Verken gnostiker eller sakramentalist

I forrige innlegg fortalte jeg hva jeg anser som hovedforskjellen mellom ulike kristne kretser. Det er vel kanskje ingen hemmelighet for gamle blogglesere at jeg personlig ikke er særlig “sakramentalistisk” av meg. I de neste innleggene vil jeg se nærmere på det jeg anser som overtro og magi innen “sakramentalismen”. Kom gjerne med kommentarer, det er lov å være uenig så lenge du er saklig! Husk at jeg i denne tankerekka innimellom prøver ut tanker som jeg ikke helt har landet ennå, og derfor kan det hende jeg tyr til provoserende spissformuleringer nettopp med den hensikt å fremkalle noen reaksjoner. 🙂

*

Det har gått sport i å dra fram “gnostiker”-kortet mot flere lavkirkelige bevegelser. Det er svæet sjelden særlig treffende spør du meg, og minner derfor om en billig hersketeknikk. (Og skulle du ha problemer med deler av Det gamle testamentet, kan du være sikker på at noen umiddelbart drar fram “Markion”-kortet.) (For dere som ikke aner hva jeg snakker om: Fortsett med det, dere er heldige!)

Jeg har lagt merke til at det spesielt er kristne som beveger seg i retning av det romersk-katolske eller høykirkelige, som i større grad enn tidligere begynner å omtale andre som “gnostikere”. Ja, selv faren min (Åge Åleskjær) har blitt kalt gnostiker av slike! For å si det sånn: Det er rimelig skivebom. 🙂

Det har fått meg til å lure på om det kanskje også historisk sett er mange bevegelser som har fått det stempelet uten at de fortjente det. Det har til alle tider vært et kjennetegn på ulike frikirkelige bevegelser, at de har tatt avstand fra det magisk-sakramentale. Det har ført til at de har blitt kalt “kjettere” og “gnostikere”, selv om det ut i fra tilgjengelige kilder kan virke som om mange av dem var langt unna den virkelige gnostisismen.

For det sier seg selv: Ut i fra en høykirkelig magisk-sakramentalistisk kristendomsforståelse, vil det aller meste – selv tradisjonell evangelisk tro – bli for reinspikka gnostisisme å regne. Skulle du vektlegge ånd mer enn materie i det som har med gudsrelasjon å gjøre, står du automatisk i fare for å få ditt pass påskrevet.

*

Samtidig er det et historisk faktum at enkelte gnostiske bevegelser omfavnet Jesus og Paulus ganske tidlig. Gnostisismen fantes sannsynligvis allerede en god stund før Jesu tid, med mange ulike retninger, og enkelte av disse retningene begynte å sitere Jesus og Paulus etterhvert.
Man kan nok med rette hevde at de enten misforstod eller misbrukte evangeliet. På den annen side blandet kristentroen seg også med romersk-religiøs kultus etter noen hundre år, og jeg skjønner ikke helt hvorfor den blandingsreligionen har blitt helt stuerein i motsetning til gnostikernes miks. For den er definitivt ikke noe bedre, snarere tvert imot. Likevel har denne blandingsreligionen blitt selve definisjonen av kristendom for svært mange mennnesker.

En mulig grunn til at visse gnostiske bevegelser tidlig brukte Jesus- og Paulus-sitater, er at kristen tro – slik den opprinnelig ble presentert – vektlegger det indre framfor det ytre i stor grad. Selv om Jesus ikke representerte noe i nærheten av gnostisisme, kan man forstå hvorfor enkelte gnostikere i utgangspunktet misforstod og trodde han gjorde det. Det er heller ikke så vanskelig å forstå hvorfor de kunne ta enkelte Paulus-utsagn til inntekt for egen lære.

I motsetning til de fleste religioner presenterte nemlig Jesus en tankegang hvor ytre religiøsitet er av null verdi om den ikke er i samsvar med hjertet. Jesus understreket at det var uten betydning hvor tilbedelsen foregikk. Det eneste som var av betydning, var at tilbedelsen foregikk i ånd og sannhet. Han avfeide samtidens religiøse regler om ytre rituell renhet og kalte dem meningsløst hykleri. Han advarte mot å gjenta rituelle bønner slik «hedningene» gjorde.

Hykleriet var Jesu største fiende. Han viste ingen respekt for religiøse øvelser som ikke hadde ånd i seg.
Og Paulus fulgte opp. Han snakket om en åndelig kunnskap (gnosis) som gjorde en fri fra mange religiøse tradisjoner. Mens de fleste religioner i praksis sier at du blir det du gjør, formidlet Paulus et budskap om at det er meningsløst å gjøre dersom du ikke er.

*

Oldkirken bekjempet gnostisismen, men havnet altså i motsatt grøft: Den gjorde materie og rent ytre ritualer til noe åndelig. Mens gnostikerne mente at det materielle var uten betydning, og at kun det åndelige hadde verdi, gikk den katolske kirke langt i å slå det åndelige og materielle sammen, med det resultat at enkelte teologer i dag snakker om en «fysisk åndelighet» eller «sansbar spiritualitet».

Selv vil jeg hevde at en objektiv bibelleser enkelt vil merke kontrasten mellom Jesu lære og en kristendom hvor det er blitt viktig å valfarte til hellige steder for å berøre hellige gjenstander fra middelalderen.

Jeg vil egentlig dra det lenger enn som så: Det magisk-sakramentalistiske er en langt verre forvrenging av kristen tro enn det gnostisismen noen sinne var.

Av to onder ville jeg heller valgt å være en del av de forfulgte gnostiske kretsene på 300-tallet, framfor en del av de høykirkelige kretsene som sto for selve forfølgelsen. I lys av evangeliet er det ingen tvil om at de som utøver vold er mest på villspor i forhold til kjernen, uansett hva øvrig teologi måtte gå ut på. Jeg føler meg mer hjemme blant de som ble brent enn blant de som brente.
(Dette gjelder også i mange andre tilfeller. Jeg vil f.eks. hevde at Augustin var langt mer ute på de teologiske viddene enn det Markion noen sinne var, selv om jeg definitivt ikke går god for sistnevnte av den grunn.)

Heldigvis behøver jeg ikke velge mellom sakramentalisme eller gnostisisme, da jeg er overbevist om at selve Veien går midt mellom disse to grøftene.

*

Guds sønn ble kjøtt og blod. Han fikk en fysisk kropp. Det er en viktig del av hele min tro.

Men å ut i fra det trekke konklusjonen at Gud til stadighet inntar fysiske gjenstander eller effekter, som en slags «fortsatt inkarnasjon», finner jeg ikke grunnlag for noe som helst sted i hele NT. Tvert imot finner jeg at en slik tankegang kalles for “avgudsdyrkelse”, eller avfeies som tidligere “skyggebilder” av det som nå har blitt til oppfylt virkelighet i Kristus.

Rent kirkehistorisk mener jeg dessuten det er grunnlag for å hevde at det rent ytre ble stadig mer vektlagt etterhvert som de troende mistet mer og mer av det åndelige livet de opprinnelig var kjent for.

I sin bok “The Subversion of Christianity” viser Jaques Ellul hvordan den kristne tro – slik vi finner den beskrevet i de tidligste kildene – var en grunnleggende desakraliserende kraft. Det var derfor de første kristne ble kalt ateister av romerne: “For the Romans nascent Christianity was not at all a new religion. It was “antireligion”. This view was well founded. What the first Christian generations were putting on trial was not just the imperial religion, as is often said, but every religion in the known world.”

Selv bibelsk skapelsestro mener Ellul er desakraliserende. “God speaks his word, and things are. This is all. What this means is that God is truly outside the world, that he is totally transcendent. He is not enclosed in any part of this creation. He is beyond it. He has established a Creator-creature relation, but this is a relation of love, not a sacral or religious relation. (…) Humanity alone is “sacred”. Human life is the only reality that has a status above that of “created things”. This powerful thought gives rise to the battle against calling natural things or functions sacred. (…) Christianity also rejected all that remained of the sacred in Judaism: sacrifices and the priesthood. There is only the one unique sacrifice made in Jesus Christ.”

*

For tiden skriver jeg på “Gralens disipler”, oppfølgeren til “Det mystiske ansiktet”. Der utgjør den såkalt “hellige gral” en del av plottet.
For meg er den kanskje det fremste symbolet på hva som skjer når du erstatter åndsfylt kristentro med sakramentalistisk kristendom. Her tar man Jesu symbolhandling ved innstiftelsen av nattverden, og læren om evig liv gjennom Jesu blod, og knytter det hele til et fysisk objekt, nemlig selve begeret Jesus drakk av.
Så lager man et helt fiktivt univers rundt myten om at den som drikker av begeret får evig liv.

Mens store deler av kirken gjennom historien har hengitt seg til en rekke lignende myter, har de samtidig stemplet de som rister på hue av slikt som “gnostikere”.
Og til denne dag får altså mange av oss dette stemplet, bare fordi vi ikke vil akseptere overtro knyttet til fysiske objekter som f.eks. dåpsvann, vievann, klesplagg, bygninger, viglset jord, nattverdsoblater …

*

Og denne tankerekken fortsetter!

Facebook Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?