Girl power!


I går var Den internasjonale kvinnedagen. Her er innlegget jeg egentlig burde ha lagt ut da. I stedet la jeg ut en gammel reprise med sutre-humor fra en ikke-handy mann, uten å tenke på at det var kvinnedagen.
Å ligge litt etter skjema har blitt the story of my life. Ikke så nøye, egentlig, for dessverre er dette innholdet gyldig alle dager.

*

Som Jesus-troende får jeg ofte høre at jeg tilhører en kvinneundertrykkende religion. Går du til kirkehistorien, er jeg enig. Men går du til de kildene som vi Jesus-troende baserer vår tro på, er jeg uenig.

Dessverre er det et faktum at en kake kan smake dritt selv om oppskriften er god. Det finnes nemlig kokker som blingser og roter.
Det er ikke alltid noen tydelig forbindelse mellom et budskap og dets virkningshistorie. Enkelte budskap blir nemlig “kuppet” av kretser som ønsker kontroll på det.

Jesus var en kvinnefrigjører av rang. Jeg kunne gitt mange eksempler – hvordan han innleder en samtale med en samaritansk kvinne med fem brutte ekteskap bak seg, hvordan han redder en kvinne som folk ville steine på grunn av utroskap, og så videre.

Men viktigst av alt: Oppstandelsen er det all kristen tro baserer seg på, og i det som er troens mest fundamentale kjerne, bruker bibelforfatterne kvinner som vitner. De første som ser Jesus i live, er kvinner. Og enhver historieforsker vil kunne fortelle deg at kvinners vitnesbyrd generelt ble sett ned på i samtidens kultur. Ville du fremme en påstand i år 33 e.Kr., burde du hatt en mann som første sannhetsvitne.
Men ikke slik med Det nye testamentet. Det driter i slike konvensjoner.

Så var det Paulus, da. Han blir ofte fremstilt som en kvinneundertrykker, på grunn av noen vers om at kvinnen skal underordne seg og tie i forsamlingen.

Om dette er det utrolig mye å si. Mye av det skal jeg komme inn på i boka “Jesus VS kristendom”, og det er ikke plass i dette innlegget. Det finnes nemlig flere briller å lese slike vers med, i lys av historisk bakgrunn og menighetskultur i det første århundre.
Historisk sett kan Paulus umulig ha ment at kvinner ikke kunne bli ledere i kristne menigheter, siden disse fantes flere steder og omtales positivt.

Jeg synes det er trist at Paulus har blitt kjent for disse misforståtte enkeltsetningene, all den tid han forkynte en kjerne og en rød tråd som var helt annerledes! Vi snakker om mannen som kom med et radikalt budskap om likestilling – han som sa at det i Kristus ikke fantes mann eller kvinne, slave eller fri, men at vi alle er ett.

*

Spoler vi fram noen hundre år fra Jesus og Paulus, er det dessverre ganske annerledes. Jeg tror det skyldes at deler av gnostisismen snek seg inn i kirken.

I moderne tid har mange lagd seg et slags fantasibilde av gnostikerne, blant annet takket være spekulative spenningsromaner. Gnostikerne fremstilles som forkjempere for kvinner, i motsetning til resten av kirken. Men min påstand er at det opprinnelig var stikk motsatt, og at man ikke behøver å lese lenge i de gnostiske skriftene for å innse det.

Skriver også om dette i “Jesus VS. kristendom”. Slik jeg ser det, kjennetegnes gnostikerne i hovedsak av tre ting: 1) Et verdensbilde hvor all materie er skapt av en demiurg, en undergud, 2) en streng askese som en følge av synet på det fysiske som noe ondt (du hadde riktignok også gnostikere som levde utsvevende ut i fra samme tanke, siden de mente at det man gjorde med kroppen ikke hadde noen betydning), og 3) et subjektivt gudsforhold.

På det siste punktet mener jeg gnostikerne hadde mange fine tanker. Men en kirke som etterhvert utviklet et sterk (og patriarkalsk) hierarki, med et eget presteskap, avfeide selvsagt disse.
Kirken avfeide også det merkelige gnostiske verdensbildet, med alle dets kompliserte systemer. Ikke så rart.

MEN. Til tross for at Den romersk-katolske kirke etterhvert havnet i motsatt grøft av gnostikerne i synet på materie, og gjorde relikvier og fysiske gjentstander hellige i likhet med avgudsdyrkerne i gammeltestamentlig tid, klarte den også på finurlig vis å adoptere gnostisk syn på mye av det rent menneskelige. I kirkefedrenes skrifter er f.eks. sex fremstilt som et nødvendig onde, som helst ikke bør nytes.

De første aksetiske bevegelsene opererte utenfor kirkens rammer, og ble stort sett vurdert som “vranglærere”. Men etterhvert som de vokste seg store og utgjorde en trussel for en kirke som selv hadde mistet sitt opprinnelige anliggende av syne mer og mer, begynte kirken gradvis å omfavne disse bevegelsene og legge dem under sin egen kontroll.
Det førte blant annet til at kvinnelige jomfruer, som tidligere hadde vært revolusjonære symboler i sin samtid (blant annet fordi vi snakker om en tid hvor man ble giftet bort av sine foreldre), nå ble gjort til selve symbolet på underkastelse.

Den kristne versjonen av den askesetanken førte etterhvert til et krav om sølibat for romersk-katolske prester. Sex ble sett på som noe urent, noe skittent, noe DØDELIG. De som ville være rene, måtte være så a-seksuelle som mulig. Dette er selvsagt reinspikka gnostisisme.
Den vestlige kulturen sliter fortsatt med ettervirkninger av dette. Selv pornoindustrien spiller på det, ved å kalle sex “dirty”. Sex er noe skittent, og man kan enten avstå eller hengi seg fullstendig “i søla”. Derav kommer sannsynligvis også mye av den seksualitet som spiller på vold og sadisme. Den kulturarv som har undertrykt og vært redd for sex, er den samme som frembringer behovet av å skitne den til. Det er bare to sider av samme mynt, som jeg også var inne på i et annet innlegg nylig.

Spoler vi fram til Augustin (354-430), har hele urkirkens budskap blitt fullstendig maltraktert. Augustin er visstnok den mest siterte ikke-bibelske forfatter i kirkehistorien, noe jeg synes er trist. Hans bok “Bekjennelser” er for meg bare et eneste tragisk vitnesbyrd om hvor langt kirken klarte å rote seg bort fra evangeliets kjerne i løpet av noen hundre år.
Augustin kjemper hele tiden en kamp mot sin gudgitte menneskelighet. Mange av Guds gaver blir ansett som noe ondt i hans verdensbilde. De fem sansene anses i hovedsak som redskap for fristelser. Augustin får til og med dårlig samvittighet fordi han liker musikken i gudstjenestene, og lurer på om ikke det beste ville vært å synge alle sanger på monotont vis, slik at ikke musikken kom i sentrum. Når han nyter duften av blomster, får han sjelekvaler fordi han er redd det er å dyrke det skapte framfor Skaperen. Slitsom tankegang!

Dette påvirker også hans syn på kvinner. Augustin skrev blant annet: “En god kristen elsker en kvinne som Guds skapning og som en som skal forvandles og fornyes, samtidig som han i henne hater den ekteskapelige forbindelse, seksualakten og alt som har med kvinnen som hustru å gjøre.” Skulle man finne på å nyte seksualakten, syndet man. Augustin så på den mannlige ereksjonen som selve essensen av synd, og det var kvinnens skyld at den forekom. Synd smittet ned gjennom generasjonene gjennom seksualakten, og da spesielt gjennom kvinnen – som både var den opprinnelige årsaken til synd, fordi hun ga etter for Fristeren først, og som fortsatte å holde synden gående ved å være en fristerinne selv.

Siden kvinnen hadde denne store evnen til å friste mannen til å synde, var hun i bunn og grunn et avvik. Augustin skrev: “Kvinnen, sammen med sin mann, er Guds bilde … men når der tales om kvinnen atskilt fra mannen, er hun ikke Guds bilde. Hva mannen alene angår, er han Guds bilde fullt og helt på samme måte som når kvinnen er knyttet til ham.”
Men de kvinnene som levde i sølibat og undertrykte sin seksualitet, ble mye mer lik mennene og kunne nesten regnes som likesinnede med dem.

Augustin var såpass ekstrem i sitt syn på disse tingene, at det til tider tippet over i fullstendig galskap. Likevel skulle hans holdninger farge kommende generasjoner, og jeg tror faktisk vi finner forholdsvis mange rester av Augustins galskap i enkelte moderne menighetskretser. Jeg har selv hørt folk – som jeg inntil da trodde var noenlunde oppegående – hevde at kvinner f.eks. ikke kan ha sjelesørgerisk ansvar overfor menn, fordi det angivelig vil være umulig for menn å ikke føle begjær i en slik setting. (At menn og kvinner flest vil kunne forholde seg til hverandre på vennskapsnivå, og kun ha sex med sin ene partner uten daglig å gå rundt og føle lyst på noe annet, er en umulig tanke både for pietismen og pornografien. De er nemlig på mange vis “åndsfeller”.)

Hvor mange kvinner som har fått sine gudgitte kall undertrykt av patriarkalske holdninger i menigheter, tør jeg nesten ikke tenke på … Det er tragisk!

Det er på tide å gjenkjenne denne galskapen og kalle den for det den er. Når jeg leser at det fortsatt finnes de som mener at kvinner ikke kan ha lederstillinger i menigheten, får jeg lyst til å spisse det motsatt vei, i lys av min overbevisning om at Ånden kaller mange kvinner til nettopp slikt lederskap: Kjemper du imot kvinnelige forkynnere, kjemper du rett og slett imot Den hellige ånd.
Enkelt og greit.

Som gamle blogglesere veit, er jeg imot tanken om et eget presteskap. Men om man først skal ha noe slikt, er det nesten ikke til å tro at noen kirkesamfunn fortsatt bare aksepterer menn som prester. Det er også merkelig at det ikke er større motstand mot slikt blant lekfolket i disse kirkesamfunnene.

OBS! I dette innlegget kan det forekomme enkeltsetninger som er direkte plagiat. Jeg har nemlig funnet dem i gamle notater, og husker rett og slett ikke om det er mine egne notater eller avskrift fra noe annet. Kjenner du igjen setninger fra en annen bok eller tekst, er jeg svært takknemlig om du gjør meg oppmerksom på det.

Støtt gjerne bloggen, enten ved å bli en patron eller på VIPPS 94 12 36 34. Tusen takk!

Facebook Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?