Hva menes med “lov og evangelium”?

Nikolaitt. Markionitt. Gnostiker. Antinomist.

Dette er bare noen få av de tingene man blir stemplet som dersom man forkynner at Jesus-troende er fri fra loven.
Ja, også har vi “Jesabels ånd”, da, for ikke å glemme det.

Alle disse benevnelsene kommer ironisk nok fra enkelte av dem som mener kristne må slutte å bruke ordet “fariseer” om trossøsken …

Sånn for ordens skyld: Disse nikolaittene har vi svært begrenset kildemateriale om. Og det diffuse begrepet “Jesabels ånd” har blitt brukt som hersketeknikk helt siden middelalderen, enda svært få kan utdype det noe særlig.

Men én ting er uansett et ubestridelig historisk faktum, hvordan man enn vrir og vrenger på det: Den store utfordringen for de første kristne var loviskheten.

Og denne loviskheten gjorde seg ikke bare gjeldende blant jøde-kristne, slik noen later til å tro. Mange gnostikere og markionitter var svært loviske. Om de tok avstand fra gammeltestamentlige bud, erstattet de dem med en selvlagd askese i mange tilfeller, siden de anså det jordiske for ondt.

Jeg vil dessuten påstå at motsatsen, de gnostikerne som mente at man bare kunne synde i vei, siden kroppen uansett var uten verdi, også var preget av et lovisk grunnparadigme. (Det skal jeg utdype i et annet innlegg. Men bare for å gi et eksempel: At kirken på et tidspunkt gjorde seksualitet til noe skittent og syndig, tror jeg også skapte mye av behovet for å skitne den ytterligere til. I dag brukes ordet dirty som noe pirrende. Det er bare to sider av samme mynt, av samme konsept. Det er derfor Paulus kan si at loven vekker synden. De utfyller hverandre og gir hverandre næring.)

Men. Nok om det. For nå vil jeg bare stille noen ærlige spørsmål til dere kristne lesere som mener vi fortsatt trenger loven. Jeg er nemlig – helt oppriktig – litt nysgjerrig. Hva mener dere egentlig med det?

Jeg håper noen av dere gidder å engasjere seg i kommentarfeltet. Og jeg er ikke ute etter å krangle, ønsker bare å få kunnskap om hva dere tenker.

*

“Loven var vår tuktemester til Kristus.”

Slik sto det i bibeloversettelser tidligere. Og slik bruker mange verset fortsatt. De ønsker å forkynne mye streng lov, for at tilhøreren skal se sitt behov av Kristus, bruke lovens pisk slik at folk skal flykte til Guds nåde.

Men er dette egentlig en særlig bra måte å forkynne evangeliet på?

En ting er i hvert fall sikkert, og det er at den greske teksten har fått en langt bedre oversettelse nå. For det korrekte er at “loven var vokter til Kristus kom.”

Alstå: Loven som metode gjaldt fram til Kristus. Etter Kristus gjelder et helt annet paradigme.

Er det da virkelig meningen at vi skal bruke de ynkelige restene av “den gamle pakt” som redskap for å få folk inn i den nye?

Personlig tror jeg ikke det. Og at noen kaller denne forkynnelsen for “klassisk evangelieforkynnelse”, synes jeg er trist. For dessverre har de rett: Det har vært slik evangeliet i hovedsak har blitt formidlet, i hvert fall etter Augustins tid. Ikke rart det ikke er flere av oss!

Nordmenn anno 2018 (jippi, nå kan jeg skrive 2018!) har jo aldri vært under noen jødisk religionslov. Så hvordan kan den være en “vokter” inntil noen får troen på plass? Det er ikke logisk. I henhold til en slik logikk må vi altså forkynne gammeljødisk lov og få den på plass i landet vårt før vi kan si ett ord om Kristus.
Dermed gjør vi loven større enn Jesus i vår budskapsformidling, siden vi må sette den FØRST i rekkefølgen.

Kan det virkelig være meningen at vi skal bruke masse tid og energi på å sette folk inn en rekke ukjente problemstillinger knyttet til Moses før vi i det hele tatt kan begynne å servere dem evangeliet?

*

Hva menes så med “loven”?

Mener man alle de gammeltestamentlige budene? Mange liker jo å sitere Jesu ord om at ikke en prikk (eller “tøddel”, som det het i gamle dager) av loven skal forgå før alt er oppfylt.

Men for det første: I lys av selve evangeliet, i lys av forsoningen og kjernen i budskapet til Paulus, er det nettopp oppfyllelsen som er poenget med hele NT. Man kan ikke la tolkningen av ett bibelvers slå beina under alle de andre.
Jesus serverer her et ordspill. Siden det åpenbart har vært mye i hans forkynnelse i forkant av dette utsagnet som har fått folk til å tro at han ønsker loven opphevet, forklarer han at han i stedet kommer til å oppfylle den.

Loven ble oppfylt av den eneste som kunne klare å etterleve den, nemlig Kristus selv.
Etter at han ropte “Det er fullført!” på korset, er det et annet konsept som gjelder. En ny pakt ble innført – en som er basert på Ånd, ikke på lov.

For det andre: Ingen av de som liker å sitere dette verset tar det egentlig bokstavelig. Ingen av dem mener at alle GT-bud fortsatt gjelder, og de vil raskt skille mellom ulike lover, f.eks. seremonilover, De ti bud osv.
Da er man jo allerede selv i ferd med å fjerne “prikker”!

(Noen forsøker å løse det på denne måten: Det er bare snakk om alle de gammeltestamentlige bud som gjentas i Det nye testamentet. Men det blir heller ikke særlig logisk for meg. For hvem vet hvilke bud som ble referert til i Paulus-brev som siden har forsvunnet? Eller i noen av apostlenes øvrige forkynnelse?
Og om du sier at problemstillingen ikke spiller noen rolle, siden kun den faktiske skriftsamlingen Bibelen er av betydning, har du lagt opp til en form for bibellesning som den samme Bibelen ikke selv legger opp til.)

Loven som konsept

Det kan derfor virke som om de fleste av de som snakker om lovens bruk i vår tid, mer eller mindre snakker om loven som et slags konsept, mer enn de snakker om en konkret lovsamling fra fortidens Palestina.
Svært få (les: ingen) mener at vi må undervise folk som er nysgjerrige på den kristne tro om lover angående sopp på hus, menstruasjon og steining av syndere. I stedet mener man heller – i praksis – at vi må fordømme folk for at de skal se sitt behov av Kristus.

Hva man så velger å fordømme med, kan være helt individuelt. De aller fleste mennesker deler jo en grunnleggende morallov, men de fleste forkynnere vil føle behov av å spisse det mer enn som så. Lage noen egne bud basert på en slags kollektiv kristen-norm som er litt radikalisert for anledningen. Ofte vil man også peke på “synder” som Bibelen ikke engang omtaler, samtidig som man henviser til “Guds lov”. På den måten har man gjort loven til noe annet enn Moseloven allerede i utgangspunktet.

Jeg tror som sagt uansett ikke at det er en god metode, enten man bruker begrepet “loven” konkret eller abstrakt. Alle mennesker jeg kjenner, både troende og ikke-troende, driver med et eller annet selvforbedringsprosjekt – helt uavhengig av både Moselov og evangelium. Jeg kjenner ingen som er likegyldige til hvordan de lever sine liv eller forholder seg til andre mennesker. Problemet for mange mennesker i dag, ikke minst ungdom, er snarere at de møter så mange krav og forventninger i vår tid at de blir helt utmattet.
Da er det lite hensiktsmessig å komme med en kristenvariant som sier at de må ta seg enda mer sammen, skjerpe seg ytterligere.

Nei, da er det bedre å forkynne evangeliet: “Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, så vil jeg gi dere hvile.”

Hele poenget med evangeliet er jo at alle våre selvforbedringsprosjekt aldri kommer til å kvalifisere oss til noe som helst i Guds øyne. At vi derimot kan bli fri fra hele kjøret, senke skuldrene, og møte hverdagen med vissheten om at EN PERSON tok på seg vår menneskelighet og kvalifiserte for oss alle sammen.
Og så kan vi få denne personens ÅND på innsiden. Denne Ånden vil i sin tur inspirere og hjelpe oss, både til å leve mer oppegående liv, og til å våge å se oss selv i speilet de gangene vi går på trynet (noe som garantert vil skje innimellom uansett hvor “åndelig” man måtte bli).

Det at jeg har sett min identitet i Kristus, og lever med vissheten om at alt det gale jeg noen sinne har gjort og noen sinne kommer til å gjøre allerede ble tilgitt før jeg ble født, det gjør at jeg slipper å gå under av fortvilelse over egen tilstand de gangene jeg snubler.
Jeg kan i stedet reise meg opp igjen og gå videre med en gang. Noe som gjør at jeg i det store og hele lever mer oppreist enn tidligere, selv om jeg skulle snuble og falle like ofte som før.
Hadde jeg ikke hatt troen på evangeliet, kunne jeg derimot fort ha blitt liggende nede for telling lenge av gangen, full av fortvilelse og selvforakt.

At det liksom skal være meningen at vi først må føre mennesker inn i en slik selvforakt FØR de så kan komme til Jesus, og at Han da skal stå klar med plaster og blåse på – se, det tror jeg er en absurd tanke.
Det kan da ikke være meningen at vi skal påføre folk sår de ikke allerede har, før vi så går i gang med å helbrede både de gamle sårene og de vi selv påførte dem …?

Først når noen har fått Ånden og troen på Guds rettferdiggjørelse på plass, kan det kanskje i noen tilfeller være hensiktsmessig at trossøsken påpeker konkrete ting som ikke er helt på stell, dersom man ikke allerede har skjønt det selv. Men inntil alt det andre er plass, vil jeg mene at folk flest har mer enn nok med erkjennelsen av egen utilstrekkelighet, den som absolutt alle mennesker – med unntak av noen få psykopater – allerede lever med.
Vi trenger ingen undervisning i Moseloven for å ha denne erkjennelsen. Det holder i massevis med en liten runde på Facebook.

Vi er ikke kalt av Kristus til å gjøre lave selvbilder enda lavere. Den “stoltheten” enkelte forkynnere ønsker å knekke med lovisk forkynnelse, ser jeg sjelden eksempler på. Men der den finnes, dreier det seg jo nettopp om en stolthet over egen livsførsel, en stolthet noen har valgt å klamre seg til for å bevare sitt selvbilde midt oppi alle sine mangler.
Å bare legge til rette for en religiøs stolthet som kan erstatte den gamle, erstatte ett sett med standarder med noen nye som ligner veldig (men som altså er “Guds bud” og ikke bare “bud”), er rett og slett meningsløst.
Evangeliet setter fri fra alt sånt! Nesten alle Jesu konfrontasjoner med stolte mennesker, var med de loviske religiøse, og ikke “synderne”. Sistnevnte hadde allerede innsett sine mangler, i motsetning til de som var veldig opptatt av Loven.

Min påstand er at de fleste som ønsker å formidle lov, i håp om at det i sin tur skal føre folk til Kristus, sjelden vil komme lengre enn til loven.
For folk vil få den opp i halsen, siden de allerede har nok av krav å forholde seg til, og vil derfor ha lukket hjertene lenge før du kommer til den biten som handler om at Jesus oppfylte alle krav for oss.

Å forkynne “lov og evangelium” er som å helle litt bensin oppi blomkålsuppa og håpe at folk skal bli glad i blomkålsuppe når de merker forskjellen.
Det eneste de kommer til å huske, er bensinsmaken. Det er historiens største ironi og tragedie at de som fikk i oppdrag å formidle EVANGELIET, i det store og hele er blitt kjent for å være litt fordømmende.

*

Hovedmålet med kristen forkynnelse kan ikke være å få Johan til å kjempe hardere for å nå opp til en viss standard. Det “nå høyere opp”-prosjektet var nok Johan allerede godt i gang med lenge før den loviske predikanten kom på banen, og han har nok allerede rukket å bli ganske sliten og utmattet av hele prosjektet, i likhet med mennesker flest.

Målet må heller være å få Johan til å innse at hele kampen om å nå opp er meningsløs i utgangspunktet, og at EN allerede har nådd opp på vegne av ham og alle oss andre. EN som i tillegg tilbyr å løfte Johan opp til toppen, slik at han slipper årevis med klatring.

Og dersom hensikten til den loviske forkynneren var å formidle strenge krav først av alt, for så på sikt å komme tilbake til evangeliet (når Johan innså at han ville slite med å leve opp til kravene), er jeg redd forkynneren har startet sin evangelieformidling i feil ende.
For sannsynligvis vil Johan vende ryggen til hele pakka lenge før noen rekker å si navnet Jesus, og være enda mer nedbrutt enn tidligere.
I det store kirkebildet i Vesten er det dessverre AKKURAT det som har skjedd gjennom historien.
Jeg vil påstå at majoriteten av nordmenn forbinder kristenheten med en slags form for moralisme, mer enn de forbinder den med budskapet om den ufortjente 100%-rettferdiggjørelsen som gis av bare nåde.
Det er i hvert fall mitt inntrykk ut i fra alle de samtaler jeg har hatt med kirkefremmede.
Tragisk! Det er prisen vi betaler for å sette “lov” før “evangelium” i rekkefølgen – “lov OG evangelium”.
Har du sagt A, må du si B, sier uttrykket. Vel, fordi vi gjorde det som burde vært A til en B, rakk vi aldri å komme til A en gang.

*

For å gjengi et bilde som lillebror Thomas pleier å bruke: Se for deg et høydehopp du må over for å kunne kvalifisere deg til Guds standard.

Humanismen vil senke terskelen, legge lista så lavt at alle kommer over. “Du er god nok som du er”, er moralen. Men alle vi som har et snev av selverkjennelse, vil måtte smile fårete til en slik påstand. For innerst inne veit vi at det ikke er sant.
Loviske forkynnere derimot, vil sette lista høyere enn vanlig, slik at man må ta seg skikkelig sammen og være svært selvdisiplinert for å komme over i løpet av livet.

Jesus slår beina under begge konsepter på følgende måte: Han setter lista så høyt at selv ikke de beste hopperne blant oss har noen som helst sjans. Så tar han på seg startnumrene til oss alle sammen, og hopper over for oss. Så er vi alle kvalifisert. Da spiller det liten rolle om du klarte å hoppe 30 cm opp i lufta eller 3 meter, for det er et ikke-tema så lenge lista lå på 30 meter. Vi stiller likt alle sammen, inkludert i Jesu gjerning – DET er evangeliet!

Poenget med å sette lista så høyt, er ikke at vi skal streve enda mer enn før, men at vi skal bli satt helt fri fra hele prestasjonskravet.
I et slikt evangelium blir det nemlig verken rom for lavt selvbilde hos den som bare klarte å hoppe litt, eller for religiøs stolthet hos den loviske regelrytteren som kom langt høyere.

Og kristen forkynnelse bør handle om han som tok på seg startnumrene våre, og ikke først og fremst om hvor håpløse hoppere vi alle er. Som menighet må vi slutte å peke på stanga høyt der oppe lenge før vi formidler de gode nyhetene om at seieren allerede er vunnet.

Ja, å forkynne lov for å få folk i retning av evangeliet, er jo direkte dårlig gjort!
Først: “Ser du den stanga der oppe? Så høyt kommer du ALDRI til å klare å hoppe. Du er en ynkelig hopper. Og DER oppe er standarden som kreves for at du skal bli kvalifisert. Men du er en ræva hopper. Skikkelig, skikkelig ræva. Det er håpløst for deg.”
Og så, først når vedkommende har begynt å gråte av fortvilelse (dersom han ikke allerede har gått sin vei for lenge siden): “Ja, forresten, det glemte jeg å si: Du er allerede kvalifisert, for det var en som hoppet på vegne av deg. Tørk tårene, her har du et lommetørkle og et nyfrelstkort du kan fylle ut hvis du aksepterer hans hopp på dine vegne.”

Rimelig sadistisk, spør du meg! 🙂

Nei, det FØRSTE man bør få høre, er følgende: “Noen har hoppet skikkelig høyt på vegne av oss! Vi er allerede kvalifisert!”
Etter det kan man peke på lista høyt der oppe, for da vil det bare medføre glede å se hvor høyt oppe den er, når vissheten om allerede fullført kvalifisering er utgangspunktet – vissheten om at det i henhold til resultatlista faktisk er vi som allerede har hoppet så høyt, siden den andres hopp ble gjort på våre vegne.

Oppsummering: Det er regelrett ukristelig ondskap å formidle lov, lov, lov til alle utenforstående – for så å forklare dem at det egentlig ikke er den som gjelder så fort de er innafor, så fort de har blitt “sønderbrutt” eller “knust”.
Det hele fremstår som en pervers måte å formidle evangeliet på.

Til sist: Du har jo de som også mener loven har en funksjon blant oss kristne. Men jeg kan for mitt bare liv ikke fatte hva slags funksjon LOVEN skal ha hos en troende som allerede har fått Den hellige ånd! Er ikke Ånden og vennlige råd fra trossøsken mer enn nok i massevis?

Er du uenig, så må du gjerne bruke kommentarfeltet til å forklare meg hva du egentlig mener. Jeg vil sikkert komme med motargumenter etterhvert, men jeg lover å behandle deg høflig og med respekt, siden du tross alt har våget deg inn hit i kjetternes hule av egen fri vilje. 🙂

Og til dere andre må jeg beklage at jeg kjører rett på med såpass heavy emne allerede FØRSTE dag i det nye året! Lover mer om vær og vind og trivielle ting på sikt! 🙂

OBS! Dette innlegget har blitt skrevet og lagt ut i racerfart, midt oppi en rekke annet arbeid som må gjøres ferdig i løpet av kvelden/natta. Så det er mulig innlegget vil utsettes for kraftige redigeringer på et senere tidspunkt!

Hvem blir forresten den aller første PATRON i 2018?

Facebook Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?