Om pilegrimsferder


Foto: Jan Luneborg

Jeg setter stor pris på naturopplevelser som kilde til ro og ettertanke. Gjennom årene har det også blitt mange sterke gudsopplevelser i forbindelse med turer i skog og mark. Johannesevangeliet kler på mange vis et leirbål bedre enn lenestolen.

For noen år siden gikk jeg også en to ukers tur fra Oslo til Helvete i Espedalen, i forbindelse med kronerulling til Asfaltevangeliet. Noen av oss er slik at vi tenker best når vi går, så det ble en tur som bød på mye inspirasjon og idérikdom. Jeg gikk gjennomsnittlig 3,5 mil hver dag, og lagde meg et slags konsept i hodet: Siden jeg hadde dummet meg så loddrett ut i mitt første forsøk på å lage film, tok jeg med meg selv og hele prosjektet til “Helvete”, og lot det møte sin død der – slik at det kunne gjenoppstå og jeg kunne starte med blanke ark, om ikke økonomisk, så mentalt!
(Nå skal det riktignok sies at denne oppstandelsen begynner å trekke ut i langdrag, da … men liket rører på seg, tro det eller ei!)

Avisene har de siste årene vært fulle av reportasjer fra diverse “pilegrimsreiser”. Slike reiser har blitt in. Det synes jeg er kult, siden mange av oss trenger å få ræva mer opp fra sofaen. I forbindelse med research til diverse prosjekter, har jeg også oppsøkt noen kjente pilegrimsmål, og vi snakker om flotte steder.

Likevel blir jeg en smule betenkt når jeg leser enkelte av uttalelsene som kommer i forbindelse med selve konseptet. For de forringer rett og slett evangeliet.

Historisk sett har konseptet “pilegrimsreiser” mye til felles med vår tids amerikanske dollarpredikanter. Pilegrimsteologien er middelalderversjonen av de mest manipulative TV-predikantene. Mange ofret helse, økonomi og familie for å få til disse reisene, fordi kirkens ledere ga dem håp om helbredelse, økonomisk velsignelse og ettergivelse av guddommelig straff dersom de oppsøkte “hellige steder”. På disse “hellige stedene” befant det seg gjerne noen benrester som angivelig stammet fra en eller annen avdød kristenkjendis, eller andre former for relikvier.
Det er noe inkonsekvent over måten enkelte fnyser av tanken på å legge hånden på TV-en som et kontaktpunkt for troen mens en grisk predikant ber en bønn om velstand og helbredelse, samtidig som de finner det eksotisk å komme i berøring med et relikvie på et “hellig sted”. Jeg ser i prinsippet ingen forskjell.

Kelterne snakket om såkalte “thin places”, noe som har blitt et populært konsept blant pilegrimsteologene. Tanken er at visse steder er mer hellige på grunn av hendelser som har funnet sted der. “Hinnen” mellom himmel og jord har på mystisk vis blitt tynnere på disse stedene, hevdes det.
Hendelsene det er snakk om, er som regel legender med svært tynt kildegrunnlag. Som f.eks. ved Selja, hvor en irsk kongsdatter på flukt fra å bli gift med en brutal og hedensk viking endte sine dager. Denne Sunniva-legenden finnes i mange varianter i mange ulike tradisjoner, og de fleste stiller seg vel tvilende til at det har skjedd slik sagnet fremstiller det. Likevel er denne tradisjonen nok til at enkelte tror Gud er litt ekstra til stede på øya.

Vi har også øya Iona, som mange omtaler som “a thin place”. Jeg er fan av Waterboys’ låt om stedet, og betviler ikke at Mike Scott opplevde en indre fred der. Og indre fred er aldri av det onde, og kan være en vei til åndelige opplevelser.
Men det blir noe helt annet enn at Gud faktisk er mer til stede på slike steder. Sannheten er vel snarere at det er vi som er mer til stede enn vanlig. Så jeg ser ikke helt poenget med å gjøre det til noe magisk og mystisk, til noe som strider med Jesu lære.

Ser heller ikke noe poeng i å lage et mystisk konsept av “fysisk åndelighet”. Nei, la oss heller ta med både den mystiske kroppen, den mystiske sjelen og den mystiske ånden vår – og dra hvor som helst. Vi har jo allerede alle tre bestanddeler med oss hele tiden. Det er ikke snakk om noe vi må finne; det er snarere noe vi ikke kommer unna.

“Fornyelse av pilegrimstradisjonen har vært en av de mest slående og oppmuntrende utviklingstrekkene ved vestlig kristendom de siste tretti til førti årene.” Det mener Ian Bradley i boka “Pilegrimsvandring: En kulturell og historisk reise” (Verbum, 2010).
I så fall er det et tegn på at vestlig kristendom trenger en grunnleggende revolusjon og endring av sin dypeste karakter. Hvis det er det største som har skjedd i kristenheten de siste førti årene, at det har blitt mer turisme til steder med obskure bakgrunnshistorier – vel, da er det i så fall helt tragisk.
Ikke bare strider selve konseptet med evangeliets tanke om en Gud som lar seg finne overalt (og som ikke er begrenset til bestemte steder eller bestemte kulturelle uttrykk), men ofte er jo også historiene bak pilegrimsmålene direkte forkastelige, rent evangelisk sett.
Som når man tenner lys ved graver til folk som var mest kjente for å slakte ned muslimer.

Bradley skriver: “Pilegrimsreiser forbindes vanligvis med en jakt på det mirakuløse, enten det er en visjon, helbredelse eller et spesielt intenst overnaturlig møte. Victor og Edith Turner definerer pilegrimssteder som “steder der det engang har skjedd mirakler, fortsatt skjer mirakler, og der det kan skje igjen”.”
Men Bradley erkjenner at det ikke er så mange som aktivt søker mirakler i dag: “Skillelinjen mellom pilegrimer og turister har lenge vært utydelig, og blir enda mer utydelig etter hvert.”

Akkurat det er gode nyheter, spør du meg. Kall en spade for en spade, og en turist for en turist. Bedre å kalle seg turist enn å mystifisere reiser og kalle seg “pilegrim”. Gud blir ikke noe fjernere selv om du velger å være mindre selvhøytidelig.

Om alt går etter planen, skal jeg gå deler av Olavsleden neste år. Da blir det ikke som pilegrim, men som en synder i sommersol.
Studiereise, god trim, kulturreise på historisk grunn – eller rett og slett en forsinket førtiårskrise? “Pilegrimsrutene” kan være et godt alternativ uavhengig av motiver. Du må gjerne leke Gandalf der du går også, eller middelaldersk munk. Men vær så snill – ikke åndeliggjør slike ting!

Lindisfarne.
Santiago de Compostela.
Gjennom Valdres til Thomaskirka på Filefjell.
Alle disse turene er faktisk noe jeg sikler på, og muligens kommer til å foreta i løpet av de neste par årene. En kompis har to ganger tatt turen til Santiago de Compostela, og jeg blir misunnelig når han forteller.

Men kombinasjonen av stillhet, natur og gudsnærvær kan jeg like gjerne få på Finnskogen, i Vassfaret eller på Finnmarksvidda. Det er nemlig ikke Gud det står på.
Han er overalt, Han.
Til og med på trange og bråkete puber midt i byen.

Å få kontakt med den åndelige dimensjonen i seg selv, bør ingen utsette til neste reise. Den kan du få kontakt med akkurat , dersom du ikke allerede har det.

Bibelen sier: “Ordet er deg nær, i din munn og ditt hjerte.” Som vi var innom i et tidligere innlegg, sa Jesus at du ikke lenger behøver å dra til Jerusalem eller Garisim. Guds rike er i deg. Gud er deg nærmere enn din egen skygge. Om noen sier til deg: “Se, HER kan du merke Messias ekstra godt!”, eller: “Der er Gud ekstra mektig til stede!” – så ikke tro på dem.

Som en klok irsk abbed skrev på 800-tallet, som kommentar til de som på død og liv skulle på pilegrimsferd til Roma:

“Se, den som drar til Roma by
får lite gagn og mye bry.
Gud finner du på dette sted
kun om du selv har brakt ham med.”

Også Bradley skriver det rett ut, med noen klartekst-setninger som i grunnen slår beina under mye annet i den samme boka: “Et av nøkkelbegrepene i Det nye testamentet er at vi kan treffe Gud hvor som helst og ikke bare på visse, spesielt hellige steder. Fordi han kom til jorden som et menneske gjennom sin sønn, er han ikke en fjern guddom eller en man kan nærme seg og møte bare i tabernaklet eller tempelet. Han er derimot tilgjengelig for alle som gjennom Jesus kommer til ham, og som tilber ham i ånd og sannhet. (…) Denne nye forståelsen av Guds tilgjengelighet gjør på et vis den typen pilegrimsferder som jødene regelmessig hadde utført til Jerusalem, overflødige.”

Amen. Ut på tur, aldri sur – men ikke tro du finner Gud på en bestemt adresse. For det er DU som er Guds adresse.

Facebook Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?