“Kappen min har frelst deg!”

I forrige innlegg hevdet jeg at sakramentalismen er en større forvrengning av Jesu budskap enn gnostisismen.

Jeg fortsetter her på den samme tankerekka …

*

Kappeflik, tørklær og arbeidstøy

Rett skal være rett: To steder i NT finner vi eksempler på at fysiske gjenstander knyttes til mirakler.

Det første kan vi lese om i Matt 9,20-22: «Nå var det en kvinne der som hadde hatt blødninger i tolv år. Hun nærmet seg Jesus bakfra og rørte ved dusken på kappefliken hans, for hun sa til seg selv: «Om jeg bare får røre ved kappen hans, blir jeg frisk.» Jesus snudde seg, og da han fikk øye på henne, sa han: «Vær frimodig, datter! Din tro har frelst deg.» Og kvinnen ble frisk fra samme stund.»

Det andre finner vi i Apg 19, 11-12: «Gud gjorde helt uvanlige under ved Paulus’ hender. Det hendte til og med at folk tok tørklær og arbeidstøy som han hadde hatt på seg, og la på de syke. Da slapp sykdommen taket, og de onde åndene fór ut av dem.»

I det første eksempelet sier Jesus at det er kvinnens tro som har gjort henne frisk. Han sier ikke: “Kappen min har frelst deg!”
Og i det andre eksempelet ser vi at dette beskrives som helt “uvanlige under”, noe som hendte en sjelden gang. Vanlig forbønn med håndspåleggelse skjedde derimot hele tiden.

Det er ikke noe galt med fysiske tilknytningspunkter for troen i seg selv. Apostlene fikk tross alt beskjed om å legge hendene på de syke. En fysisk berøring formidlet den åndelige kraften. Men å bruke disse to nevnte enkelt-tilfellene som teologisk alibi for å utvikle et helt eget magisk univers – med en helt egen kultus rundt såkalte relikvier (hellige gjenstander som angivelig stammer fra avdøde “helgener”) – er hva jeg vil kalle a long-shot.

Tanken på at det foregår en slags fortsatt “inkarnasjon”, hvor Gud blir en del av fysiske ting og gjenstander på mystisk vis, har jeg som nevnt ingen tro på. Jeg har derimot tro på at Gud bor i mennesker ved sin Ånd, og at denne kan formidles til andre mennesker gjennom f.eks. håndspåleggelse. Men det er et stort teologisk gap mellom oss som tror at Gud kan virke gjennom fysiske menneskekropper, og de som tror kristen tro dreier seg om å valfarte til livløse gjenstander eller “velsignet” materie for å oppnå helbredelse eller mindre lidelse i skjærsilden …

Sakramentalisme

Når man tenker på hvor mye Jesus, og dessuten Paulus, vektla det åndelige og det indre, er det egentlig ganske utrolig at kirken etterhvert ble mer og mer «sakramentalistisk» i sin forståelse. Personlig tror jeg det skyldes at et politisk maktapparat mer eller mindre kuppet kirken etterhvert, og erstattet enkel evangelieformidling med ritualisme og kultus. I praksis gjorde de ytre ritualer og handlinger til erstatninger for «den nye fødsel» på innsiden, den Jesus hadde snakket om.

Hva mener jeg så med ordet «sakramentalistisk»? Harold Turner (Turner 1977:28) kommer med noen kriterier på hva som kjennetegner et førmoderne eller «primitivt» verdensbilde, og et av dem lyder slik: «Troen på at mennesket lever i et sakramentalt univers hvor det ikke er noe skarpt skille mellom det fysiske og det åndelige.»
Det er en god definisjon. I et sakramentalt verdensbilde er ikke skillene mellom det fysiske og åndelige særlig tydelige, og i noen tilfeller fullstendig fraværende.

Da er veien kort til såkalt magisk tenkning, hvor fysiske gjenstander og ting har en betydning langt utover seg selv eller sine tilsynelatende egenskaper.

Gjennom sin sakramentalisme har Kirken i mange tilfeller nærmet seg det okkulte. Slik lyn og torden i gamle dager var uttrykk for gudenes raseri, har treverk, steiner, vann og mat blitt gjort til formidlere av Guds nåde.

*

I en sakramentalistisk forståelse er altså all virkelighet, både den synlige og den usynlige, potensiell bærer av dypere mening, og mer enn som så: bærer av åndelig verdi. Det evige finnes i det historiske, det usynlige i det synlige. Det åndelige regnes for tilgjengelig i det rent fysiske.
Den romersk-katolske kirke (og andre kirkesamfunn) har i tillegg utvalgt seg visse stilarter, kunstformer og kulturer, og gjort disse mer “hellige” – mer åndelige – enn andre. På samme måte har visse fysiske steder blitt gjort mer “hellige” enn andre.
Slik de gamle religionene hadde stor tro på mystiske amuletter, statuer og hellige steder, har sakramentalistene adpotert mystisk tenkning rundt de samme ting, men i en “kristen” versjon. Røkelse, stearinlys og andre stemningsbærere har blitt helliggjort.

I ytterste konsekvens kan du i henhold til denne tanken utelukkende forholde deg til det rent fysiske, og likevel være i kontakt med det hellige. Du kan altså i teorien gjennomføre ritualer av ren plikt eller tradisjon hele livet, uten at hjertet er nevneverdig med, og disse vil likevel ha en frelsende effekt.

En slik tankegang kommer til syne i setninger som dette: “Jeg tror vel egentlig ikke noe særlig på det Jesus-opplegget, men jeg er kristen, for jeg er jo døpt!”
Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hørt ulike avarter av dette utsagnet på byen opp gjennom årene.

Den grunnleggende tanken i sakramentalismen er at det hellige er sansbart, at det åndelige trenger et fysisk kontaktpunkt for å kunne bli en virkelig erfaring hos et menneske. En indre opplevelse må med andre ord settes i forbindelse med en ytre ramme – en ramme som ikke bare blir for et hjelpemiddel å regne, men som i seg selv regnes som like hellig som den indre opplevelsen, og som til og med kan fungere uavhengig av sistnevnte.

For meg skjærer dette seg fundamentalt med det jeg opplever som en av grunntankene i den nye pakt. Her ligger selve kjernen av den problemstillingen som fører til mine mange skriverier om “Jesus VS. kristendom”.

Facebook Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?