Longyearbyen! (Oppdatert)


Alle foto: Jan Luneborg

Uka før julaften hadde fotograf/nabo Jan Banan Heisekran og yours truly fem fete dager i Longyearbyen!

Ett av mine nyttårsforsett for 2017 var å besøke Svalbard i løpet av året, og forsettet ble altså gjennomført i siste liten.
Turen var research til “Apasjer”, et av flere årelange bokprosjekt som endelig nærmer seg ferdigstillelse. “Apasjer” mangler et kapittel som foregår på Svalbard, og nå – etter turen – gleder jeg meg til å skrive det. Flere nye momenter skal flettes inn i fortellingen nå som Longyearbyen er selvopplevd.

Reise og opphold var for min del sponset for lengst (sponsor skal få sin rettmessige ære ved en senere anledning). Men bortsett fra tak over hue og fly, hadde jeg ingen andre planer utover det å ta ting på sparket. Det konseptet har nemlig fungert godt på tidligere research-turer.

Men nå er Svalbard noe ganske annet enn de fleste andre reisemål her i verden, så vi var litt spente på hva uka ville bringe. Dagen før kjente vi litt på nerver i forhold til vår manglende planlegging. Vi var klar over at uka før jul var “den stille uka” i Longyearbyen, hvor det ikke akkurat fantes flust med turopplegg og tilbud.

I tillegg var jeg rett og slett ganske så blakk, da noen ventede penger var forsinket. Bombe. Julegavehandel og denslags gjorde også at budsjettet ikke ville gå opp, selv om pengene skulle komme. Disse guidede turene på Svalbard koster ikke akkurat småspenn heller.
Men altså: Tak over hue og fly fram og tilbake var i boks. Og så hadde jeg noen hundrelapper fra donasjoner gitt av blogglesere tidligere i år, øremerket Svalbard.
Og da er det ikke noe å lure på. Da er det bare å dra.

Flere av disse prosjektene mine har vært preget av det man kaller “fra hånd til munn”. Drømmene og planene har som regel overskredet budsjettene. (Nå kan ting riktignok bli annerledes framover, takket være patroner!)
Likevel har det alltid gått på et eller annet mystisk vis. Det har lært meg at man bare må dra. Uansett.
Kanskje er jeg skadet fra en fortid som pønker på den ene siden (den tiden dro man på Roskilde-festivalen med en kasse øl på ryggen – uten penger, uten telt, uten klesskift, uten festivalbillett – og opplevde alltid en kul festival likevel), og som sekterisk medlem av trosbevegelsen på den andre siden (den tiden dro man til Øst-Europa med bibel under armen – uten penger, uten IQ eller EQ, men riktignok med klesskift – og møtte alltid mange hyggelige folk som man trodde man “frelste”, selv om man i ettertid innser at det kanskje egentlig var motsatt i de fleste tilfeller).

Moralen i førstnevnte miljø var: “Det ordner seg alltids, det finns likesinnede freaks overalt.”
Moralen i det andre miljøet var: “Hvis vi bare tror nok, kommer Gud til å ordne alt det praktiske for oss. Banna bein!”
Same attitude, very different wrapping!

Ikke alltid like bra, og mange slagsider ved begge de livsstilene. Det kan fort bli slik at det å “ha tro til Gud” i praksis bare innebærer at man konstant utgjør en byrde for andre mennesker.
Men nå som ting er litt mer på stell, og jeg har blitt en god del eldre, er jeg egentlig takknemlig for de gjenværende restene av “skaden” fra disse to epokene. For i light-versjon har den også noen svært positive sider! Det er sunt å ikke alltid tenke så forbanna snusfornuftig, tror jeg.
Bare … reis!

Også denne gangen skulle ting plutselig ordne seg. Bare noen timer før avreise tok en god mann ved navn Tor Kristian kontakt. Han driver et call-senter på Svalbard (verdens nordligste sådan), og skal i tillegg begynne som turarrangør. Tor Kristian sa han hadde gitt navnene våre til to guider og kompiser der oppe, som sa de skulle ta oss med på et par ting – free of charge!

Det meste ordner seg for snille folk, sies det. Heldigvis ordner det seg også for oss andre innimellom! 🙂

*

Tillat meg nok en digresjon før jeg fortsetter: I mine midlertidige reisebrev her i bloggen og på pagen, er jeg gjerne ærlig på tingenes tilstand.
Til tider er jeg redd noen skal oppleve min ærlighet som en slags manipulerende tigging. Det er min store skrekk. Samtidig heter jo denne bloggen Davids liv, og her blir ingen ting pyntet på. I’m wearing my heart on my sleeve, og her får dere høre om oppturer og nedturer, problemer/utfordringer og løsninger. Blogger jeg fra en tur og er klin blakk, later jeg ikke som om jeg har flust. Min image på dette området er uansett i dass og trekt opp forlengst.

Men det skal innrømmes: Når jeg legger ut et innlegg hvor jeg forteller om økonomiske utfordringer, og umiddelbart får et par Vipps-bidrag, blir jeg aller først veldig glad (selvsagt!), før jeg så får totalt noia med tanke på hvordan jeg egentlig har formulert meg, siden folk reagerte så spontant. “Er de bare utrolig kule folk, eller har jeg skrevet noe som oppfattes som en eller annen desperat bønn om hjelp?” 🙂 Ikke sjelden har ting blitt omskrevet når innlegg har ført til umiddelbar giverglede hos folk.

Men nå har jeg egentlig valgt å tenke som så: Alle er vi innforstått med at det finnes langt viktigere ting å støtte her i verden enn wannabe-forfattere på heisaturer til eksotiske steder. Så når noen da er så storsinnet at de velger å bidra til sånt, velger jeg å tro at de handler ut i fra raushet og overskudd, og ikke av noen form for pliktfølelse eller noe i den dur.

Måtte bare lufte mine tanker om dette. For jeg vil gjerne føle meg fri til å beskrive tingenes tilstand og skrive bånn ærlig om mine opplevelser – uten å måtte frykte at det muligens kan oppleves som et indirekte mas om donasjoner. Jeg håper alle blogglesere forstår at de er helt frie til å ta min selvvalgte pengenød (for det er jo selvvalgt den er) som reinspikka underholdning, uten å vurdere å bidra med en eneste krone.
Avtale? 🙂

Anyway. I dette innlegget, som er en oppsummering av tidligere reisebrev fra turen, kommer jeg til å skrive noen detaljer om mammon. Så får dere et innblikk i hvordan en “fra hånd til munn”-tur foregår når man har skikkelig flaks. (Siden det er min erfaring at ikke alle liker å bli kreditert for sin giverglede, bruker jeg bare fornavn.)

*

Et par minutter før boardingen på Gardermoen, lød den vakre lyden av Vipps. Opptur allerede ved starten! En god mann ved navn Håvard K. sendte en meget raus donasjon på hele 700. Og er du på vei til selveste Svalbard med svært få midler, kan jeg love at 700 gir omtrent samme mentale og skuldersenkende følelse som det 7000 ville gjort sånn vanligvis. Håvard K. for president!

Så fulgte en ganske rolig flytur mot mørket. Heldigvis er jeg kvitt det meste av den ekstreme flyskrekken jeg slet med en gang i tiden, selv om rester av den melder seg når kapteinen sier at vi nå har forlatt fastlandet og bare har svart sjø under oss fram til Longyearbyen. Ække mye bruk for redningsvester om du lander i det vannet der!

Ikke før hadde flyet landet, før den deilige Vipps-lyden lød som musikk i ørene nok en gang. Den gode mann Roar E. sendte den første av det som skulle bli flere hundringser, med følgende beskjed: “La meg få spandere den første ølen på Svalbard.”

Det var blitt ettermiddag da vi sjekket inn på Svalbard Hotell, og vi ønsket å bruke det som gjensto av dagen på å gjøre oss litt kjent med sentrum.

Men aller først tok vi en øl (Roar! Roar!) på Kroa, som lå vegg-i-vegg med hotellet. I Longyearbyen tar man av seg skoa før man går inn på de fleste steder, noe som i grunnen er et ganske kult konsept, og som sikkert sparer hoteller, puber og museum for ørten årsverk med vaskehjelp.
Men på Kroa sto det plakat om at vi denne dagen måtte ha skoene på, for kvelden i forveien hadde det vært et hissig slagsmål som hadde sendt ølglassene vegg-i-mellom, og de var ikke sikre på om støvsugeren hadde fått med seg absolutt alt …

Vi valgte selvsagt øl fra Svalbard Bryggeri. For, som det står skrevet i Koranen eller hvor det nå var: When in Rome, do as the Romans …

Etter ølen gikk vi forfrisket ned til Svalbard Museum, som kunne by på interessante objekter fra diverse fangstmenn, gruvearbeidere og utforskere fra forgangen tid. Vi rakk akkurat å gjøre runden før stengetid.
Jeg hadde veldig lyst til å se North Pole Expedition Museum også, men det var stengt fram til februar. Next time!

Kvelden ble avsluttet på Svalbar, en meget hyggelig pub med overraskende god mat. Her møtte vi også gutta som Tor Kristian hadde satt oss i kontakt med. Anders og Peder var to særdeles trivelige folk, og sistnevnte var også bartender på Svalbar. Det ble lagt planer for resten av uka.

Forøvrig var skredfaren nå så stor, at det klokka 22 ble gjennomført en evakuering av deler av sentrum. Heldigvis lå hotellet vårt rett utenfor evakueringssonen, så vi slapp noen omrokkering. Det ville for oss vært et luksusproblem, men av folk vi snakket med fikk vi fort forståelse av hvor kjip evakueringen var for mange av dem, som altså måtte dra hjemmefra rett før jul. Sysselmannen påla dem å ta inn på hotell, og det finnes ingen støtteordninger som tar seg av denslags, så for noen gikk det hardt ut over julebudsjettet. Andre tok inn hos venner midt i førjulstria.

*

Tirsdag bød værgudene på storm, og sysselmannen oppfordret alle til å holde seg innendørs. Så turplaner ble avlyst til fordel for en hyggelig ettermiddag og kveld på kafe og pub nok en gang, med vinden ulende i gata utenfor. Jeg leste boka “Følg meg” av Nils Gullak Horvei – en god bok, herved anbefalt! På et tidspunkt gikk strømmen i hele sentrum, og det var koselig med stearinlys så lenge strømbruddet varte (selv om noen elendige nødlys ødela deler av stemningen).

Vi måtte jo ut og kjenne litt på vindkreftene, så vi tok en spasertur som ga oss tårer i øynene. Det blåste!

Selvsagt kjipt at det ikke ble noen tur den dagen, men innerst inne var jeg ikke særlig skuffet. Å oppleve kraftig vind og sitte “innelåst” på puben med bok og brettspill og lærerike samtaler med flere fastboende, var minst like givende som enhver utflukt – ikke minst med tanke på researchen til “Apasjer”: Gjett om hovedperson Georg også skal oppleve storm! 🙂
Det hele var rett og slett en Svalbard-opplevelse god som noen for en som aldri har vært på stedet.

Så var det da dette med gullhår i ræva, velsignelse, flaks – kall det hva du vil (det skyldes som regel uansett gode mennesker):

Vi spiste godt på Svalbar under stormen, da kokken som lager “dagens” i puben er i en klasse for seg selv når det kommer til pub-kjøkken. Hans kyllingpasta er faktisk den beste pastaen jeg har smakt i hele mitt 45-årige liv. I tillegg nøt vi god drikke, som stadig ble satt på bordet uten at vi bestilte.
Bartenderen ga beskjed: Det hele var på huset, siden en viss Tor Kristian hadde vippset ham på våre vegne. Vi trodde det gjaldt det vi fikk plassert uten bestilling, men da det var tid for regningen, innså vi at det også gjaldt maten vi hadde spist og alt det andre.

Folk, ass. Hæsjtægg takknemlighet og glede og fryd.

*

Onsdag morgen hadde værgudene rast fra seg. På morgenen ble vi med Anders på en luftetur med grønlandshundene hans, og fikk blant annet se Mary-Anns polarrigg. Det virket som et helt fantastisk kult sted. Selv om vi er overmåte fornøyd med Svalbard Hotell, kan det nok hende at Mary-Ann blir overnattingssted neste gang vi skal til Longyearbyen.

For tilbake skal vi, det fant vi tidlig ut. Nå var det mørketid, uforanderlig natt hele døgnet, noe som er verdt å oppleve. Men vi må også oppleve tiden med midnattssol og langt flere muligheter for lange utflukter (og ikke minst isbjørn).

Siden været nå endelig tillot ferdsel både til fots og med bil, tok Anders og Peder oss med i den nyinnkjøpte ekspedisjonsbilen til Tor Kristian. Først fikk vi et godt overblikk over selve Longyearbyen. På grunn av skredfaren måtte vi kjøre en omvei, men vi fikk sett Nybyen og de andre “bydelene”. Vi var innom kirka, besøkte diverse industriområder som virket mest som fete kulisser for uskrevne grøsserfilmer, vi så Huset – verdens nordligste restaurant med Michelin-stjerne, om jeg ikke husker feil – og iglooen hvor en viss Benjamin Vidmar forsøker å gjøre grønnsaker til kortreist mat på Svalbard.

Etterpå ble vi kjørt ut i Adventdalen, og opp til Gruve 7. Her utvinnes kullet som gir energi til byen, og det er lange ventelister av folk som ønsker å jobbe der. Jobben er beinhard, men svært godt betalt. Her drar man inn en mill som årslønn, dersom man har sterk psyke uten antydning til klaus.

Bilen – eller rettere sagt dekkene – slet med å komme seg helt opp i de glatte og bratte bakkene, men den gode sjåfør Peder klarte å manøvrere den til topps.

*

Torsdagen gikk vi litt ut av sentrum for å ta bilder. Forhåpentligvis var vi innenfor området som regnes som bjørnesikkert, selv om vi på et tidspunkt ikke var helt sikre. Men sånn seriøst: Skal man først dø såpass ung, er det greit å ha på CV-en i himmelen at man faktisk ble spist av en isbjørn. Det kan jo hende det er lov å brife litt der oppe også, og jeg er sikker på at en fortelling om isbjørnangrep vil slå godt an selv rundt de himmelske leirbål.

Vi møtte på noen reinsdyr, og Jan knipset blant annet dette bildet:

Under fotograferingen kom forøvrig den fine lyden fra Vipps igjen. Ellen Oddrun sørget for å gjøre dagen 300 kroner enklere.

Etter fotografering var vi iskalde, og søkte tilflukt på Barentz Pub og Spiseri på Radisson Blue Polar Hotel, hvor jeg skrev postkort til patroner. Vi kom også i snakk med noen som kunne fortelle om “hunde-smugling” til enkelte rom på hotellet dagen i forveien. Fordi sysselmannen hadde beordret evakuering – en evakuering som nå var avlyst etter to mindre og ufarlige ras – slet mange med å få plassert hundene sine. Hundegårder og kenneler var fulle, og på hotellene var det forbudt med hunder. Og sysselmannens holdning, ifølge de vi snakket med, var: “Ikke vårt problem”.
Men problemet ble løst ved at flere hunder ble sneket inn på hotellrom, mens hotellbetjeningen valgte å studere noen papirer eller veggen akkurat idet hundene passerte resepsjonen. Godt det finnes fleksible folk her i verden, som ikke er paragrafryttere 24/7!

*

Tidlig på kvelden var det tid for omvisning i Gruve 3. Den er ikke lenger i drift, så her er det kun turistnæringen som fortsatt driver virksomhet.

Som gamle blogglesere veit, har jeg ikke bare litt klaus. Vi snakker hardcore klaus (og høydeskrekk). Men jeg hadde fått på øret fra en annen som sliter med det samme, at gruve 3 skulle være mulig å takle selv for sånne som oss.
Men da jeg fikk hjelmen på hue og dama som var guide ba de som hadde klaus om å gi beskjed, fordi det var viktig for henne å vite, kjente jeg suget i maget. For én ting har jeg enda mer angst for enn trange rom: Å rekke opp hånda når pene guide-damer spør offentlig i et rom med tredve ukjente pers om noen har klaus.
Ikke at jeg er sykelig opptatt av image, det veit alle blogglesere at jeg ikke er, men likevel …

Heldigvis viste det seg fort at fuglen som hadde hvisket meg i øret hadde rett. Her kunne man bevare hvilepulsen selv flere hundre meter inn i fjellet. For det første var foredraget vi fikk underveis såpass interessant at det ikke ble plass til angsten i hjernen, og for det andre var det ingen trange rom. Det var som å gå i en liten tunnel.

De som jobbet her inne en gang i tiden, derimot … Oh shit. De krabbet altså kilometervis innover i passasjer med en høyde på under meteren for å hente fram det som lå i fjellets lager av kull. Vi fikk et innblikk i deres hverdag, og fikk se hvilke hulrom det dreide seg om. Kjære Gud. I den jobben hadde jeg vart enda kortere enn i visse andre faste jobber jeg har hatt, foråsirresånn.

Så var det også slik at de aller fleste som jobbet i gruvene ble alkiser. Selv de med sterkest psyke. Jobben bød ikke på noe kjære mor for noen av dem. Den kollektive alkoholismen til fortidens gruvearbeidere, er den grunnleggende årsaken til at det fortsatt er alkohol-rasjonering på Svalbard. Polvarene er svært billige, men du får ikke kjøpt mange av dem i måneden.

Da vi var langt inne i gruva, fikk vi beskjed om å skru av hodelyktene og være stille i ett minutt, bare for å se hvor mørkt og stille det faktisk kan bli. Det var en ganske kul opplevelse. Du kunne vifte med hånda to cm foran øynene dine uten å se antydning til noe som helst.

Vi fikk også se døra til det gamle frølageret på Svalbard, som lå inne i gruva. Det var den gode effekten av dette frølageret, grunnet permafrosten, som gjorde at Svalbard senere fikk ansvar for det globale frøhvelvet, som i dag ligger rett ved siden av Gruve 3.

*

Etter omvisningen ble alle gruppene samlet til BINGO! Et arrangement Gruve 3 hadde i samarbeid med Svalbard Bryggeri, som solgte sine øl på stedet. Gruvebingo i gruvearbeidernes varmestue! Da har man fått oppleve det også!

Og tror du ikke Åleskjær vant, da. Det var det med gullhår og det opplegget der. Som en av fire vinnere i løpet av kvelden kunne jeg blant annet ta med hjem et flott cognac-glass i begrenset opplag, med Svalbard-kart inngravert.

Etter bingoen gikk en feststemt buss tilbake til sentrum, hvor mange av oss dro på Karlsberger pub. Et tradisjonsrikt sted med fotografier av gruvearbeidere på veggene.

Men vi hadde i grunnen allerede skaffet oss et stamsted etter bare noen dager, så etter en obligatorisk runde på Karlsberger gikk ferden sporenstreks tilbake til Svalbar, hvor vi ble værende til stengetid. Siste kveld i Longyearbyen måtte melkes.
Og da det var tid for regningen, som fotograf Jan forlengst hadde innsett at han var nødt til å ta hånd om fordi kompisen hans er en blakkfant og snylter, kom nok en gang følgende beskjed fra baren: “Dere skylder ingenting. Det er allerede tatt hånd om.”

*

Etter en deilig hotellfrokost (den har aldri smakt så godt som på Svalbard, jeg spiser vanligvis aldri frokost) kom gutta boys – Anders og Peder – i ekspedisjonsbilen. De kjørte oss til flyplassen.
Det vil si, Anders skulle bli med flyet, og hadde på grunn av flyskrekk kjørt løpet helt siden puben stengte. Det fikk den ønskede effekt, for da han satte seg i flysetet ved siden av oss, sovnet han kjapt og sov hele veien til Oslo. Den beste måten å hanskes med angst på, er å sovne fra den. Jeg husker fra den tiden jeg selv led av ekstrem flyskrekk: Det å sovne på et fly var alltid drømmen. Men jeg fikk det aldri til, uansett hvor lenge jeg hadde vært våken og selv om jeg hadde kombinert sobril med alkohol i forkant.

Plutselig en dag gikk det – jeg sov godt hele flyreisen, og det var en helt fantastisk følelse.

Den følelsen fikk forhåpentligvis også Anders på denne turen. Flyskrekk er noe dritt, og alle seire i kampen mot den er viktige. Akkurat det veit jeg nemlig alt om. Det er faktisk mulig å vinne over flyskrekken, selv om man ikke tror det.
Selv skylder jeg The Cure en stor takk, fordi de stadig vekk pressa meg opp i fly selv om tanken på å fly var helt forferdelig. Lysten på å se The Cure i New York, L.A., Santa Barbara, London, Berlin +++ var nemlig enda sterkere enn flyskrekken.

Jeg dro forøvrig også på noen av disse konsertene klin blakk. Uten konsertbillett. Til tider mos spikk aleine, selv på den andre siden av Atlanteren, uten kompis-backup som på Svalbard, og til og med uten mobil ved et tilfelle. Og i godt voksen alder.
Fikk jeg sett The Cure? Alltid. Hver gang.

Plutselig møter du broren til Robert Smith fordi han har lagt merke til T-skjorta di, plutselig kommer en vilt fremmed bort til deg på gata og spør om du vil ha en konsertbillett gratis, siden vedkommende har en til overs (ja, det skjedde!), plutselig er du inkludert i et særdeles hyggelig fellesskap bare på grunn av felles musikksmak, plutselig har du skyss både hit og dit av en bil med Cure-graffiti på … pluss, pluss, pluss.

Men de historiene får jeg fortelle en annen gang. Moralen er uansett: Bare dra. Reis. Det ordner seg.

(Og møter jeg en forkommen Cure-fan fra f.eks. Russland neste gang bandet spiller i Oslo, skal han/hun i løpet av kort tid få seg ti nye venner, tak over hodet og norsk mat. What goes around, comes around, sånn i det lange løp. Håper jeg, da. Ellers kommer jeg til å skylde Universet eller noe sånt særdeles mye en dag. Hm. Flaks at jeg uansett ikke tror på karma, men på nåde.)

*

I løpet av uka rakk vi å hilse på mange nydelige folk. Og forholdene er ganske små og lokale: De som satt rundt bordet vårt ved Svalbars stengetid, var de samme folkene som sjekket bagasjen vår på flyplassen.
Og da vi leste i Svalbardposten (verdens nordligste avis) om mannen som hadde fyllekjørt med snøscooter (og som ble funnet bevisstløs ved siden av scooteren), og kommenterte dette overfor folka rundt oss, ble vi raskt opplyst: “Ja, det var XXXX, det. Han sitter i baren, det er han med skjegget.” 🙂

TUSEN TAKK TIL ALLE SOM GJORDE TUREN MULIG! YOU GUYS ROCK!

Og takk til alle PATRONER og SPONSORER.

Facebook Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?