SKRALVEPAPEGØYER (gammel reprise)

Da vi sang “Dyrene i Afrika” i går, sang jeg at barnepika var en gammel skrabbepapegøye.

Victoria (4) var rask med å rette meg: “Pappa, det heter skraaLLLLvepapegøye!”

Mutter og fatter forteller at min bror Øyvind og jeg en gang i tiden kranglet heftig i baksetet på bilen om hvorvidt tunnel het “punnel” eller “nunnel”.

Iblant, når jeg leser (eller selv engasjerer meg i) teologiske debatter hvor tonen blir i overkant krass, ser jeg for meg Jesus riste på hue der framme i Forsetet.

For begge parter bommer fullstendig med grunntonen.

Det blir fort litt sånn: «Hvis du ikke tror at Gud er kjærlighetens Gud, skal jeg banke driten ut av deg!”

Jeg tror på absolutte sannheter, og er ikke redd for å tråkke hardt på religiøse liktær (du vet, slike som påberoper seg å bli “krenket” bare du stiller et oppriktig spørsmål eller utfordrer dem på noe vis). Samtidig: I det øyeblikket man viser en regelrett forakt for annerledes troende enkeltmennesker, og det i kjærlighetens og sannhetens navn, har man misforstått det mest elementære.

Da er det som om man forsøker å undervise høyskolepensum med tilgjort babystemme. Temmelig patetisk.

Alle teologer (og hobbyteologer) forsøker å sette ord på noe som i bunn og grunn er ubeskrivelig. Da er det greit å ha i bakhodet at selv Paulus fant det meningsløst å overbevise andre med den typen “menneskelig visdom” som ikke hadde Ånd i seg.

Yepp. Dette var i hovedsak dagens “note to self”. Og nå som jeg har fått denne grunnmuren på plass, er jeg skikkelig klar for å slåss med noen fariseere! (Neida) (Joda)

Facebook Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?