Veien-samling hos Johanna og Kusa, år 35 e.Kr.

Her følger et lite utdrag fra andreutkastet til “Veien” (også kalt “I går, i dag, til evig tid”).

Jerusalem, år 35 e.Kr.

FØRSTE GANG SALOME SÅ YESHUA, hadde hun rødmet og blitt sint.
Hun hadde stått i kø for å legge penger i tempelkisten, og ikke lagt merke til mannen som satt rett overfor og kikket på henne.
Etter at hun hadde mistet mannen sin i en ulykke og satt alene tilbake med tre små barn, hadde hverdagen vært tøff. Men hun ønsket å bidra til arbeidet med tempelet likevel.
Bare ingen så hvor lite hun hadde å gi …
Hun hadde holdt myntene hardt i hånden og lagt dem nedi så diskret som mulig.
Det var da hun oppdaget at hun ble observert.
Denne frekke mannen satt rett og slett og fulgte med på hvor mye hver enkelt ga! Makan!
Han reiste seg, så på henne med et kjærlig blikk og la hånden på skulderen hennes.
Litt senere overhørte hun hva han sa til sine følgesvenner. -Denne fattige enken har gitt mer enn noen av de andre som la penger i tempelkisten. For de andre ga alle av sin overflod, men hun av sin fattigdom alt hun eide, alt hun hadde å leve av.
Etterpå hadde en av følgesvennene hans kommet bort til henne. Hun gjenkjente ham som Matteus.
Skatteoppkreveren!
-Den som gir, skal få, smilte han, og stakk til henne en pung med mynter.
En skatteoppkrever som delte ut penger! Nå hadde hun opplevd det, også.
Rødmen sprengte i ansiktet, og hun ga et kort takk før hun hastet fra stedet.

Da hun litt senere åpnet pungen, fikk hun sjokk.
Det var nok til å leve av i flere måneder.
Hun skyndte seg hjem til den lille, slitte stenhytta utenfor byen for å fortelle barna at de skulle spise godt i tiden framover.

*

SALOME GJENKJENTE MANNEN som sto utenfor Øvresalen på pinsedag og talte. Han hadde vært sammen med Matteus den dagen ved tempelkisten.
Peter, kalte han seg. Han snakket om en Yeshua. Det tok ikke lang tid før hun forsto at mannen som hadde observert hennes bidrag til tempelkisten var den samme Yeshua.

Og hun hadde trodd budskapet til Peter. I samme sekund hadde hun blitt inntatt av Ånden. Som om fem tusen oljelamper ble tent i hennes hjerte. Livet var blitt helt annerledes.
Men fortsatt levde hun i den samme hytta, og hun var redd for at den snart kunne rase sammen.

Salome var en stolt kvinne. Ønsket ikke å være andre til bry. Likevel vurderte hun nå å ta mot til seg og spørre noen i menigheten om hjelp. Et par sterke karer kunne få de rette stenene i hytta på plass i løpet av noen timer, slik at det ikke lenger var noen fare.
Stoltheten måtte overvinnes. Om ikke annet enn for barnas skyld.
I dag skulle de delta i en samling i huset til Johanna og Kusa. Kusa jobbet som forvalter hos Herodes, og de hadde et stort hus med plass til mange. Siden Peter var ventet på besøk, ville det nok bli ekstra trangt om plassen. Han hadde tross alt vært en av Yeshuas aller nærmeste disipler, og mange ville høre hva han hadde å si.
De var tidlig ute, og fikk gode plasser. Det var satt fram en rekke krakker, laget av en snekker i Yeshuabevegelsen.
Så fort de hadde satt seg, kom Kusa bort til dem med et vaskevannsfat.
-Beklager at jeg ikke sto i døren, jeg var i en samtale i det andre rommet. Men la meg få vaske føttene deres.
Han bøyde seg ned og vasket føttene hennes. Det gjorde Salome nesten lattermild av glede. Det var som om hun fikk en annen verdighet. Hun var ikke vant til slik behandling.
Derimot hadde hun selv vasket mange føtter, da hun hadde tjenestegjort på flere større gårder utenfor byen.
Men her i huset ble det ikke gjort forskjell på folk. Alle fikk fotvask av husverten, også barna hennes.

Huset var stappfullt da samlingen nærmet seg.
Salome var forventningsfull. Hun hadde hørt ham tale på pinsedag, den dagen som hadde forandret hennes liv, og så fram til å høre mer. Ifølge de som hadde hørt ham nå helt nylig, hadde han en egen evne til å bevise ut i fra Skriftene at Yeshua var den Messias som jødene hadde ventet på i alle år. Hun gledet seg.
Med ett gikk en anerkjennende mumling gjennom forsamlingen. Flere snudde seg, for deretter å hviske til sidemannen.
Var Peter kommet?
Salome snudde seg også. Det var ikke Peter. Det var en mann og en kvinne i staselige klær. Mannen hadde en diger gullring på fingeren.
Ananias og Saffira!
Hun gjenkjente dem fra synagoen hun pleide å gå i før. De to hadde donert mye penger til synagogen, noe alle visste, og fikk i likhet med fariseerne de fremste plassene.
Med ett kjente hun rødmen i ansiktet. Hun hadde ikke tenkt seg om.
Salome, dere har frekt og freidig satt dere på noen av de beste plassene i rommet. Hva tenkte du på?
Ekteparet spankulerte framover, sendte noen høflige nikk til kjente på høyre og venstre side. Så kom de opp til de fremste radene, og ble stående og vente på at noen skulle gi dem plasser, slik de var vant til fra synagogen.
-Kom, barn, sa Salome. -Vi finner et annet sted å sitte.
Hun reiste seg, sprutrød, tok tak i barna. Ansiktene deres lyste av skuffelse, de hadde vært kry over de gode plassene.
Vil vi i det hele tatt finne noen plasser nå, eller må vi dra til en annen samling i et annet hus?
Ananias og Saffira enset henne ikke noe blikk, bare ventet på at setene skulle bli ledige. Det virket som en selvfølge for dem at nettopp Salome og barna var de som reiste seg, siden de helt åpenbart var de fattigste.
Plutselig kom Kusa stormende til. -Sitt! SITT! nærmest beordret han. Salome og barna satte seg perplekse ned igjen.
Kusa virket sint. Han gjorde tegn til Ananias og Saffira. -Kom her, vi har noen ledige seter til dere her på siden.
Han førte dem til noen plasser midtveis nede langs veggen, og gjorde tegn til at de kunne sitte.
Ananias ristet på hodet.
-Kom, Saffira. Vi drar heller til et hus hvor husverten vet å vise respekt!
Han kastet på kappen og gikk sint ut av rommet, med kona rett bak.

Salome var rødere enn noensinne. Og redd. Hjertet hamret i brystet. Hun skulle ønske Kusa ikke hadde gjort det. For hun hadde fortjent ydmykelsen. At hun hadde tatt en av de fremste plassene som om det var en selvfølge, var skammelig. Men hun hadde glemt seg helt.
Hva tenker folk om deg nå?
Så hørte hun det. Hun kunne ikke tro sine egne ører og øyne.
Det var en som begynte å applaudere! To sekunder senere brakte en kollektiv applaus løs.
Kusa smilte og blunket lurt til henne. -Bare slapp av og kos dere, sa han stille til dem. -Dette kommer til å bli en fin samling.

Peter talte:
-Det finnes bare én Gud, som skapte alle tings begynnelse og som har makt over vår slutt. Han er den usynlige som ser alt, den ufattelige som rommer alt, den alle har behov for, men som selv ikke trenger noe av det vi kan gi ham. Han er den ubegripelige, uforgjengelige, den uskapte som skapte alt ved sitt mektige ord.
-Denne Gud må vi dyrke, men ikke på grekernes vis. De ledes av sin uvitenhet og kjenner ikke Gud, derfor har de gjort seg til tjenere for slikt som Gud ville de skulle være herrer over. De laget seg bilder av tre og stein, av kobber og jern, gull og sølv – ting som var ment å benyttes, ikke dyrkes! Livsoppholdets tjenere stilte de opp som herrer. På samme måte dyrket de det Gud hadde gitt dem til føde. Sin egen mat ofret menneskene til de dyr som selv skulle tjene som mat for dem. De ofret det døde til de døde, som om de døde var guder. Men sånt er i realiteten utakknemlighet mot Gud. Det er å nekte for hans eksistens.
-Men dyrk heller ikke Gud som de religiøse lederne blant oss jøder. De tror selv at det er de alene som kjenner Gud, men også de mangler en virkelig forståelse av det vi snakker om. De dyrker engler og og erkeengler, og er opptatt av måneder og høytider. Og av månen, for om ikke den kommer tilsyne, feirer de ikke den såkalte første sabbat, heller ikke nymånefesten, de usyrede brøds høytid, løvhyttefesten og den store forsoningsdagen.
-Ta ydmykt imot det jeg sier, kjære venner: Dyrk Gud ved Yeshua Kristus, som helt nye mennesker! For, som det står skrevet: «Se, jeg slutter en ny pakt med dere, en pakt som er helt annerledes enn den jeg sluttet med deres fedre ved fjellet Horeb!» Så forstå dette, at Gud har opprettet en helt ny avtale, en helt ny form for gudsdyrkelse, for oss mennesker. Det grekerne og jødene i øyeblikket driver med, er en gudsdyrkelse som forsøker å holde fast ved det som ikke lenger gjelder. Dere er et nytt folk, så dyrk da også Gud på en ny måte!
-Jeg kjente Yeshua personlig. Jeg var en av de tolv. Og han har sendt oss ut i verden for å forkynne evangeliet for alle mennesker, slik at folk kan forstå at det bare finnes én Far. Ved troen på Yeshua formidler vi den nye pakten, den nye formen for gudsdyrkelse, slik at de som hører og tror kan bli frelst. Og de som ikke vil tro, skal ihvertfall ikke kunne si at de ikke har hørt!
-Jeg studerte, i likhet med de andre apostlene, hva de profetiske bøkene våre fortalte. Og de omtaler Kristus Yeshua, dels i lignelser, dels i gåter, men også rett ut, med tydelige og klare ord. Vi oppdaget at hans komme var forutsagt, i likhet med hans død og kors og alle de andre plagene de religiøse lot komme over ham. Også hans oppstandelse og himmelfart og menighetens fødsel – alt dette sto skrevet. Alt var forutsagt, alt han måtte lide og alt som skulle skje som en følge av det. Da vi oppdaget dette, kunne vi også tro på grunnlag av Skriftene alene. Vi innså at Gud sto bak profetbøkene. Så det vi taler om er ikke tatt ut av det blå, det finnes i Skriftene for den som har øyne å se med.

*

-VENT LITT! ropte Kusa etter dem. -Vi må ha en prat.
Helst ville Salome gå mest mulig ubemerket fra stedet etter samlingen. Den opprinnelige planen om å ta mot til seg og spørre om hjelp med huset, hadde hun for lengst slått fra seg. Hun trengte ikke ytterligere oppmerksomhet denne dagen.
Men Kusa gjorde tegn til at de skulle følge ham. Han førte an opp til taket på huset.
Der satt Peter og kona hans, som Salome ikke visste hva het. Dessuten var Johanna og et par andre der. De spiste.
-Vær så god og sitt. Er dere sultne?
-Ja, svarte barna i kor før Salome rakk å si noe.
Straks etter fikk de hver sin tallerken med fårekjøtt, fint brød, hvitløk og purre. Barna måpte i to sekunder, før de raskt begynte å gumle i seg. Kjøtt var det lenge siden de hadde spist. I disse tider var de takknemlige om de fikk sitt daglige brød.

Etter måltidet tok Peter ordet. -Herren gjør ikke forskjell på oss. I Kristus er vi alle ett. Vi er først og fremst hans, ikke fattig eller rik, kvinne eller mann.
Johanna og Kusa nikket ivrig.
-Herren har den siste uka inspirert flere av sine rike etterfølgere til å selge eiendeler og eiendom, slik at ingen i blant oss skal mangle noe som helst.
Salome trodde ikke sine egne ører. Hun var vant til rike som ga almisser på torget, og som blåste i basun for hver mynt de ga. Men å gi fra seg eiendom …?
-Johanna, vil du fortsette? smilte Peter.
-Gjerne det, smilte hun tilbake, og vendte seg mot Salome og barna. -Min mann og jeg er stadig på farten. Derfor står dette huset tomt store deler av tiden.
-Som regel bruker vi dessuten et annet hus når vi er i byen, brøt Kusa inn.
-Vi ønsker at dette skal brukes som samlingssted, gjerne ukentlig. Men vi ønsker også at noen skal bo her, og ikke minst være vertskap med ansvar for samlingene. Vi har vært mye i bønn over dette, og Ånden har nå gitt oss en klar beskjed. Den er så klar at ingen av oss lurer på om dette er hans vilje eller ikke. Peter kom også med en profetisk hilsen til oss under samlingen idag, som bekreftet det hele.
-Men vi visste det allerede, så vi hadde gjort det enten Peter hadde profetert eller ikke, understreket Kusa. -Jeg visste det allerede da jeg vasket føttene deres.
Peter smilte bare enda bredere.
-Kjære Salome, fortsatte Johanna. -Jesu egen ånd har sagt at du og dine barn skal få dette huset. Dere skal dessuten motta underhold fra oss, slik at dere alltid har overflod til all god gjerning.
Først trodde hun ikke sine egne ører. Hun måtte ha misforstått. Barna stirret intenst på henne, trodde ikke det de hørte, de heller, og ønsket at moren skulle gi en forklaring på hva damen mente.

Da de en halvtime senere hadde tatt realiteten inn over seg, lå Salome på kne i høylydt lovprisning, mens tre barn hojet av glede og løp fra rom til rom.

Facebook Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?