, for etter en time dukket det opp en skolebuss i hovedgaten, som var vennlig nok til å gi meg gratis haik hele veien opp alle de bratte svingene til festningsbyen.

Den besto av under 100 innbyggere, hadde jeg lest. Husene var klynget sammen ved den gamle muren, og siden det var riposo (siesta) idet jeg ankom, så jeg ikke ett menneske her, heller. Og jeg skjønte etterhvert at jeg fortsatt hadde noen svinger igjen, siden målet mitt var bygningen enda lenger opp i dalen, som ivaretas av en gjeng kapusinermunker.

enda lenger opp

Med min vrikka fot fristet det ikke å gå hele veien opp. Da ankom en mann som så ganske rocka ut (en mann som kunne vært fast inventar ved bardisken på Elm Street). Jeg forsøkte å spørre hvor langt det var opp dit jeg skulle, men i motsetning til i Roma var det ingen i området som snakket engelsk. Men han skjønte etterhvert hvor jeg ville, og fikk med seg at jeg var fra Norge. -BURZUM! ropte han begeistret, og ramset opp en rekke norske black-metal band. Så halte han meg med til bilen sin, og kjørte meg helt fram mens han fortsatte å vise en imponerende kunnskap om norske band-navn, og mens vi begge gjorde desperate forsøk på å forstå hverandre med tegnspråk osv.
Følte det ganske ironisk, å bli hjulpet fram til et slikt mål av det som sannsynligvis var den eneste “satanisten” i hele området, et område som altså er preget av en meget streng form for katolisisme.
Takk skal du ha, mann, uansett hvem du var. Burzum!

Ved overnattingsstedet jeg hadde bestilt, Villa Pardi, bare 100 meter unna Santo Volto di Manoppello, munkenes helligdom, var det ingen. Men etter hvert kom bestyrerinnen, og jeg fikk nøkkel til et rom som var større enn stua hjemme i Alvestien (og det for rundt 300 kroner).

villa

Etter å ha blitt innlosjert, gikk jeg det siste stykket opp til “helligdommen”. Det var altså her de oppbevarer et klede som de helt oppriktig mener har blitt til på magisk og mystisk vis.

santo

jesustryne

At dette liksom skal være trynet til Jesus, tror jeg er det reneste tøv. Ja, rett og slett bullshit fra ende til annen. Men kledet har en lang og spennende historie, som går mange århundrer tilbake i tid, og som inneholder krig, konspirasjoner, mystiske munker og det ene med det andre. Som historienerd fant jeg det derfor meget interessant. Mange mener at dette kledet er identisk med det som en gang i middelalderen ble stjålet fra Vatikanet, under plyndringen av Roma, noe som virker forholdsvis sannsynlig. I så fall er det dette bildet som har inspirert utallige andre kunstnere gjennom århundrene – selve prototypen som alle andre ikoner har hermet etter.
Som på grunn av snåle begivenheter i verdenshistorien altså har havnet i dette øde området.

Yepp. Jeg måtte altså drasse meg helt hit bare for å se det med egne øyne. Men om jeg skal være ærlig, ga hele opplegget meg – rent religiøst sett – samme dårlige vibb som Peterskirken. Da jeg gikk opp trappen ved alteret for å ta bildet i nærmere øyesyn (man kan gå helt, helt inntil), lå en eldre dame på kne foran bildet i tilbedelse, mens hun gjentok de samme ordene igjen og igjen og messet et slags rituale.
Jeg vet ikke hva den stakkars damen led av, men hit kommer det mange pilegrimer i håp om å få helbredelse eller tilgivelse. Spesielt inviteres store syndere til å komme hit til Manoppello (sånn sett sklir jeg rett inn), og en pave lovte en gang i tiden at et besøk hit ville forkorte oppholdet i skjærsilden.

For en syk pervertering av Jesu enkle evangelium! Det evangeliet tilbyr nemlig uforbeholden tilgivelse til alle og enhver, hvor som helst og når som helst, gratis, av bare nåde.
Luther tok et kraftig oppgjør med tanken om at “straks pengene i kisten klinger, sjelen ut av skjærsilden springer”. Det er trist å se at mange av mine trossøsken i verden fortsatt forsøker å betale seg til Guds gunst, enten gjennom gjerninger, vandringer eller rett og slett spenn.

Det holdt nok ikke med en reformasjon for flere hundre år siden. Luther rørte bare ved toppen av isfjellet, og rakk i løpet av sin levetid bare å ta tak i noen få enkeltdeler ved den store problemstillingen. Jeg tror han hadde blitt deppa dersom han hadde sett at dagens “protestanter” bare bekrefter hans tanker, i stedet for å fortsette tankerekkene. At de bare applauderer hans innsats, hans livsløp, uten å ta stafettpinnen og løpe videre.
Tror det trengs mange reformasjoner til, gjerne flere i hver generasjon – i tillegg til hyppige reformasjoner i våre personlige liv og hverdager og hjerter. Ikke minst blant oss som tror vi er protestanter!

For ingen av oss har på evangeliets vegne protestert nok mot all den forferdelige loviskheten og menneskebud-religionen som rir kristenheten som en mare, og som ligger over Jesu moderne disipler som et åk – nettopp den typen åk Jesus kom for å sette oss alle fri fra.

Et av målene på turen var å utfordre mine egne fordommer. Dessverre ble mange av dem ikke bare bekreftet, men forsterket. Mye av det andre kaller kristendom, er ting jeg anser for reinspikka okkultisme. Jeg får mer åndelig føde av Britney Spears enn av enkelte av disse greiene. Det sier jeg ikke for å være respektløs overfor annerledes troende mennesker. Men jeg må få lov til å mangle respekt for deler av trosinnholdet, og sette ord på det, siden det utfordrer det jeg personlig anser som selve kjernen av evangeliet.

Det var kanskje ingen som forventet at en kjetter som meg skulle få en positiv opplevelse av f.eks. Peterskirken. Men tro meg, jeg gikk inn der mest mulig fordomsfritt og positivt innstilt, med så mye “ekumenisk velvilje” i hue at det nesten tøt ut av øra på meg.
For å si det sånn: Jeg prøvde, i det minste.

På samme måte da jeg gikk opp for å se “Jesu ansikt” på toppen av Manoppello. Jeg tenkte: “OK, bare i tre sekunder, David: Åpne deg for at det faktisk kan være noe hold i påstandene om dette bildet, at de faktisk har noe for seg.”
Det var som om det intetsigende ansiktet på bildet, som angivelig skulle ha så mange dybder i seg, stirret dumt tilbake på meg og sa: “Ta deg en bolle a, Åleskjær.”
Men igjen: Jeg prøvde i det minste å være positivt innstilt.

(Når det gjelder denne skjærsilden enkelte maser om, og som en tur til dette bildet kan minske mine lidelser i, så tror jeg ikke på den. Men om den finnes, satser jeg på å skli like glatt igjennom der som det jeg gjorde i køen ved Vatikanmuseet, dog uten fot-vrikk, fordi jeg også i dette tilfellet har skaffet meg forhåndsbetalt billett, til Himmelen, som jeg selv ikke har betalt fem flate øre for.
Jeg er glad for å tro på evangeliet og ikke på kristendommen. Trenger verken å oppsøke bilder, gnikke på trekuler, gjenta fraser eller bønner, eller noe som helst annet for å komme innenfor. Er faktisk allerede en helgen, jeg – satt i himmelen med Kristus.
Uten å ha gjort en dritt for det, snarere tvert imot.)

Nå var det blitt mørkt ute, og i den flotte stua på på Villa Pardi, overnattingsstedet, hadde vertskapet dekket opp for oss tre gjester på stedet (en katolsk pater fra Tyskland, en nonne fra Italia og yours truly). Vi fikk servert en nydelig treretters med god vin til – alt for noen få hundrelapper.

pardi

pardi

Så fulgte en inspirert skrivekveld på hotellrommet. Eller, hotell og hotell, det føltes mer som et slags kloster, dette også. Helt perfekt! Det ble en skikkelig fin opplevelse å tilbringe en lang kveld på dette stedet.

Hele området er vakkert og spesielt, vel verdt en tur også for folk som anser kledet til kapusinermunkene for tøv. Men så vidt meg bekjent, drar ikke folk helt opp hit av andre grunner enn dette kledet. Til gjengjeld kommer det enkeltpersoner fra hele verden hit på grunn av det, spesielt etter at den forrige paven var på besøk og tilbad på stedet.

Jeg ble litt skremt av å se foten min da jeg skulle dusje før natten. Den så ikke god ut, og jeg lurte på hvordan jeg skulle klare å komme meg tilbake til sivilisasjonen dagen etter, dersom smertene ble verre. Ingen lege eller apotek fantes i nærheten.

fot

SØNDAG:

Nydelig frokost. Og pøsende regn! Og en gigantisk klubbe av en fot!

Dessverre kunne ikke de to damene som vartet meg opp være behjelpelige med transport. Ut i fra tegnspråksmetoden fikk de formidlet at de ikke hadde bil, og at det ellers ikke fantes offentlige transportmidler.

Etter frokost og utsjekk gikk jeg derfor opp til kapusinermunkenes helligdom nok en gang, hvor det nå var en messe på gang. Tenkte jeg kunne få haik av noen av de tilstedeværende ned til lavlandet igjen. Men messen varte og rakk, mens klokka gikk og gikk. Til sist gikk jeg ut, og begynte på de bratte bakkene nedover, med intens smerte i foten.

view

Jeg kom meg helt ned til festningsbyen. Da kom det endelig en bil. Her i området var det lett å få haik, og bilføreren stoppet umiddelbart. En gammel hyggelig mann, som ikke kunne engelsk, men som ikke lot det hindre ham i å prate ustanselig, mens han lå i 180 (i hvert fall 140, and I kid you not) nedover de bratte og våte veiene, og så mer på meg enn på veien i sine forsøk på å forklare hva han mente ved hjelp av ansiktsmimikk.

Den gode mannen fikk meg helt til togstasjonen. Der sto jeg i to timer uten at det kom noe tog, til tross for at det sto på en plansje at det skulle komme ett. Og det var ingen mennesker å spørre. Løshundene svarte bare “voff” uansett hva jeg spurte dem om, verken blide eller aggressive. Bare: “Voff!”
Etterhvert ga jeg opp, og skulle senere forstå at “non festivo” ikke handler om festivaltog, men om at det ikke går noen tog til eller fra Manoppello på søndager.

Da gjaldt det å finne andre løsninger. Jeg var ikke stressa, hadde ikke noe fly å rekke før dagen etter, og hadde sett alt jeg skulle. Jeg hadde penn og papir, og fortsatt strøm på laptopen, og kunne skrive hvor som helst. Men jeg ville gjerne komme meg til Roma, slik at det ikke ble stress dagen etter, på grunn av foten.
Etterhvert fant jeg fram til en cafe. Der var det en kjøleskapsreperatør som kunne engelsk, og som kunne kjøre meg til Chieti om en time, så fort han var ferdig. Nå kunne jeg bare sette meg lettet ned og forsøke å få igjen varmen. Jeg var fortsatt klissvåt til skinnet, men fikk på meg tørre klær.

På veien til Chieti anbefalte kjøleskapsreperatøren at jeg ble med ham helt til Pescara, som bare var to mil unna Chieti, og hvor han skulle uansett. Den var nemlig en mye større by, slik at det gikk oftere busser til Roma. Dessuten var den mye vakrere enn lille Chieti, sa han.

Det hadde han rett i. Chieti hadde omtrent like mye sjarm som Alnabru, mens Pescara derimot var en flott havneby ved Adriaterhavet. Nå fikk jeg oppleve den i noen timer også, før jeg satte meg på buss til Roma utpå kvelden.

buss

Hadde ikke booket noe overnatting til denne natten, men fikk et rom rett ved Roma Termini, “Oslo S”, for 40 euro. Roma er en ganske grei by, sånn sett!

MANDAG:

Roma Termini – Fiumicino – Gardermoen – Vestby – JENTENE MINE KL 19:30!

Det var godt å se dem igjen. Nå skal jeg se å komme meg til en lege med den foten min, så får vi se om det er brudd eller ei.

Når man halter, oppdager man forresten fort hvor mange andre som også halter. Jeg har ikke lagt merke til det før. Men det er ganske mange, kanskje 1 av 10, som halter mye eller litt. Disse siste dagene har jeg vært medlem i denne klubben, en hemmelig losje, med interne koder og grader av innsikt, hvor små blikk forteller deg alt om hva slags skade den andre har.
Men håper ikke jeg blir værende i klubben for lenge. For jeg har fortsatt mange fotturer og andre reiser på trappene, hvor funksjonelle versjoner av apostlenes hester er av absolutt nødvendighet.

Alt i alt: En spennende tur, hvor jeg fikk se og oppleve ting som var helt nødvendige for fortellingen min. Og gjett om jeg skal la en av karakterene i boka vrikke beinet også!

Facebook Comments
2 comments on “Research-tur, Italia, mars 2015
  1. Hehe…ler så jeg griner.

    feks Men der kjødet er fornuftig, er ånden eventyrlysten.
    …og alt det andre

  2. Så morsomt å lese om turen din 🙂 Var en liten tur tilbake i Roma mens jeg leste 🙂 Vi bodde rett i nærheten av Termini også, på Hotel Aqarium.
    Vi så mange forskjellige kirken i løpet av de dagene vi var der, men ikke Peterskirken. Jeg hadde forventet en følelse av høystemthet, og åndelighet, men det uteble, selv om det var mye vakkert, og det var jo veldig stas å se og oppleve. Vi var også under en kirke, til nivåer som var kirken ca 400 e.kr. og ca 100 e.kr, det var jo stort.
    Forresten bra at du ikke hadde brukket benet, og at du allikevel fikk med deg det du hadde tenkt.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?