Kjærlighetsekstremisme

Fra 28. oktober, 2016.

Jeg leser om IS, om hvordan krigere har henrettet kristne familier og andre minoriteter, konfiskert eiendom, begravd barn og mødre levende, halshugget journalister, voldtatt uskyldige.

Og så kommer det snikende: Hatet.

Eller, “snikende” er feil ordvalg, for hatet inntar meg fullstendig. Reinspikka, uforfalsket hat.

Jeg mumler til meg selv: “De skulle vært skutt i hue, hele gjengen.” Og: “Hvorfor har vi ikke bombet apehjernene i IS sønder og sammen forlengst?”

Men etter at hatet har fått rast sånn delvis fra seg i mitt sinn, kommer noe annet snikende, nemlig Ånden til mitt store idol. Han som sa: “Elsk dine fiender. Be for dem som forfølger dere. Gjør godt mot dem som hater dere.”

Mitt umiddelbare svar til denne Ånden, er at jeg ikke ønsker å “tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer meg selv”.
Det er jo ikke min familie som har blitt torturert. Og gudene (eller i det minste Gud) veit hvordan jeg hadde reagert på noe sånt. Det er altfor enkelt å sitte i et land hvor man i verste fall risikerer å få noen slengbemerkninger for sin tro, og sitere Jesus på sitt aller mest radikale. Slikt kan fort handle mer om image og “korrekt teologi” enn om oppriktig tro.

Men selv om alt dette er aldri så sant, innser jeg at det her og nå bare er en unnskyldning. For det er jo ikke slik at mitt hat hjelper mine trossøsken i Irak og Syria på noen som helst måte.

Til syvende og sist handler også dette hatet om meg selv. Om min egen rettferdige harme.

*

Jeg har jo vokst opp med de kristne idealhistoriene. Om predikanten Wilkerson, som fikk beskjed av bandelederen Nicky Cruz om at han ville bli kuttet i tusen biter om han fortsatte å snakke om Jesu kjærlighet, og som besvarte det slik: “Du kan kutte meg i tusen biter, og hver av de bitene kommer til å SKRIKE at Jesus elsker deg.”

Om den jødiske damen som mistet sin familie i konsentrasjonsleir, og som tjue år etter krigen gikk i menighet sammen med eks-nazisten som var vakt på samme sted.

For ikke å glemme jenta på et av verdens mest kjente bilder, hun som flykter fra napalmregnet i Vietnam med et ansiktsuttrykk som får det til å gå kaldt nedover ryggen til ethvert menneske med empatien noenlunde i behold.
I dag er hun en voksen kvinne, og en av soldatene på bildet en gammel mann, og de har omfavnet hverandre med tårer på grunn av en felles tro på Kristus som har kommet i ettertid.

Osv, osv. Historiene er mange.

Det nærmeste de fleste av oss kommer disse idealene, er såkalt “toleranse”. Javisst er vi tolerante! Vi er da så tolerante at det tyter toleranse av oss!

Men elske? Sine fiender? Det er for radikalt. Det blir for heavy. Ja, rett og slett umulig!

Jesus mente det jo sikkert ikke bokstavelig, det inngikk nok bare i et større konsept som han forsøkte å formidle med enkelte spissformuleringer.

Men Ånden fortsetter å mase.

Og jeg gjentar mine unnskyldninger: “Det er ikke min oppgave å tilgi noen som har gjort ondskap mot andre enn meg selv, og som dessuten ikke har bedt om tilgivelse, men som bare fortsetter i samme spor.”

Ånden har hørt alt før, og gir meg til og med rett.

Men han ber meg likevel, med sin stille stemme, om å gjøre det som et rent eksperiment: “Be like mye for lederne av IS, som du ber for de som blir forfulgt av dem. Be for alle IS-krigerne, selv de som har gjort bestialske og direkte umenneskelige handlinger – samtidig som du ber for ofrene for de samme handlingene.”

“Bare som et eksperiment,” gjentar han. “For å se hva det gjør med deg.”

Og selv om ordene selvsagt vil føles hule og hyklerske med det samme, insisterer han på at jeg ikke får lov til å stanse bønnen før jeg merker noe som kan ligne kjærlighet, eller i det minste en slags oppriktig omsorg for de menneskene som tross alt finnes et sted der bak all hjernevasken.
For selv om de har gjort handlinger som kan kalles umenneskelige, er de faktisk mennesker, de også. Faktisk.

“Kjære Far i himmelen, kan du lobotomere de forbanna apehjernene i IS så de blir litt mindre apehjerner?

Nice try. Men prøv igjen.

“Kjære Far i himmelen, måtte disse kembo-idiotene få se lyset, mot alle odds.”

Han er visst fortsatt ikke fornøyd …
Er det ikke du som flere ganger har kommet med brautende ord på diverse puber om at det er nettopp det radikale du digger hos Jesus? Skyldtes det bare ølene du hadde innabords? Var det ikke du som her om dagen hevdet at Jesus var langt mer radikal enn den tamme religionen de har lagd i hans navn? Var det bare fine ord for å få likes på et blogginnlegg?

Svarte heller, han har ikke tenkt å la meg slippe unna. Og jeg prøver igjen.

Og igjen. Og igjen.

Etter lang tid kjenner jeg faktisk på noe annet enn hat for de ungdommene som akkurat nå sitter på lasteplan med hvert sitt maskingevær, på vei inn i områder på jakt etter uskyldige ofre, i den tro at de faktisk gjør Allah en tjeneste.

Jeg vil anbefale flere å prøve. I hvert fall de som kaller seg kristne eller som hevder å følge Jesus. Det beste våpenet mot ekstremisme, om man ser bort i fra væpnet kamp og forebyggende samfunnstiltak, og heller tar det ned til det rent subjektive og personlige, er å møte den med en like sterk ekstremisme – bare stikk motsatt vei.

Kjærlighetsekstremisme.

Det er hva man kan kalle det, om man virkelig tar Jesu ord bokstavelig i disse tingene. Det er ganske mange kristne som liker å ta Bibelen bokstavelig når det gjelder enkelte synder (og da spesielt slike synder som andre begår), men ikke like mange som tar utsagn som “elsk dine fiender” like bokstavelig.

Her og nå kan vi vise hva Jesus sto for. At vår tro er annerledes. For historisk sett har den nemlig ikke alltid vært det. En gang i tiden var det folk som kalte seg kristne som kom ridende inn i landsbyer for å brenne og drepe i Guds navn.
(Men til dere som liker å lire av dere klisjeen om at religion er årsaken til all krig og alt vondt: Fint om dere leser litt flere bøker enn de Richard Dawkins og Sam Harris skriver! Det store problemet er menneskets iboende natur. Mennesket har til enhver tid benyttet seg av alle slags ideologier, religioner og politiske syn for å krige, og dessuten forsvart sin aggresjon med begrep som solidaritet, ære, hevn, rettferdighet +++. Den franske revolusjon drepte flere i løpet av noen uker enn hele den romersk-katolske inkvisisjonen gjorde i løpet av flere hundre år, så religion er ikke mer årsak til ondt enn det f.eks. demokratiet er. Og det eneste landet i verden som forbyr religion, er et av de mest totalitære og brutale som finnes. Spør du amerikanske kristne om de er villige til å drepe for Jesus, vil sannsynligvis bare et par gærninger i Texas svare ja. Spør du derimot amerikanske kristne om de er villige til å drepe for landet sitt, vil nok de aller fleste svare ja. Do the math.)

I dag trosser jeg mine naturlige følelser, og velger ekstremismens vei. Ekstremistisk kjærlighet.

Som ikke må forveksles med naivitet; jeg er fortsatt for en væpnet kamp mot IS, på samme måte som jeg – til tross for min pasifisme – mener det selvsagt var rett å gå til krig mot nazistene en gang i tiden.

Og jeg kommer til å fortsette å skrive krasse ord mot en form for religiøsitet som jeg anser for å være rent ut demonisk.

Men den ekstremismen jeg snakker om nå, er på et rent subjektivt og personlig plan. I mitt sinn ønsker jeg å kjenne på en ekstremistisk kjærlighet.

Det er ikke enkelt, men om vi tar oss tid, tror jeg vi klarer å hente den fram fra dypt der inne et sted, siden Bibelen sier den er er lagt ned i våre hjerter: Guds kjærlighet til absolutt alle mennesker. Jeg tror Gud gråter over de som i øyeblikket har mistet kontakten med sin egen menneskelighet; han hater dem ikke.

Vi får ha det som et slags utgangspunkt. Blir kanskje ingen umiddelbar verdensrevolusjon av at noen av oss velger en slik form for ekstremisme, men det gjør uansett noe med oss selv. Om ikke annet enn for noen minutter av gangen.

Som sagt, det anbefales å prøve. Bare som et rent eksperiment. Så kan du hate så mye du vil igjen etter at eksperimentet er fullført, dersom ikke det hele ga mersmak.

Kjære Gud, jeg ber for Abu Bakr al-Baghdadi og hans etterfølgere. Måtte de få bli kjent med den Allah som er kjærlighet, og få merke hvordan det forandrer hele livet deres.

Og jeg mener det. Ihvertfall akkurat nå. (Det er derfor jeg ber litt fort.)

Facebook Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?