Livsregnskap 05.07.2018


Foto: Jan Luneborg

UPDATE: Her har visst flere hundre delinger på Facebook rett og slett forsvunnet grunnet tekniske problemer under endring av bloggdesign. Beklager til dere som delte!

Har blitt utfordret til å lage et såkalt “livsregnskap”, hvor jeg bånn ærlig gjør opp status for livet slik det er i øyeblikket. Jeg har fått noen ledende spørsmål til å hjelpe meg i gang.
Føles en smule narsissistisk å legge ut sånt, men det ligger jo samtidig i bloggens natur at den innimellom er navlebeskuende. Og siden jeg forlengst har tømt det meste av min image ned i dass og trekt opp, koster det meg lite å være ærlig.

Det er en sunn øvelse å gjøre opp status fra tid til annen, prøve å se ting i perspektiv og sette ord på de røde trådene som er lettere å oppdage når det har gått mange nok hverdager.

OK, here we go …

Basic information:

45 år. Nylig blitt singel. Bor på Ringvoll i Hobøl. En nydelig datter på 10.

Mitt kall og oppgave her i livet:

Ja, sånn bortsett fra det viktigste av alt, som er å være en god far, har jeg faktisk noe jeg opplever som et slags “livskall”, for å bruke et stort ord.
Dette fikk jeg satt ord på og utkrystallisert på et seminar allerede i 1995, og den nøyaktige og nedskrevne formuleringen gjelder fortsatt: “Å formidle det jeg opplever som forskjellen på Jesus og den religionen som er laget i hans navn, gjennom skrevne ord og andre medier.”

Hvordan jeg har utført den oppgaven så langt:

Uff og uff. Oppsummeringen blir ikke pen. En rekke bøker på 1990-tallet som jeg angrer bittert på, en lavbudsjettsfilm som ble rimelig ræva og som derfor gikk dundrende konkurs … Brente broer til gode folk, økonomisk kaos, utbrenthet, mas og kjas …
Det er med en viss sorg jeg må konstatere at hele “livsverket” så langt rett og slett har vært direkte mislykka. Såpass ærlig må jeg være overfor meg selv.

Hvordan jeg har tenkt å utføre oppgaven i framtiden:

There is hope in a hanging snore, for å sitere en viss fotballtrener. Livet er ikke over ennå. Midt oppi alt kaos som har vært, har jeg funnet tid til å skrive, ikke minst takket være patroner og folk som har investert mot en andel av kommende royalties.

I skrivende stund har jeg en rekke manus som er ferdige eller nesten ferdige. I teorien kunne jeg nå ha utgitt en bok hver tredje måned i flere år framover. Men det ville nok blitt en smule overkill. 🙂 Utfordringen blir å posjonere ut dette på rett måte, og ikke minst velge riktig rekkefølge på utgivelsene (noe som også avhenger av hvilke prioriteringer forlagene gjør).
Selv om jeg skal innrømme at det er fristende å utgi alle på en gang!

Følgende manus er mer enn 90 % ferdige: “Jesus VS. kristendom”, “De 99 og den ene”, “Pappas (t)ro”, “Gralens disipler”, “Farshjerte”, “Apasjer”, “Syv byer og en øy”, “Det nye” (ny versjon av boka Asfaltevangeliet) og “All Waiting for the Rain” (amerikansk versjon av “Regnet som aldri kommer”).
Bak dem følger flere manus som er over halvferdige.

Først av alt utkommer første bok i en serie kalt “Veien”, hvor leseren skal få bli med på en reise opp gjennom kirkehistorien. Dette er et manus som har ligget i skuffen i svært mange år, men nå ville det jammen opp og ut.
I serien tenker jeg litt annerledes om “kjetterne” enn det den offisielle kirkehistorien gjør. Jeg har alltid følt meg mer hjemme i tradisjonen til de som ble brent, enn i tradisjonen til de som fyrte opp bålene. Bok 1 kommer ut på Hermon første uka i oktober, og skissen til omslaget (laget av Andreas Nor) ser slik ut:

(Men jeg hadde ikke tålmodighet til å vente helt til oktober, så i mellomtiden gir jeg altså ut en bok på egenhånd i mini-opplag.)

Hva jeg angrer mest på i livet:

1. At jeg i 1993 plasserte min høyst reelle Jesus-opplevelse inn i de påklistrede rammene jeg gjorde, slik at jeg oppførte meg som en idiot overfor tidligere venner. Jeg brant broer til en rekke gode folk fordi jeg totalt misforstod begrep som “omvendelse” o.l.
Skulle ønske jeg hadde hatt noen gode rådgivere i min “nyfrelst”-periode, noen modne troende som kunne forklart meg at jeg ikke nødvendigvis fikk mer lønn i himmelen av å gå på fullstendig kompromiss med min egen personlighet – at Gud ikke avskydde den jeg var.

2. At jeg gikk såpass blåøyd i gang med filmen “Asfaltevangeliet”. Etter å ha hørt på altfor mange kristenversjoner av selvhjelpsundervisning som anbefalte å bare satse “i tro”, gikk jeg i gang umiddelbart. I stedet burde jeg ha brukt mye mer tid på manus +++.
Allerede midtveis i prosessen med filmen, innså jeg at jeg hadde driti meg ut. Men da var filmen allerede blitt en diger snøball som rullet nedover en bratt bakke, og man hadde ikke noe annet valg enn å bli med helt ned til bunnen.

Så mange gode og dyktige folk la ned så uendelig mange timers innsats gratis eller nesten gratis, både bak og foran kamera.
Da premieren kom og produktet vi hadde skapt ikke holdt mål, noe som utelukkende var manusforfatteren og regissøren sin skyld … vel, jeg tror kanskje det er det verste øyeblikket i mitt liv.

Hva jeg er mest takknemlig for i livet:

1. At jeg dro på den konserten med Benea Reach på Blå den kvelden for tolv år siden, at det sto en handlevogn utenfor, og at jeg tilbød en viss Marianne å sette seg oppi dersom hun ønsket gratis handlevogn-taxi til neste utested.
Selv om vi i dag bare har endt opp som venner, ga hun meg min kjære Victoria, i tillegg til at jeg har hatt gleden av å være bonuspappa for Frøy i mange år.
Og de fem første årene vi hadde sammen, er de fem beste årene i mitt liv, så jeg kommer alltid til å være takknemlig for at jeg møtte Mariss Farris.

2. At troen er sterkere enn noen sinne. Den hellige ånd har aldri sluppet taket. Jeg har aldri vært prototypen på en god kristen, men det har ikke vært noe hinder for Guds kjærlighet. I mine mørkeste stunder har han alltid vært der.
Drømmen om at flere skal oppleve det samme, har vokst seg større i det siste – selv om jeg kan love at “misjonæren David”, han som plaga vettet av venner og ukjente gjennom store deler av 1990-tallet, er død og begravd for alltid.

3. At det finnes så mange gode mennesker som ønsker å hjelpe folk som har bommet litt på veien. At folk fortsatt har tro på visse prosjekter, og ønsker å gi drahjelp underveis. Hver måned kan jeg jobbe en uke med egne prosjekter takket være patroner. Hadde disse patronene visst hvor mye glede de gir meg, tror jeg de hadde blitt ganske glade, de også. Uten dem kunne jeg bare gitt opp enhver drøm om å komme meg ut av gjørma.
TAKK!

Målsettinger for den nærmeste tiden:

I dag er jeg 45. Mitt store mål er å kunne starte på scratch når jeg blir 50.

Den 29. august 2022 ønsker jeg å heve mitt glass i selskap av gode venner (hvorav noen jeg kanskje ikke har hilst på ennå), med følgende visshet på innsiden: Alle bokprosjektene jeg har jobbet med i årevis, er nå utgitt, alle som en, og den nye versjonen av filmen “Asfaltevangeliet” er klar. All gjeld knyttet til prosjekter er betalt, jeg er uten kreative forpliktelser og helt fri til å drømme nye drømmer! 🙂

Så blir det spennende å se hvor Veien vil føre videre. Ånden blåser dit den vil.
Men etter fylte 50 skal det nok litt mer til enn profetier og impulsivitet før jeg høylydt utbasunerer nye planer i bloggen. Jeg kan på forhånd love at det ikke kommer til å stå følgende: “Herren har kalt meg til å lage kristent tivoli med bibelbaserte attraksjoner! Trenger bare 800 millioner, og du kan bruke Paypal-knappen under hvis du vil være med på laget!”

🙂

Vel, jeg tror det uansett er greit å ha konseptet “Insha’Allah” i bakhue, et konsept koranforfatteren(e) hentet fra Jakobs brev: “Nå vel, dere som sier: i dag eller i morgen drar vi til den eller den byen … Dere som ikke kjenner morgendagen! … I stedet skulle dere si: Om Herren vil, så får vi leve og kan gjøre dette eller hint.”
Skulle jeg mot formodning daue i morgen, håper jeg flere av bloggleserne får følgende ordre Ovenfra: “Få fram forskjellen på Jesus og den religionen som er laget i hans navn, gjennom skrevne ord og andre medier!”

Håper vel egentlig at flere av dere får den ordren selv om jeg skulle bli 100, for den saks skyld. Det er tragisk hvordan kristendommen har herpa Jesu budskap. De som opprinnnelig var kalt til å representere Lyset, har endt opp med å bli stemplet som “mørkemenn” – og hvis du tror at det utelukkende skyldes en slags anti-kristen konspirasjon fra pressens side, er du dessverre part of the problem, not the solution. Men nå skal jeg slutte før jeg nok en gang holder en preken dere blogglesere har hørt ørten ganger før.

Generell tilstand nå for tiden:

Jeg har det godt, og livet smiler til tross for alt kaos og styr. Jeg er optimist med tanke på tiden framover, selv om jeg ikke er like naiv som før.
Merker jeg er litt sliten. Trenger å bedre helsa. Men er likevel langt unna tidligere tiders utbrenthet, og tror det ligger løsninger og gleder og spennende utfordringer langs stien den nærmeste tiden. Blir stadig flinkere til å holde stress på avstand, og forsøker å ta ting i tur og orden. Innimellom må man bare innse at man ikke får gjort noe fra eller til i visse situasjoner. Man blir uansett ikke mer effektiv av å spinne rundt sin egen akse med høy puls.
Merker jeg negativt stress banke på døra, drar jeg rett og slett på skogstur. Det er min lille motstandskamp mot Stresset, hovedfienden i dette livet.

Sånn generelt: I’m a happy camper on planet Earth, og har mye å være takknemlig for.

*

Var det noe viktig som manglet i livsregnskapet mitt? Føl deg fri til å stille spørsmål i kommentarfeltet.

Facebook Comments
Liker du mine skriverier? Bli gjerne en patron!
2 comments to “Livsregnskap 05.07.2018”
  1. “At minst én av de kommende bøkene blir en skikkelig bestselger…” –
    Jeg tipper det blir “Pappas (t)ro”. Men gjerne også flere av dem…

    Ang. det å “gå fullstendig på kompromiss med sin egen personlighet” –
    Det har jeg alltid nektet å gjøre, men det kostet. Ble en sort får i en del kristne miljøer i og rundt 80-tallet. Men det angrer jeg ikke.

    • Det er en pris det er verdt å betale, ja!

      I det øyeblikket alt man liker her i verden regnes som en synd bare av den enkle grunn at man liker det, er man blitt et offer for sekterisme og “gnostisisme”.

      Never again. 🙂

      (Jeg tror også “Pappas (t)ro” blir en av de som vil slå an best!)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?