Blod og ild

broad_street_wesley_chapel

1.

Broad Street Wesleyan Chapel, Nottingham, 1846 e.Kr.

I din blodstrøm ren meg gjør
ellers jeg i synden dør

Salmen blir sunget med kraft. Pastor Samuel Dunn er fornøyd der han sitter på den plysjrøde, luksuriøse stolen på plattformen. Fornøyd med sin menighet. Fornøyd med stillingen som pastor. Fornøyd med livet. Snart skal han tale til dem alle.

Der nede i de første radene sitter menighetens livsblod. Storkjøpmenn, verkseiere, samt deres fint kledde hustruer. Kollekten er allerede samlet inn, og Samuel aner at den er ekstra innbringende denne søndagen, takket være disse menneskenes generøsitet. Hans appell om å grave ekstra dypt i lommene har nok blitt hørt, så nå kan de snart foreta nye oppussinger på lokalet. Som allerede er flott, med sine hvitkalkede vegger og flotte gassblusslamper, som skaper små ringer av lun rødfarge bortover langveggene.
Men som kan bli enda flottere. Kun det beste er godt nok for Gud. Det har Samuel alltid ment.

Med ett går hoveddøren bakerst i lokalet opp.
Hvem kan det være som ankommer gudstjenesten så sent?
Samuel myser. Så kjenner han hjertet hamre og svetten piple. Han kan nesten ikke tro det han ser: En stor flokk av byens fattige. Av disse som henger i parkene. Samuel kjenner forargelsen innta ham.
Slik kan ingen komme kledd til en gudstjeneste for Herrens åsyn!
Klærne er loslitte, hullete, ja rent ut fillete i noen tilfeller. Samuel ser samme bestyrtelse i blikkene til resten av forsamlingen, som en etter en får med seg hva som skjer. Selv er han for langt unna, men han kan gjette at stanken der bakerst i lokalet står i neseborene på de stakkars eldre fruene som allerede sitter der.
Bakerst i flokken går unggutten Booth. William, var det det han het? Ja. «Wilful Will», som noen har kalt ham. Guttungen betyr visst trøbbel, såpass har Samuel fått med seg.
Noen i flokken forsøker å snu da de ser hva slags reaksjoner de vekker i lokalet, men denne Booth sperrer veien for dem. Han tar to av dem forsiktig i armene og leder an framover i midtgangen. Jammen er han frekk nok til å anvise dem noen av de beste og fremste plassene, plasser som er forbeholdt helt andre enn slike. Selv om de står tomme i øyeblikket, vil dette sende uheldige signaler til resten av forsamlingen.

Da salmeverset er over og de kommer til koret nok en gang, stemmer Booth kraftig i, forsøker åpenbart å lære de andre teksten. Og snart ljomer det i kirkerommet, idet flere falske, skrålende stemmer synger med, enkelte med en heshet sterkt preget av årevis med drikking.

I DIN BLODSTRØM REN MEG GJØR
ELLERS JEG I SYNDEN DØR

*

-MEN HVA TENKTE DU PÅ? raste Samuel Dunn. -Vet du ikke at vi har en egen inngang for slike mennesker? De er velkomne, men da får de sitte bak skilleveggen, slik tradisjonen er!
William Booth kjente på et hav av følelser. Den sterkeste var skuffelse. William var dypt, dypt skuffet. Over pastoren og menigheten han hadde satt så høyt.
-Men pastor, da vil de jo ikke kunne se noe som helst …, forsøkte han seg.
-Nei, men de har vel ører å høre med! Man hører talen utmerket bak skilleveggen! Noe slikt som dette gjør du aldri igjen, unge mann! Kan jeg få ditt ord på det?

2.

SAMME ETTERMIDDAG SATT William ved elven han så ofte pleide å fiske ved om morgenene da han var yngre. Før livet ble et eneste slit. Han sukket dypt. I kveld skulle han besøke moren og søsknene sine, og han så fram til det. Men først ville han sitte her litt for seg selv.
Nå var han blitt sytten år. Minnene inntok ham, og han tenkte på kirken som fantes rett overfor barndomshjemmet. I ung alder hadde han blitt tatt med dit noen ganger.
Allerede den gang hadde han følt at det var noe som ikke stemte. Burde ikke en kirke være gladere enn det denne var? Folk så ut som om de nettopp hadde spist sitroner. I stedet for få en hyggelig velkomst, ble man møtt av folks mistenksomme blikk idet man kom inn.
Denne kirken var ikke et sted som ga folk håp. Snarere tvert i mot. Her ble de undertrykte trykt enda lenger ned.
Det gjaldt hele statskirken. Den utstrålte kulde. Hele dens religion var blitt en formalistisk, pliktskyldig og fullstendig ubrukelig øvelse. De rike hadde reserverte seter, som ofte sto tomme fordi de aktuelle personene ikke var tilstede. Gudstjenestene var noe som kun angikk presteskapet. De sto der framme og lirte av seg sine fraser. Det dreide seg om innøvde replikker, sagt så mange ganger at interessen og spenningen forlengst var forsvunnet. Ikke minst hos ungdommene, som i det store og hele skydde kirken og dens vesen som pesten. Bønnene representerte et pensum, ikke noe som kom fra ens hjerte.
Allerede som liten gutt hadde William tenkt at disse kirkegjengerne burde ha lignet litt mer på moren hans. Hun var selvoppofrende, mild og alltid kjærlig. Hadde bare øynene til disse selverklærte kristne i menigheten over gaten utstrålt noe i nærheten av det øynene til moren gjorde … vel, så ville kanskje alle de vakre ordene om kjærlighet fått en viss vekt.

Ingen tigger gikk noen gang tomhendt fra døren til familien Booth. Ikke i den tiden da Williams far gjorde det ganske bra, og heller ikke i den vanskelige tiden etterpå, da farens eiendomsinvesteringer førte til total ruin etter at hele Nottingham ble hardt rammet av de økonomiske nedgangstidene.
William kunne huske morens oppførsel i denne tiden også. Ja, han husket det godt. Hvordan moren støttet faren i hans tøffeste stunder, og tok ansvar for å holde hele familien oppe.
Da Williams far til sist døde, noe som var tre år siden nå, var moren knust av sorg. Men hun nektet å la sorgen ødelegge for barna, og lot den erstattes med kjærligheten til dem. Hun var fast bestemt på at de alle skulle klare seg, både som enkeltindivider og familie.
For et forbilde du var i oppveksten, mamma. Du var sånn som kirken burde være.
Like før farens død hadde William blitt sendt i lære hos en pantelåner i den andre delen av Nottingham. Den fattigste delen. Han var bare tretten på det tidspunktet, og helst ville han ha fortsatt på skolen. Men de økonomiske vanskelighetene ga ham ikke noe valg. De hadde ikke råd til å ha ham på skolen om familien skulle overleve.
Dessverre ble det ikke mye inntekt å snakke om, for det var vanlig at man gikk i lære i seks år før man fikk så mye som en penny.
Etter farens død, var William skamfull over at han ikke hadde noen penger til moren og søsknene, som levde i stor elendighet. Men slik var det. Han måtte jobbe hele tiden, uten lønn, og fikk ikke mulighet til å ta seg av familien sin, verken økonomisk eller praktisk.
Nå var det lenge siden han hadde sett dem, og han gledet seg til å besøke dem om litt. Selv om han heller ikke denne gangen hadde med seg noen gaver eller gode økonomiske nyheter, slik han drømte om å kunne gi moren en dag.
Han kastet en stein i vannet. Om det fortsatt var tøft økonomisk, var det i det minste blitt godt å leve rent åndelig. For to år siden hadde det nemlig skjedd noe som forandret alt. William hadde oppdaget metodistene.
Møtene deres, med sin varme og inderlighet, opplevdes som en voldsom kontrast til den kjøligheten Church of England representerte. Metodistene hadde John Wesley som sitt forbilde, og forsøkte å ivareta arven etter hans vekkelser rundt hundre år i forveien.
Wesley hadde tatt avstand fra den ytre formen for religiøsitet som gjorde seg gjeldende i statskirken. Han forklarte at det var fullt mulig å være døpt og ta nattverd uten å kjenne Gud i det hele tatt, og at slike ytre handlinger ikke kunne frelse en katt dersom det ikke hadde skjedd en forandring i hjertet. Denne Wesley hadde selv vært misjonær i mange år uten å virkelig kjenne Gud, etter eget utsagn. Han hadde fått andre frelst, men var det ikke selv. Desto tydeligere hadde han blitt på forskjellen mellom død religion og virkelig tro, etter at han selv fikk merke forskjellen i voksen alder. Han brukte seg selv som eksempel i sine taler, og sa: «Om du lurer på hvor religiøs det er mulig å bli uten å kjenne Gud, så kan du se på mitt liv for noen år siden! Jeg levde et liv preget av sterk selvdisiplin, et godt «kristent» liv utad, jeg gikk på alle gudstjenester og gjorde alle tenkelige religiøse øvelser. Men jeg hadde ikke opplevd det Jesus kalte å bli født på nytt. Alle mine gjerninger var til ingen nytte, og kunne aldri i verden ha fått meg inn i himmelen. Det er fullt mulig å være verdens mest moralske og gode person, uten å kjenne Kristus i det hele tatt – og uten å være i stand til å møte Ham på den andre siden.»
I en av de første gudstjenestene han besøkte hos metodistene, opplevde William selv Guds nærvær. Og det på en så kraftig måte at livet nå hadde et før og etter den opplevelsen. Han forstod nå det Wesley hadde snakket så mye om.

Desto større var nedturen tidligere i dag. William smilte vemodig ved tanken på at han oppriktig hadde trodd folk kom til å bli glade og takknemlige for at han hadde tatt med seg så mange kirkefremmede på møtet.
Blikkene som hadde møtt dem, minnet derimot mer om blikkene han hadde sett i statskirken som barn.
Wesley, du hadde blitt sint på mine vegne! De har allerede klart å ødelegge det du skapte, blitt til en død institusjon i løpet av bare to generasjoner!
William kastet nok en stein i vannet, sint. At også metodistene nå hadde blitt respektable og «fine på det», gikk på tvers av alt Wesley hadde brent så iherdig for.
Hva gjør jeg nå, Gud? Finnes det kun menigheter for middelklassen og de rike?

3.

London, 1849 e.Kr.

WILLIAM NEKTET Å ta imot jakken. Men han ga mannen myntene.
-Gud velsigne deg, sønn.
William skulle til å si «i lige måde», men ordene stanset i halsen. Det var ikke Guds oppgave å velsigne slike som denne mannen. Gud hadde gitt menneskeheten alt den trengte for å leve, og det var ikke hans skyld at noen karret til seg mer enn de burde og lot andre sulte. Det var heller ikke Guds skyld at fattigfolk sank dypere og dypere ned i alkoholisme, og på den måten effektivt hindret enhver utsikt til positiv forandring i livet.
Med det samme mannen var ute av døra, kom Williams overordnede inn i rommet.
-William, du kan ikke holde på slik. Vi driver en pantelånersjappe, ikke veldedighet.
-Uten jakken ville han ha fryst ihjel.
-Det er mulig. Derfor skulle du ha sendt ham på dør – med jakke og uten en penny fra oss!
-Men …
-Vi går konkurs om du holder på slik. Jeg finner meg ikke i det, William! Dette må jeg trekke fra lønnen din.
-Ja, sir.

Etter at læretiden var over, hadde William forsøkt å finne arbeid i Nottingham. Men det viste seg umulig, og han var blitt nødt til å reise til London. Her hadde han fått fast stilling hos denne veletablerte pantelåneren, og kunne endelig få inntekt fra sitt arbeide.
Møtet med London hadde vært sjokkerende. I hovedstaden var det langt mer fattigdom enn han hadde trodd på forhånd. Gatene var fulle av arbeidsløse og sultne menn som ravet omkring, drita fulle, uten mål og mening. Det krydde av barer overalt, og spriten var billig i forhold til alt annet. Folk kunne bli fulle for en penny, og glemte helt sin familie der hjemme, som de ikke hadde mulighet til å forsørge likevel.
Det kunne virke som om de fleste rett og slett hadde gitt opp.

Helt siden han tok med gatefolk inn i gudstjenesten i Nottingham noen år i forveien, hadde William fortsatt å formidle evangeliet til de utstøtte. Siden han ikke kunne ta dem med i kirken, hadde han i stedet bestemt seg for å ta kirken til dem. I parkene stilte han seg opp på en kasse og holdt sine taler, og det var mange som ville lytte, selv om han var ung og ulærd.
William var blitt kraftig inspirert av den amerikanske evangelisten James Caughey, som hadde besøkt metodistkirken i Nottingham det samme året som Williams venner ble avvist av pastoren. For noen møter det hadde vært! Der og da hadde William tenkt at Wesley Chapel skulle være hans åndelige hjem for alltid. Caugheys frimodighet og formidlingsevne overgikk alt William hadde opplevd tidligere. Også han forkynte gjerne evangeliet utenfor kirkeveggene.
Når William tenkte etter, hadde også John Wesley, metodistenes store helt, drevet med slikt i sin tid. William måtte smile, men det var et trist smil, da han tenkte på hvordan Wesley ville ha reagert om han hadde fått se dagens stuereine og velpleide metodister, som satt trygt i sine egne lokaler. Denne Caughey hadde kommet som et sjokk på dem, og brakt med seg slike vekkelsesvinder som var så vanlige i kirkesamfunnets begynnelse, men som nå skapte rynker i pannen hos dets ledere.
-Den hellige ånd er da ikke så ynkelig at man ikke merker om han er der eller ikke! hadde Caughey ropt ut i et møte. -Merker man ikke Ånden i seg, er han ikke der! Og da trenger man å bli født på nytt, selv om man har gått i kirken hele livet!
I løpet av Caugheys reise rundt i menigheter i Nord-England, ble det rapportert om over 20 000 frelsessøkende. Pressen skrev om hele fenomenet.
Men i stedet for å glede seg, viste lederne blant metodistene stor skepsis. Inkludert Williams pastor, Rev. Samuel Dunn.
Til sist hadde James Caughey blitt erklært uønsket i kirkesamfunnet, og reiste hjem til USA, etter å ha holdt en tordnende avskjedstale, hvor han blant annet snakket om Guds kall.
-Noen av dere spør kanskje: «Er jeg kalt til å forkynne evangeliet?» Vel, om du ikke er kalt, har du ikke noe å gjøre på plattformen. Men om du føler et kall, og sier «ve meg om jeg ikke forkynner evangeliet», om Gud har varmet ditt hjerte, om folk blir omvendt som et resultat av det du formidler – vel, da har du ingen grunn til å tvile på ditt kall. Du behøver verken fare opp til himmelen eller ned til dypet for å finne ut om du er kalt eller ikke. Din indre glød er bevis nok i massevis!
-Men noen av dere forkynnere er opptatt av menneskelige ting. Av menneskelig ære. Dere ønsker større menigheter og større tilhørerskarer, ikke fordi dere har en nød for disse menneskene, men fordi dere ønsker å bli regnet som viktige. Gud ser alles hjerter, og Han ser også slike motiver. I slike tilfeller kan det hende Gud selv vil hindre din tjeneste i å vokse. Gud kan ikke sette deg på rett plass i sitt rikes arbeid før du har sann hellighet og sann ydmykhet! Har du det, vil du være villig til å gå hvor som helst for å preke evangeliet til hvem som helst, uten å være opptatt av å bli sett av andre enn Gud selv. Men om du ikke har Den hellige ånd, så ikke våg å preke evangeliet, du vil snarere være en hindring for det. Gjør da som disiplene måtte gjøre: Vent til Ånden kommer før du drar ut! Men du behøver ikke vente lenge. Ånden er her nå. Bare be om å få den, så vil du få den. Her og nå.

Slike toner resonnerte hos William. Ikke et sekund var han i tvil om sitt eget kall. Hver gang den travle hverdagen tillot det, fortsatte han å formidle evangeliet til gatefolket i London, slik han også hadde gjort i Nottingham.

4. *

WILLIAM LØP GJENNOM gatene. Svetten rant. Det var mørkt, men nå nærmet han seg sentrum og de mange gatelyktene i det fjerne.
Søndag kveld. En helt vanlig søndag kveld. Dette var blitt rutine.

Hans nye sjef lignet på den gamle. De krevde begge mye av William. Men det var én stor forskjell, nemlig at denne nye pantelåneren også trodde på Jesus Kristus.
Likevel stusset William over at det var mulig å ha en tro uten å la den farge livet mer. Denne mannen snakket høyt om Jesu guddommelighet, men det var likevel penger livet hans dreide seg om. Penger, penger, penger.
Han snakket om betydningen av misjon, men tvang William til å jobbe som en slave både morgen, dag og kveld, selv om han var klar over at det gikk ut over Williams frivillige arbeid blant samfunnets utstøtte.
Kun to timer, to kvelder i uka, hadde William fri, i tillegg til søndagene. Denne fritiden brukte han på det han opplevde som sitt egentlige kall, nemlig å forkynne evangeliet til gatefolket.
Men også noen menigheter begynte å anerkjenne Williams talegaver, og han ble invitert til å preke på søndager. Noen av disse menighetene var ganske langt unna sentrum, men Williams sjef krevde at han var hjemme før klokken ti på kvelden.
Da ble døren låst. Skulle han ankomme et kvarter senere, ble han nødt til å sove ute.
Dette til tross for at sjefen var klar over at William slet med å komme hjem til denne tiden fordi han forkynte evangeliet i menigheter utenfor sentrum.
Dette evangeliet som arbeidsgiveren så høylydt proklamerte sin tro på.

William følte ingen bitterhet. I stedet var han fast bestemt på å gjøre en så god jobb som mulig, selv om han håpet at Gud en dag ville gi ham muligheten til å forkynne på heltid. For budskapet formelig brant i ham. Tiden som pantelåner fikk han se på som en tid av modning, hvor han fikk lære selvdisiplin og tålmodighet. Sånn sett kunne denne jobben også ha en mening.
Men om han skulle være ærlig, følte han seg så inderlig alene. En ting var at han savnet moren og søsknene i Nottingham. Å, som han savnet dem! I lang tid hadde han forsøkt å finne jobb i hjembyen, slik at han kunne være i nærheten av dem. Men uten hell. Her i London kjente han ingen, han var helt alene.
Men også i det åndelige følte han seg alene. Det fantes ingen som så det kallet Gud hadde gitt ham, ingen som kunne anerkjenne eller bekrefte det på noe vis. Kirkene likte ikke metodene hans, og ville aldri i verden finne på å ansette ham. Det var heller ingen eldre han kunne ha som forbilder, ingen som kunne ta ham i hånden og lede ham på det rette stier. Ingen som kunne inspirere ham og føre ham videre på Veien.
Han visste ihvertfall ikke om noen.
Han fikk stole fullt og helt på Herren. Det var ikke noe annet valg.
I stadig større grad så han en kontrast mellom egne gudsopplevelser og den institusjonelle kirken. Folk førte sine barn til dåpen i statskirken, og tenkte at barna dermed var kristne. Men William hadde opplevd det å bli født på nytt, og han kjente mange barnedøpte som ikke hadde dette fundamentet. Mange ble også sinte på ham i gatene, fordi han forkynte nettopp denne nødvendigheten av å bli kjent med Den hellige ånd.
-Jeg er døpt, og bor i et kristent land! Så hvorfor skulle jeg trenge noe mer for å komme til himmelen? Forkynner du et A-lag og et B-lag blant de kristne?
Slik var gjennomgangstonen han ofte møtte. I noen tilfeller møtte han til og med de som hadde studert teologi, og som ville ha seg frabedt det de kalte fabuleringer og overivrige beskrivelser av frelsen. De mente de kunne mye mer om frelsen enn ham, selv om Den hellige ånd som en daglig hjelper var et fullstendig fremmed begrep for dem.
-Pass deg for hovmod, sa en prest til ham. -Du kan ikke gå rundt og hevde at du kjenner Gud personlig. Slikt er blasfemi!
William hadde først blitt redd da han hørte ordene. Men ganske raskt hadde redselen blitt erstattet med en overbevisning. En overbevisning han var kommet fram til helt på egenhånd.
Han kjente jo Gud!
Å påsto noe annet ville være løgn.
Og Gud var ikke langt borte fra noen som hadde et søkende hjerte. Det evige livet besto i å bli kjent med Ham. Alt annet var bare menneskelig, død religion uten åndelig nytte.

Han stanset for å ta seg en pust. Det kunne umulig være mer enn en mil igjen. De siste søndagene, i likhet med i dag, hadde han holdt to møter, i to forskjellige menigheter. Dermed ble det seint før han kunne begi seg på hjemvei. Det var umulig å løpe hele veien, og som regel begynte han med å gå raskt, i håp om at det skulle holde.
Men i dag, som vanlig, ble han nødt til å løpe mye av det siste stykket.
William kunne huske den første tiden etter sin radikale opplevelse hos metodistene. De var flere ungdommer som følte mye av det samme, men som ikke ble sett av menighetene eller de eldre. En av dem var Will Sansom, som var ivrig etter å hjelpe folk i de verste slumstrøkene og forkynne Kristus for dem.
Det vil si, de ble sett av de eldre og lederne. Saken var bare at disse ikke likte det de så. De kom ofte med formaninger, som først tok skikkelse av ros. -Det er flott at dere ivrer etter å spre evangeliet, gutter …
Så kom det alltid et stort MEN.
-Men pass på å gå i takt med Herren. Jeg er redd dere løper forbi ham. Husk også at Gud har satt sine hyrder i menigheten, og at lekfolket ikke skal ta deres oppgaver.
På den tiden så jeg ikke noe skille i Bibelen mellom presteskap og lekfolk. Og det gjør jeg forsatt ikke. Tvert i mot. Enhver som tror er en prest.
William hadde fått en kraft og livsfarlig feber like etter sin omvendelse. Da han var på bedringens vei, kom Will Sansom stadig på besøk, ivrig etter å få ham med seg på sine evangeliske tokt.
Og William var ikke vond å be. Så fort han var frisk nok, ble han med.
Vanligvis tok de med seg en stol ut i gata, og en av dem sto opp den og begynte å synge en salme. Da samlet folk seg, og de inviterte dem til å bli med på et møte i et hus i nærheten, hvor Will og William hadde noen likesinnede venner.
Ingen av guttene i gjengen var mer en seksten år gamle, men de gjorde alle en pastors gjerning. De besøkte de syke og holdt møter, alt mens de ivaretok andre plikter, som arbeid og skole. I andre ledige stunder, som det var få av, pløyde de Bibelen og bøker som Lectures on Revivals of Religion av C. G. Finney.

William kikket opp mot himmelen. Jeg gjør alt du ber om. Herre. Men det er litt av et stress. Slik det var den gang. Skal det fortsette slik resten av livet, eller finnes det noen mulighet for at jeg kan forkynne på fulltid?
Han følte Gud smile der oppe. Gud så alt. Han så Williams situasjon. Og når William tenkte tilbake på de årene som hadde gått, så hadde det vært gode år, til tross for stress og fattigdom. Tiden med Will Sansom og de andre gutta var gode minner.

Nok. Slutt på pausen. Nå måtte han løpe igjen. Han hadde ingen klokke, men håpet at han også denne søndagen skulle klare å komme hjem før døren ble stengt.
For i natt kom det til bli kaldt å sove ute. Det kunne William allerede merke.

5.

London, 1852 e.Kr.

FØRSTE GANGEN Mr. Rabbits hørte William Booth tale, ble han mektig imponert. Nettopp fordi den unge mannen ikke forsøkte å imponere, slik så mange andre predikanter gjorde.
Rabbits kjente til at denne William vanligvis talte til folket i gatene, på et direkte språk som de kunne kjenne seg igjen i. Iblant måtte Rabbits trekke på smilebåndet, for det var åpenbart at gutten slet med å tilpasse talemåtene til de langt mer fornemme forsamlingene han hadde foran seg i metodistkirkene, som lot ham tale som en slags prøveordning.
Selv om Rabbits på sett og vis selv tilhørte disse fornemme, som en av de aller rikeste i forsamlingen sin, kunne han identifisere seg med William. For selv hadde han vokst opp med forretningsdrift, men han hadde tatt konseptene til sine forgjengere og fornyet dem, med det resultat at han nå drev en av de største butikkene i London.
Og Rabbits innså at kirkene også var i behov av fornyelse og forandring, dersom de ikke skulle stivne i gamle former og bare bli mindre og mindre.
William var i likhet med ham selv ute etter forandring. Etter å skape noe i hjertene til de som hørte på, framfor å vedlikeholde noe som allerede eksisterte.
William var rett og slett opptatt av resultater, noe kirker ikke var i noe mindre behov av enn forretninger, selv om de fleste pastorer og prester ikke tenkte i slike baner i det hele tatt.

I kveld skulle Rabbits høre William igjen. Han gledet seg. Den siste tiden hadde menigheten han var en del av, i likhet med hele metodistbevegelsen, gått igjennom en tøff tid med mye uenighet og splittelse. Det var de som tok til orde for en reform, og de som ønsket at ting forble som de var. Rabbits identifiserte seg med reformistene, og i kveld skulle de ha et møte på sine egne premisser.
Denne William hadde året i forveien blitt nektet å fornye sitt medlemsskap blant metodistene, ikke minst fordi han sympatiserte med The Reformers.

Da William gikk opp på plattformen, kjente Rabbits et stikk av medlidenhet og bekymring. Den unge mannen så sliten ut.
Veldig sliten.
Kanskje ikke så rart, han jobbet fulltid og forkynte evangeliet all sin fritid. Visstnok hadde legene tidligere frarådet ham å forkynne evangeliet så mye, siden det tok på helsen hans.
Rabbits visste at han måtte ta en prat med gutten.

-Jeg synes du bør begynne å forkynne på fulltid, herr Booth. Du bør slutte hos pantelåneren.
-Umulig. Det lar seg nok ikke gjøre, dessverre.
-Jo, svarte Mr. Rabbits. -De du nå har alliert deg med, ønsker seg en evangelist.
-Men de kan ikke forsørge meg. Og jeg kan ikke leve av luft.
-Sant nok, begge deler. Men hvor mye trenger du?
Booth regnet nøye på det. Alt han trengte, var tak over hodet og mat.
-Tror ikke jeg kan klare meg på mindre enn tolv skilling i uka.
-Tullprat, svarte Mr. Rabbits. -Du kan ikke klare deg på mindre enn tjue skilling i uka. Det nekter jeg å tro.
-Sett at du har rett … hvor i all verden skal jeg de pengene fra?
-De skal jeg sørge for, svarte -I første omgang de første tre månedene.

PANTELÅNEREN BLE IKKE særlig fornøyd da William fortalte ham nyhetene. -Er det penger du trenger, kan vi sikkert bli enige om en lønnsforhøyelse.
-Takk, men det er ikke pengene det handler om. Det handler om at folk trenger å høre budskapet om Jesus.

Dagen etter pakket han sine saker og gikk ut i all verden. Aller først måtte han finne et nytt sted å bo.

Dette var en kladd til noen kapitler i “I går, i dag, til evig tid”. Fortsettelse følger en vakker dag …

Facebook Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?