Om pilegrimsferder (II)


Foto: Jan Luneborg

Dette innlegget er en fortsettelse på forrige innlegg.

Hvordan oppsto så konseptet med “pilegrimsferder”?

Enkelte kristne i de første århundrene etter Kristus følte behov for å dra til Jerusalem for å se stedene Jesus hadde vært. Dette er selvsagt forståelig, og kan ikke regnes som “pilegrimsferder” ut i fra senere konnotasjoner til ordet. Det var på et annet nivå – reiser foretatt for bedre å forstå historien, ikke for å oppnå åndelighet eller gjøre bot eller lignende.
Undertegnede har selv vært i Israel tre ganger og besøkt diverse historiske steder knyttet til bibelfortellingene, og det har vært utrolig spennende reiser. Det står høyt på ønskelista å ta en fjerde tur.

En av de første kristenkjendisene vi vet dro til Palestina, var Meliton av Sardes, som tok turen rundt 170 e.Kr. Hans motiv var først og fremst forskning på originalversjonen av Det gamle testamentet. Men 30 år senere dro også Aleksander, biskop i Kappadokia, og han ønsket å “besøke hellige steder” (ifølge kirkehistorikeren Eusebius). Bradley: “Dette er den første referansen til at noen besøker bibelske steder for å be, og ikke kun av nysgjerrighet og lærelyst. (…) De fleste andre tidlige besøkende til Palestina var vitenskapelige reiser og ikke pilegrimsferder.”
En annen kristenkjendis som foretok en slik vitenskapelig reise, for å utforske bl.a. Betlehem og Betania, var “kirkefader” Origenes.

Så kommer vi til keiser Konstantins tid. På denne tiden vil jeg hevde det er mye som grunnleggende endrer seg i selve kristenhetens vesen. Og ett av de nye konseptene som nå vinner fram, er “pilegrimsferder”.
Bradley: “Så tidlig som i 315 hevder Eusebius, som nettopp hadde blitt biskop i Cæsarea, at det kom reisende fra “hele verden” for å besøke Betlehem og beskue Jerusalems ruiner fra Oljeberget.”
Eusebius lager nærmest en slags turistbrosjyre, “Onomastikon”, hvor han omtaler de viktigste stedene i “Det hellige land”.

Men man kan godt hevde det virkelig først tar av da Konstantins mor Helena drar nedover, formodentlig i en alder av 76. Skal vi tro enkelte kilder, var hun nærmest fanatisk opptatt av å finne steder og gjenstander i Palestina. Hun mente etterhvert å kunne identifisere både Golgata og Jesu grav, og hevdet endog å finne rester av korset (!). Både den moderne romersk-katolske Gravkirken og Fødselskirken i Betlehem kan spores tilbake til Helenas angivelige funn.

Bradley: “Pilegrimstradisjonen økte i styrke på slutten av 300-tallet fordi man utviklet en bevisst teologi om hellige steder. Eusebius hadde ingen betenkeligheter med å betegne flere steder som “hellige”. Og Kyrill som var biskop i Jerusalem fra 350 til 386 e.Kr., hevdet at de viktigste stedene med tilknytning til Jesus “praktisk talt viste Jesus for de troendes øyne”, og de hadde kraft til å gjøre til skamme, tilrettevise og motsi dem som var fristet til ikke å tro på evangeliefortellingene.”

Konstantin sørget for å få bygd store basilikaer ved disse “hellige” stedene. Byggeprosjektene vokste i antall, det var ikke bare Palestina som kunne by på “hellige” steder, men også Roma, hvor han bygde Laterankirken i 313 og den store basilikaen rundt Peters grav i 320. Og folk kom i hopetall.
Som Bradley kan fortelle, var det ikke utelukkende begeistring å spore over dette: “Augustin av Hippo hevdet at reiser ikke kunne bringe en troende til Kristus, ettersom Kristus umiddelbart var til stede gjennom troen. Gregor av Nyssa beesøkte Jerusalem i 380 e.Kr., og lot seg ikke imponere av opplevelsen. Han følte at Det hellige lands “hellighet” var sterkt overdrevet, og formante sine medkristne: “Dere som frykter Herren, lovpris ham der dere er nå. Man kommer ikke nærmere Gud ved å reise et annet sted.” Til tross for sine opplevelser i Det hellige land mente Hieronymus at tanken om at bønner bedt på ett sted skulle være mer akseptable enn om de samme bønnene ble bedt et annet sted, var absurd. “Adgangen til de himmelske saler er like lett fra Britannia som den er fra Jerusalem, for Guds rike finnes inne i deg. Din tro har ingen mangler selv om du aldri har sett Jerusalem.””

Så sant som det er sagt.

Men selv om jeg har null tro på noen åndelig gevinst av pilegrimsreiser, er jeg kirkehistorienerd på min hals. Derfor har det altså blitt mange ferder gjennom årene, til ymse steder …

Jeg har vært i Jerusalem, og sett de stedene Helena mente måtte være Jesu fødselssted og Jesu grav. I tillegg har jeg sett det alternative stedet, “Gordon’s Golgatha”, hvor jeg fikk bli med på nattverd med en haug amerikanere og svensker.

Jeg har to ganger vært på toppen av Masada-massivet, hvor de siste jødene gjorde motstand mot romerne etter ødeleggelsen av Jerusalem. Den ene gangen opplevde jeg en forferdelig blanding av solstikk, høydeskrekk og klaus – noe som medførte at bekymrende hjelpere fikk meg forbi hele den lange køen til gondolheisen som gikk nedover, slik at jeg fikk sneket forbi alle og kunne sitte i cafeen nede på bakkeplan og nyte iskald drikke en times tid i påvente av resten av reisefølget.)



Foto: Wikipedia

Jeg har badet i Dødehavet, kjørt båt på Genesaretsjøen, bedt ved Vestmuren, gått til toppen av Oljeberget, grått i Getsemanehagen, spist fisk i Nasaret, blitt fascinert av det som kanskje er restene av Peters hus i Kapernaum.

Sammen med en høygravid Marianne, nabo Jan og hans sønn Andreas, har jeg besøkt alle de syv byene som nevnes i begynnelsen av Johannes Åpenbaring, som alle befinner seg i Tyrkia.
Vi så teateret i Efesus, der folk demonstrerte mot Paulus. Vi nøt kveldsstemning på toppen av Smyrna (nå kalt Izmir), der Polykarp en gang ble drept. Vi så vakre Pergamon, og ruinene av det som kanskje var “Satans trone” på stedet. Vi nøt solnedgang i Sardes, og fikk haik av verdens hyggeliste fyr med verdens trangeste bil. Vi så “lunkne” Laodikea, hvor de holdt på å grave fram flere ruiner. Vi dro til avsidesliggende Tyatira og Filadelfia.



Jeg har vært i Peterskirken i Roma, som ga meg vibber av den ekle sorten. Aldri har jeg følt meg mer protestant enn da. Folk knelte ved pavelik og la sedler på kollektbøssene ved likene, og jeg følte meg et øyeblikk hensatt til middelalderen på en negativ måte. En av de mer creepy opplevelsene i mitt liv, jeg visste ikke at det var ille. Mine fordommer ble ikke gjort til skamme, men ganget med hundre, og jeg ble rett og slett litt deprimert av tanken på at hele det opplegget der var lagd i Jesu navn.
(Kanskje dette var en provoserende uttalelse for noen, men det var min ærlige følelse, og den må jeg få lov til å både ha og dele med andre.)

Jan og jeg så likkledet i Torino da det ble vist fram sist. Ganske spesielt, og mine følelser var ganske identiske med de følelsene romankarakteren Mikkel har i “Det mystiske ansiktet”.

Sammen med Marianne og Victoria har jeg sett Vesuv og bodd på øya Capri, hvor jeg så ruinene av palasset til keiser Tiberius, der han befant seg mens Jesus ble korsfestet under hans styre.

Og så har jeg selvsagt vært i Nidarosdomen, i tillegg til at jeg har besøkt x antall “olavskilder” rundt i landet. Jeg har spist speketallerken og drukket rødvin ved Dale-Gudbrand gård i Hundorp, hvor kristendommen visstnok ble innført fordi gutta boys hadde rimelig god timing med soloppgangen.

For å nevne noe.

For ikke å glemme alle “kjetterske” pilegrimsmål. Som gården hvor embetskirkens representanter avbrøt Hans Nielsen Hauges preken …

Kirken i Edinburgh hvor John Knox dundra i vei i sine prekener …

Og minnesteinen ved Grassmarket i samme by, hvor mer enn 100 presbytarianere ble henrettet for sin tro …

Og borgruinene på toppen av Montsegur, hvor katarene holdt fredfull stand før de alle ble brent på bålet …


Foto: Jan Luneborg

Og mange, mange – mange – flere.

Men har alle disse stedene ført meg noe nærmere Gud? No way. Gud var med hele veien, men hadde vært like mye med meg om jeg hadde forblitt i sofaen hjemme.

Og mine sterkeste minner av kombinasjonen åndelige opplevelser slæsh geografiske steder hittil i livet, er fra en slalomheis på Geilo, en veranda på Rondane Spa, et leirbål på Freackstock-festivalen sør i Tyskland og – først og fremst – stua her i Alvestien 6.

*

Du behøver forresten ikke reise langt for å kunne smykke deg med tittelen “offisiell patron” heller. Patron er et fancy ord for det like fancy ordet filantrop.
Og du kan bli patron nummer 20 akkurat der du sitter! Tenk på det, du! 🙂

Men skulle du av en eller annen gang ha lyst til å dra ut i skogen og finne en eller annen mystisk steinvarde, for å bli patron på akkurat det stedet, så er det helt greit for meg, altså. Håper bare du har tilgang på nett der, da …

Facebook Comments
One comment on “Om pilegrimsferder (II)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?