Sterk ANTIGONE


Foto: Erika Hebbert / Det Norske Teatret

Hovedscenen i Det norske teatret er mørk og dyster, og nye kaskader av scenerøyk slippes stadig løs i minuttene før showstart. I bakgrunnen kan vi såvidt skimte et trommesett i all røyken.
Men det er ikke Dimmu Borgir-konsert vi skal se, derimot den greske tragedien Antigone.

Da fortelleren (spåmannen Teiresias), spilt av Gjertrud Jynge, kommer rolig ut av mørket og går fram til scenekanten for å gi oss åpningsmonologen, forstår vi at det er et nedstrippa teaterstykke vi skal se. Regissør Johannes Holmen Dahl har gjort det effektfullt ved å droppe alle effekter. Med unntak av en spade og høytalere som heises ned for utgjøre en bymyr, forblir scena røykfull og tom under hele stykket, alt bæres av skuespillerne selv.

Antigone er skrevet av Sofokles, som levde mellom ca 497 og 406 f.Kr. Denne teaterversjonen ble i sin tid skrevet av Haldis Moren Vesaas, som har valgt å fjerne det store bykoret, og gi enkelte av deres replikker til fortelleren.

Plottet er som følger: I en krig om makten i byen Theben, dreper brødrene Eteokles og Polyneikes hverandre. Kreon (spilt av Jon Bleiklie Devik) blir da hersker. Han erklærer at Eteokles skal få en helts gravferd, med pomp og prakt, mens broren Polyneikes skal bli liggende på bakken som åtsel for fugler og rovdyr, siden han angrep byen ved hjelp av en fremmed hær.

Lillesøsteren til brødrene, Antigone, vil at begge brødrene skal få en verdig avskjed, og trosser Kreon ved å gravlegge Polyneikes.
(Antigone blir forøvrig helt fantastisk spilt av Sara Khorami, som gjennom denne ene forestillingen alene har klart å bli en av mine favorittskuespillere.)

Kreon raser da han får høre at Polyneikes er gravlagt, og erklærer at den som har gjort dette skal straffes med døden.
Så bekjenner Antigone at det er hun som har gjort det. Hun er Kreons niese, og skal i tillegg gifte seg med hans sønn. Hele byen ønsker at hun skal frikjennes.
Dermed står Kreon overfor sitt store dilemma: Følge loven han selv har fastsatt, eller det som folk flest føler er rettferdig.

Altså: Den juridiske og nåværende loven – eller de evige lover (som kanskje også er et uttrykk for gudenes vilje).

Kreon trosser både folkeviljen og gudene til fordel for loven, og må betale dyrt for det.

*

I programheftet advares vi mot å komme med altfor bastante tolkninger av stykket. Det er nemlig et hav av tid mellom Sofokles og oss, og mange begrep har endret betydning underveis.
Samtidig er det snakk om grunnleggende problemstillinger som alltid vil forbli aktuelle, noe som er grunnen til at fortellinger skrevet for nesten 2500 år siden fortsatt engasjerer. Den bokstavtro håndhevelsen av konkret lov VS. følelsen av at den allmenngyldige rettferdigheten skjer fyllest – den problemstillingen er aktuell i vår egen tid, både i samfunn, religion og privatlivene til hver enkelt av oss.
Lover uten unntak blir umenneskelige, og hvorfor i svarte skal mennesker være forpliktet på ting som er umenneskelige?

Under forestillingen klarer jeg ikke la være å tenke på noe Magne Raundalen skrev på Facebook, i anledning familien som nylig ble hentet ut av kirkeasyl på Fitjar.
Han beskriver hvordan politiet knuser ruten for å komme inn til tre små barn, alle under 6 år, som sover i sine senger kl 06:00 om morgenen. Politifolkene som utførte oppdraget, kan skylde på at de bare fulgte ordre. Justisministeren kan peke på loven, og at hun ikke har annet valg enn å forholde seg til den.
Men saken er bare at alle normale mennesker forstår at man rett og slett ikke knuser rutene til barns soverom, helt uavhengig av lover.

Raundalen skriver at myndighetene med slike handlinger ønsker å endre det moralske kompasset vi alle har i dypet av oss, gjennom å vise til loven. Det ville stått langt mer respekt av politifolk som hadde valgt de evige lover framfor norsk lov i denne saken, og sagt: «Knuse ruter foran sovende barn? NEI, det kan vi ikke gjøre!»

Mot slutten av forestillingen angrer Kreon sin avgjørelse om å henrette Antigone, og omgjør beslutningen. Men da er det for seint. Hans avgjørelse har allerede fått vidtrekkende konsekvenser.
Om den afghanske familien på Fitjar får lov til å bli i Norge, noe jeg håper, har norske myndigheter uansett klart å gjøre to unge mennesker skeptiske til politi og lov for all framtid.

Kanskje et long shot å blande denne saken med Sofokles. Men er det ikke nettopp det som gjør en tekst god, at den skaper tanker og vekker assosiasjoner langt utover forfatterens opprinnelige anliggende? At jeg kan sitte og se et stykke skrevet for så lang tid siden, og umiddelbart få flere tanker om noe jeg leste på Facebook samme dag, som igjen var en kommentar til vårt dagsaktuelle nyhetsbilde, er egentlig ganske fascinerede og viser fortellingens kraft.

Til sist må jeg bare nevne Elisabeth Nesset, som spiller slagverk i forestillingen. Som sagt er det snakk om få effekter, alt bæres av skuespillerne – men også av den effektfulle trommingen og ambience-lydene som utgjør bakteppet, bokstavelig talt.
Siden jeg innledningsvis nevnte Dimmu Borgir: Jeg er sikker på at Nesset ville ha klart å traktere trommene der minst like godt. Tror hun rett og slett er rytme.

Vil du se forestillingen, må du kjappe deg! Kjøp billetter HER!

(Når det gjelder den forrige oppsetningen jeg anmeldte på Det norske teatret, er jeg redd siste tog nettopp har forlatt stasjonen.)

Facebook Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?