Den virkelige mangelvaren

Dette innlegget sto opprinnelig på trykk i Vårt Land 24. august 2010.

Thomas Bjerkholt etterlyser mer “bibelsk kirketukt” i forrige mandags kronikk “Dagens mangelsykdom”. Han skriver: “Guds nåde og kjærlighet lyder sterkt og klart fra landets talerstoler. Godt! (…) Men ensidigheten dominerer. Det sies at Gud ikke vil dømme noen. Det tales nesten aldri om Guds vrede over synden.”
Jeg kan ikke si meg mer uenig. Mulig dette er en sann beskrivelse av de kretsene Bjerkholt er en del av, men det gjelder definitivt ikke kristenheten som helhet. Svært mye forkynnelse handler om alt det Gud hater og som vi må omvende oss fra. Jeg har ingen forskning eller statistikk å vise til, men har likevel et visst grunnlag for å si det jeg sier, da jeg i løpet av livet har besøkt ikke rent få menigheter rundt omkring, både innenlands og utenlands. I tillegg leser jeg flere kristne aviser og følger debattene.

Guds vrede?

Mens Bjerkholt savner mer forkynnelse av “Guds vrede over en fallen slekt”, savner jeg mer enkel forkynnelse av evangeliet om at Gud allerede har “forsonet verden med seg selv”. Bjerkholt mener at utsagn som at “Gud er en raus Gud” og lignende kan “underminere det alvor som møtet med Den Hellige krever”. Indirekte sier han med det at vi skal flytte fokuset bort fra Guds storhet og til vår egen tilkortkommenhet. For min del innebærer møtet med Den Hellige utelukkende glede og fred. Han er Faderen som står med åpne armer. Han er kjærligheten, og kjærligheten er faktisk raus.
Hvorfor plager slike utsagn Bjerkholt, og hva konkret legger han egentlig i det “alvor” vi skal møte Det Hellige med? Jeg tror Gud vil ha våre takknemlige hjerter framfor et egenprodusert, religiøst alvor som er klistret på for å imponere en som allerede kjenner oss ut og inn. Jeg tror Skaperen vil ha seg frabedt norsk pietisme og selvlagd prippenhet. Jeg tror Han er lei av morske, senkede blikk og religiøse rynker i pannen, mollstemte salmer om vår egen elendige tilstand. Jeg er glad for å tro på en Gud som er helt annerledes enn den sure, lunefulle grinebiteren norsk kristenhet har klart å presentere for folk flest gjennom årene. Han er ikke på en evig jakt etter en eller annen feil Han kan ta oss for. Gud er ikke som den hjemmeværende broren i lignelsen om den bortkomne sønn.

Kjerra foran hesten

Bjerkholt skriver videre: “Omvendelsen, tro og dåp må forkynnes sammen, slik at tilhørerne settes i bevegelse mot evangeliets nåde.”
Snakk om å sette kjerra foran hesten. Det er jo nettopp evangeliets nåde som skal drive oss til omvendelse. Det er jo nåden som også oppdrar oss! All omvendelse som gjøres for å oppnå en gunst hos Gud, er reinspikka loviskhet, og ender så og si alltid opp i en falsk form for hellighet. En sann omvendelse er alltid en frukt av Åndens liv. Det er ikke meningen at man skal skape fruktene i egen kraft for så å kunne bli en del av treet. Ånden er aldri belønningen for lang og tro tjeneste, men selve utgangspunktet for i det hele tatt å våge seg på et slikt prosjekt som å følge Mesteren.
Bjerkholt mener det er viktig å innføre det bibelske prinsippet om ikke en gang å spise med en synder, og utelukke en slik fra menigheten. Og jo visst finnes det et eksempel på en slik “kirketukt” i brevene til Paulus, i et tilfelle hvor en person hadde sex med sin egen mor. En slik ville vel automatisk ha blitt fryst ut av samtlige menigheter i Norge i 2010 også. Poenget til Paulus var jo også at dette var noe selv “hedningene” fant forkastelig.
Så derfor vil jeg gjerne spørre helt konkret: Hvilke synder er det norske menigheter glatt aksepterer, som selv ikke-troende finner frastøtende? Og hvilke synder er det man enklest seirer over som ensom ulv, uten det kristne fellesskapet?

Menneskebud

Bjerkholt nevner ikke mange konkrete eksempler, og dermed bidrar bare en slik kronikk til å rettferdiggjøre og gi næring til de uendelig mange uskrevne reglene som finnes i norsk kristenhet, og som har skremt så mange bort fra et aktivt menighetsliv.
Jeg har tidligere vært en del av et kristent miljø hvor man ble mer eller mindre utfryst om man ikke levde opp til slike uskrevne regler. Man sa ikke alltid at det og det var feil, men dersom man ikke passet helt inn i mønsteret, kom det stadig folk bort til en med bekymrende blikk og spurte: “Hvordan går det egentlig med kristenlivet ditt for tiden?” Jeg er så glad for at jeg nå er i et virkelig godt kristent fellesskap, hvor overformynderi og billige hersketeknikker ikke kan ikles åndelighet uten å bli avslørt for hva det er.

Det er bare en ting som blir skapt av mange strenge bud og regler: Religiøs stolthet. Selv har jeg ikke annet å skryte av enn nåden og Ånden. Og så vil jeg gjerne skryte av Guds kjærlighet til meg. Det er den kjærligheten som har gjort meg til et bedre menneske, og det er også den samme kjærligheten som vil plukke meg opp neste gang jeg driter meg ut. Og menigheter som ikke ugleser de Gud allerede har tilgitt, det er den virkelige mangelvaren i Norge.

Får du noe ut av mine skriverier? Kunne du i så fall tenke deg å bli en “patron”, slik at jeg får skrevet mye mer?

Facebook Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?