Forandring fryder

Hei godtfolk!

Vil gjerne komme med noen enkle oppfølgingstanker til innlegget Hva om kirken nullstilte seg helt?

Hvis jeg skal parafrasere et par av de e-postene jeg fikk etter det innlegget, kan de oppsummeres slik: “Det er ikke nødvendig å finne opp kruttet på nytt. Eller hjulet.”

Vel, det kan diskuteres. Siden det i øyeblikket ikke smeller mer enn det gjør, må kruttet i det minste være ganske utvannet. Det er på tide å finne ut hvordan vi kan gjøre det eksplosivt igjen.

Og når det gjelder hjulet, så finnes det opp på nytt hele tiden. Dekkene til en Formel 1-bil er basert på en hel vitenskap, og vi er kommet ganske langt siden hjulene på hestekjerrene i Romerriket. Det finnes tusenvis av mennesker på kloden som i dette øyeblikk har som heltidsjobb å finne opp hjulet på nytt.

Kanskje burde menighetene hatt tilsvarende mange ansatte som kunne sprenge noen kirkelige rammer for oss. Og da snakker jeg ikke om gudsrikssynsere i kristenpressens kommentarfelt (de har vi sannelig nok av!), men om virkelige nytenkere og inspiratorer.

Innimellom sier folk at det ikke er noe poeng i å gjøre noe nytt, bare for å gjøre noe nytt. Men … HVORFOR IKKE? Om en matrett smakte godt på mandag, behøver du ikke spise den hver dag i ett år av den grunn.
Vi tilber og forkynner selveste GUD, han som ikke har skapt to like fingeravtrykk, han som har gitt oss ulike årstider og lagt ned forandringer og variasjon som selve skapelsens grunnleggende uttrykk, til inspirasjon for oss alle.

Jeg tror ikke kirkene tømmes fordi vi er for lite “folkekirke”, eller fordi vi er for lite tolerante. For på det området har det skjedd store forbedringer. Om ikke lenge vil tersklene være så lave at vi snart må grave hull i bakken til dem.
Men det virker ikke som om det kommer flere på gudstjeneste av den grunn.

Personlig tror jeg det i hovedsak skyldes to ting: For det første mangler den evangeliske saften i mange gudstjenester. Det er for lite Jesus, for lite undervisning, og altfor mange prekner som er omtrent like spennende som makrell i tomat. Man drar ikke på restaurant for å få makrell i tomat, det har man i skuffen hjemme fra før av. Jeg trenger ikke dra på en gudstjeneste for å høre at det er fint vær i dag, og at Gud skapte måne og sol og skyer og vind. Det holder å se ut av vinduet hjemme og sende en takk oppover. Tenne stearinlys for fred kan jeg også alltids gjøre hjemme, selv om jeg ikke helt ser poenget. Behovet for fellesskap med andre troende blir uansett ikke særlig dekket av en gudstjeneste hvor alt ledes av en prest og foregår framme på scenen, eller foran alteret, om man vil. At vi i benkeraden på et tidspunkt skal gjøre samme håndbevegelser som sidemannen, og si amen på de rette stedene, er ikke min definisjon av fellesskap.

Ja, og for det andre går det rett og slett på selve gudstjenesteformene. De er ikke egnet til å formidle evangeliet på en måte som angår oss i hverdagen, uansett hvor mange antikke fakter og geberder og håndbevegelser vi legger inn i pakka. De passer kun til de store høytidene, og er selv da noe vi deltar i sånn delvis av plikt. Jeg tror – for å si det rett ut – at gudstjenestene oppleves kjedelige og forutsigbare, eller i verste fall fremmedgjørende, for de aller fleste.

(Dessverre er det slik at flere av de mer lavkirkelige kretsene som ønsker å være et alternativ til dette, selv ender opp med en glatt og forutsigbar form som raskt blir sementert og fastspikret. Det går sjelden lang tid før det skjer en ensretting i uttrykk og former, enten de er høykirkelige eller lavkirkelige. Det er selvsagt helt greit og uunngåelig at det oppstår en viss menighetskultur i en lokal sammenheng, slik det gjør i alle miljøer. Men hvorfor er vi så lite fantastifulle at vi på død og liv må adoptere hverandres uttrykk hele tiden? Hvorfor ikke ha et langt større mangfold fra menighet til menighet, slik at evangeliet kan angå flere enn de som liker pompøs orgelmusikk på den ene siden eller det noen beskrev som “Coldplay på lykkepille” (les: Hillsong) på den andre siden? Det gir kanskje en viss trygghet at man alltid vet hva man får når man går inn i et menighetslokale eller kirkebygg, men ville det ikke vært mye mer spennende om man aldri kunne vært helt sikker på akkurat det?)

Det er som om kirkens former har blitt viktigere enn Jesus og hans budskap. Det er ikke lenger de troende som utgjør selve kirken i folks bevissthet, den er en egen institusjon som fremstår uavhengig av oss. Det er som om kirken har blitt et eget monster som må mates, et monster som – i motsetning til Den hellige ånd – befinner seg på sidelinjen av både de fleste kristne og ikke-kristnes hverdag.
Eller, ikke som om. Våre største institusjonelle kirkesamfunn har blitt til nettopp det monsteret. Europas største katedraler fungerer best som gigantiske minnestøtter over en kjølig og utdødd religionsform.

Det har skjedd mye flott gjennom kirkehistorien. Men i det store bildet, til tross for hederlige unntak, synes jeg kirkehistorien tjener best til advarsel. De vi i dag fremholder som helter, var gjerne folk som i sin samtid brøt med kirkelige tradisjoner.
Heldigvis er jeg ikke blant de som tror Jesus kommer tilbake neste uke. Ingen av oss veit, men selv tror jeg ikke han kommer på flere tusen år. Og når kristne i år 10456 ser tilbake på kirkehistorien, håper jeg de vil ha som perspektiv at det ble foretatt en gigantisk omvei i forhold til den opprinnelige Veien, og at denne omveien begynte i det århundret hvor kristendommen ble statsreligion, men bare varte fram til rundt 2050, siden menighetene innen den tid hadde klart å forkaste feilaktige premisser, slik at de på nytt kunne formidle riktig fortelling.

Måtte denne avsporingen som skjedde på et så tidlig stadium, den gang kristen tro parret seg med den romerske kultens uttrykksformer og med statsmakten, få oss til å rygge helt tilbake til start og prøve det riktige sporet, kloke av 1700 år med skade.

Å, som jeg ber til Gud om at det skal komme reformatorer i vår tid. Ikke bare noen få, som blir til store kjendiser som dyrkes av kristne om noen hundre år, men snarere en hel bevegelse, som går tvers gjennom alle kirkesamfunn. En bevegelse som skaper en frisk start for hele den sulamitten som kalles kristendom. Som ikke bare skaper enda en form som folk må rette seg etter i hundrevis av år, men som isteden etablerer en såpass trygg evangelisk kjerne i kristenheten, at de enkelte menigheter kan føle seg helt frie til å leve ut den kjernen slik de vil, og gjerne på klin forskjellige måter.

Og jeg tror altså det begynner med at vi alle våger å nullstille oss i større grad. Århundrer med kristendom har gitt oss så altfor mange hellige kuer som står i veien for Lammet. Og det verste er at vi har blitt så vant til dem, de har blitt en så selvfølgelig del av det hele, at vi ikke engang legger merke til den støyende rautingen deres.

Jeg husker noen svært kloke ord som Ole-Magnus Olafsrud (forfatter av blant annet “Der du er”) sa til meg for en drøss år siden: “Når vi kristne skal nå ut til nye mennesker, så tenker vi herfra … og hit! Og så er vi veldig stolte av vår egen evne til nyskapning og nytenkning, og føler oss riktig så vågale. Men dersom vi skal ha noen som helst reell sjanse til virkelig å nå fram med evangeliet i vår generasjon, må vi tenke herfra …………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………… og hit!”

*

Jeg håper alle troende som leser dette, kan si seg enig i følgende utsagn:

Dersom noe av det vi regner som kristendom, på noen som helst måte holder folk på avstand fra Jesus, uten at det er ting som er viktige for Gud, da er vi avgudsdyrkere om vi ikke er mer enn villige til å kaste det fra oss.

Jeg vil gjerne gjenta setningen, med noen uthevinger, siden den oppsummerer svært mye av det jeg ønsker å formidle i denne bloggen:

Dersom NOE av det vi regner som kristendom, på NOEN SOM HELST MÅTE holder folk på avstand fra Jesus, uten at det er ting som er viktig for Gud, da er vi avgudsdyrkere om vi ikke er MER ENN VILLIGE til å kaste det fra oss.

Jeg tror de fleste er enige om at Jesus, dersom han levde på jorda i dag, ville ha sprengt mye av kristenkulturen og den kristne tradisjonens rammer i fillebiter. Han ville sannsynligvis tatt radikale oppgjør med alt det som direkte eller indirekte holder budskapet fanget. Han ville ha fjernet bedehusenes copyright, skapt skikkelig action i gudstjenestene og gitt kristenpressen helt andre ting å skrive om enn bruken av glutenfrie oblater.

Så hvorfor er vi da så livredde for å røre ved disse formene våre?

Facebook Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?