Fri fra religiøse prestasjonskrav!




“Han er min rettferdighet.” “I ham er jeg gjort ren.” “Jeg er vasket i Jesu blod.”

Den kristne terminologien kan være vanskelig å forstå for utenforstående. Iblant virker det som om den er vanskelig å forstå for mange troende også, siden så mye kristendom går ut på å bygge sin egen rettferdighet.

La meg komme med en radikal påstand som kanskje vil få noen til å skvette litt: Det kristne evangeliet har ikke en dritt med moral å gjøre.

Et ganske vanlig utsagn fra ateister, er følgende: “Det finnes ingen god gjerning som krever tro.” Det er også ganske vanlig å påpeke at “kristne er ikke noe bedre enn andre”.
Og jeg er helt enig i begge deler. Jeg kjenner mange ikke-kristne som er langt bedre mennesker enn mange kristne.

Det er ikke sånne ting det handler om i det hele tatt.

Selv er jeg definitivt ikke en troende fordi jeg har satt meg på en høy hest når det kommer til moral. Snarere tvert imot, en av grunnene til at jeg klynger meg til korset, er nettopp det at jeg har innsett mine store mangler.

“Klynger meg til korset.” Der ser dere, vi troende har mange rare uttrykk. 🙂

Det er en tragedie for evangeliet at det har blitt forbundet med moralisme, religiøse bud, egeninnsats, lover og regler. For det er anti alle disse tingene.
Ikke slik å forstå at troen er imot god moral. Selvsagt ikke. Poenget er bare at evangeliet i seg selv ikke dreier seg om denslags, på samme måte som du ikke lærer hvordan du skal overleve i ørkenen på et svømmekurs. Det er to helt forskjellige ting.

Mye religiøs moral – og “verdslig” moral, for den saks skyld – baserer seg på tanken om å overgå et slags akseptabelt gjennomsnitt. “Det er mange som er mye verre enn meg, så jeg har mitt på det tørre.”
Ironisk nok kan man ut i fra nytestamentlig terminologi hevde at det er akkurat den tanken som gjør deg kjip. Som gjør deg til en “fariseer”.

Jesus sparker nemlig beina under hele konseptet. Den omvendelsen Det nye testamentet snakker om, handler ikke om å forbedre seg som menneske, for på den måten å oppnå Guds gunst.
Det er heller snakk om å vende ryggen til hele ideen om at egen prestasjon eller oppførsel kan påvirke eller imponere Gud på noen som helst måte.

(Denne tanken er jeg også innom i innleggene En befriende tanke og Far har gjort det så genialt.)

Å forsøke å forbedre seg selv, er et felles menneskelig prosjekt som de aller fleste av oss forhåpentligvis deltar i, enten vi nå er troende eller ikke. Men evangeliet om frelse har ikke noe med det prosjektet å gjøre.

To typer rettferdighet

Med tanke på at vi mennesker skal forholde oss til hverandre her på jorda, er det selvsagt viktig at vi etterstreber god moral. Men i det øyeblikket vi innbiller oss at vår gode moral gjør oss bedre enn andre, har jo vår godhet plutselig skapt ondskap i oss!

Og overfor Gud er vår streben lite egnet til å imponere. Det er det vel bare å innrømme: Uansett hvor mye vi forsøker å ta oss sammen, går vi alle på trynet innimellom, på ulike områder. Ingen av oss er perfekte, og den som tror han/hun nærmer seg en slik tilstand, er vel i praksis kommet kortere på veien enn de fleste.

Til de som følte seg som gode mennesker fordi de tross alt aldri hadde drept noen, sa Jesus at de risikerte samme straff som mordere bare de slang med leppa til andre.
Hva var det Jesus egentlig drev med i Bergprekenen? Forsøkte han å få de religiøse, som allerede dro seg selv etter håret, til å bli enda mer ekstreme i sine forsøk på å bli verdige nok?
Nei, og det er trist at noen kristne faktisk bruker Bergprekenen slik. Hele poenget er jo at Jesus presenterer et umulig konsept, noe intet menneske på hele jorden vil kunne klare. Og hva er hensikten med det? Å trykke folk ned og gjøre dem mismodige over egen tilkortkommenhet?

Nei, snarere å sette dem fri fra hele “racet”. Vise hvor fånyttig det er å stresse for å oppnå guddommelig gunst. “Jeg vil gi dere hvile,” sier han til folk som har strevd under lov og bud og krav.
I vårt forhold til Gud, er det ikke noe poeng i å klatre litt på den moralske stigen. Det er dette poenget som skiller evangeliet fra mye religiøs tankegang, inkludert deler av “kristendommen” slik den har utviklet seg.

Paulus presenterer nemlig to former for rettferdighet: Menneskelig rettferdighet og Guds rettferdighet. Den første må du ta deg sammen for å bli bedre på. Den siste gis som en gave, av bare nåde.
Og tar jeg imot den gaven, er jeg nøyaktig like rettferdig som selveste Jesus Kristus i Guds øyne – ja, som Gud selv. Og jeg forblir det uansett hvor mye dumt jeg måtte gjøre.

Det er et utrolig radikalt budskap! Og det er selve evangeliet.

Ansvarsfraskrivelse?

Hvis man formidler et budskap av nåde, vil loviske kristne være raskt på banen med å si at man forkynner en slags ansvarsfraskrivelse. Men mange av dem gjør en logisk feilkobling: Fordi enkelte av oss avviser god moral som frelsesvei, hevder de at vi avviser god moral sånn generelt.
Det er tøv. At jeg ikke tror bilen min kan kjøre meg til månen, betyr selvsagt ikke at jeg hater bilen min. Eller at jeg som bileier har et anstrengt forhold til månen. Det er bare at vi snakker om forskjellige ting.

Hensikten med evangeliet er ikke å forbedre oss, men å frelse oss.

Om man kun sender sine ungdommer på kristne leire for å lære dem god moral, kunne man jo like godt ha sendt dem på en eller annen politisk leir. Konseptet om rett og galt er ikke en kristen oppfinnelse.
På samme måte som hver menighetskrets har sine egne krav til oppførsel, har ulike politiske leire hver sine standarder for hva som gjør deg til moralsk menneske. Evangeliet er ikke en rettesnor for å påpeke hvilken menighet/politisk retning som til syvende og sist har rett.
Evangeliet er noe helt annet.

Måten enkelte formidler evangeliet på, ut ifra paradigmet “lov og evangelium”, blir omtrent som astronauten som har fått i oppdrag å holde foredrag om sin måneferd, men som i stedet bruker 3/4 av sin tilmålte taletid på å snakke om hvor viktig det er at alle tilstedeværende får EU-godkjent bilen sin i tide. (OK, jeg er ikke god på bilder og lignelser som det Jesus var, men dere skjønner forhåpentligvis hvor jeg vil, hehe …)

Om man f.eks. hevder – slik jeg gjør – at synden ikke lenger er det som skiller menneskeheten fra Gud, vil noen straks si at man ikke tar synden på alvor.
Men jo, for min del gjør jeg definitivt det. David Åleskjær – that’s me! – har veldig mange ting han må jobbe med, og det tar jeg på det største alvor. Det er mye som i øyeblikket er en del av min hverdag, som ikke tjener til det gode. I den forbindelse har jeg én ting for øye: Å rydde opp i det!
(Med Guds hjelp, riktignok, det her har jeg ikke nubbesjans til å fikse alene. Det er rett og slett for mye rot. Vil trenge minst fem liv på å rette opp i det her på egenhånd, så derfor er jeg nødt til å påkalle høyere makter om jeg skal ha håp om å komme noen lunde a jour i dette ene livet jeg har fått.)

Jeg tar ansvar! Jeg tar ansvar for at ting har blitt som de har blitt, når vi snakker om det negative. Det skyldes dårlige valg. Jeg skulle ha lyttet mer til Ånden på innsiden. Jeg skulle vært mindre lettlurt. Mer realistisk. Tenkt mer på andre og ikke bare på meg selv.
Ja, jeg tar definitivt ansvar, for det er ingen andre som har noen som helst skyld i det faktum at jeg hele tiden maler meg selv inn i hjørner. Dårlig økonomi, hverdagslig kaos, regelrette synder, idiotiske tabber, at jeg har gjort livet vanskeligere for andre mennesker – jeg tar personlig på meg det fulle og hele ansvar for hele sulamtitten!

Men i det som har å gjøre med min egen frelse, evig liv, Guds favør og kjærlighet, hans nåde og tilgivelse som gir meg framtid og håp – vel, der har jeg NULL ansvar!
Det er har jeg like lite ansvar som bilen som blir sendt på verksted har ansvar for å reparere seg selv. På dette området er absolutt ALT i andres hender. Og skulle jeg forsøkt å ta noe ansvar der i gården, hadde jeg ikke oppnådd annet enn å vise at jeg manglet en grunnleggende forståelse av evangeliet.

Gud elsker meg like mye før jeg begynner på ethvert selvforbedringsprosjekt, som Han gjør etter at jeg eventuelt har fullført disse prosjektene. De to tingene er helt uavhengige av hverandre.

DEN tanken – altså selve evangeliet – tror jeg faktisk er med på å gjøre meg litt bedre. Ikke litt bedre enn andre, definitivt ikke. Men litt bedre enn jeg selv ellers ville ha vært.
Det skal dere være glade for, for jeg tror egentlig jeg i utgangspunktet er litt verre enn de fleste. Og det mener jeg helt seriøst.
De som tror tanken om at Gud elsker oss uansett, gjør oss til dårligere mennesker, har ikke skjønt tegninga. (Og det kan jo skyldes at noen av oss som forfekter budskapet er dårlige på å tegne.)

Den hellige ånd spretter ikke ut og inn av livet mitt avhengig av hvor flink jeg er på en bestemt dag. Han er der selv i de stundene hvor jeg ikke engang orker å se meg selv i speilet.
Det er derfor vi oppfordres til ikke å gjøre Ånden sorg. Ikke fordi vi da trenger å frykte at han vil forsvinne, men nettopp fordi han kommer til å være der uansett.

Det aller første som vissheten om Guds nåde fjerner helt, er trangen til å dømme andre mennesker. Siden jeg ikke lenger behøver å delta i racet om hvem som er best på moral eller åndelighet eller selvdisiplin, har jeg heller ingen religiøs trang til å plassere andre under meg på rangstigen.
Det er en merkelig tendens som gjør seg gjeldende: Det vanligste kjennetegnet på mennesker som anser sin egenrettferdighet som en slags vei til “frelse”, er at de gjerne blir svært opptatt av hvordan andre lever sine liv.
Merkelige greier, egentlig.

Den eneste jeg løper mot, er meg selv. For mine medmennesker løper et annet løp, og jeg har ikke den fulle og hele oversikten over utgangspunktet til ethvert livsløp, eller hvordan folk ligger an i forhold til de ordrene de måtte ha fått fra Treneren. Derfor blir det bare dumt å konkurrere mot dem. Dersom jeg blander meg bort i deres løp, bør det utelukkende være basert på et oppriktig ønske om å hjelpe dem videre.

Og når jeg kan se selv den verste idioten og storsynderen i blant oss med Guds øyne, som et menneske som er elsket av sin Skaper allerede før sin fødsel, et menneske som Gud ønsker å gi framtid og håp uavhengig av tidligere synder – vel, da er jeg med på å gi vedkommende et langt bedre utgangspunkt for forandring enn det dømmende holdninger noen sinne kan gi.

Det er deilig å være fri fra alt prestasjonskrav! Å kunne hvile fra egne gjerninger i alt som har med frelse å gjøre!
Samtidig som jeg altså tar ansvar for egne handlinger og ønsker å forbedre meg. Av hensyn til andre mennesker, ikke av hensyn til min egen frelse.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?