Og det MENER jeg!

Etter at “The Message”-forfatteren Eugene Peterson kom med noen homovennlige uttalelser, går debatten for fullt i visse segmenter av amerikansk kristenhet: Kan vi fortsatt lese “The Message”?

Tror disse folka at innholdet i nevnte bok har endret seg over natten?

I innboksen min er det en drøss henvendelser fra folk som lurer på hva jeg MENER om forskjellige ting. Noen av dem stiller oppriktige spørsmål fordi de lurer på ting, og derfor er interessert i andres synspunkter på disse tingene. Slike e-poster er hyggelige å få, jeg liker å diskutere/samtale om teologi med folk (når jeg har tid).

Men andre ganger merker man på selve tonen at avsenderne ikke er ute etter svar for kunnskapens skyld, men at de ønsker å plassere deg i en bås – de vil vite om du er en av dem eller ikke. Eller de vil bare få bekreftet sine antakelser og fordommer. Motivet for å stille spørsmål er med andre ord å få mer næring til sladderen under neste kirkekaffe.

Dette er gjerne folk jeg aldri har møtt eller snakket med før, men som likevel føler seg berettiget til å forlange svar på svært personlige spørsmål omtrent før de har sagt “hei”. Mon tro om de tilhører et slags selvutnevnt teologisk politivesen eller noe?

Og skulle du finne på å svare “jeg veit ikke” på et teologisk spørsmål, får de fullstendig angst. For de er helt avhengig av å plassere alle troende i trygge båser ut i fra MENINGER. Å ikke ha bastante svar på rappen i den ene eller andre retningen, er uakseptabelt i deres øyne.

Til tider hersker en sterk meningssensur i deler av kristenheten. Jeg husker for noen år siden, da Rune Edvardsen uttrykte sympati med Arbeiderpartiet i forkant av valget. Han fikk en kritikk som gikk ut over alle proporsjoner. At folk endte opp med å kutte sin støtte til Troens Bevis, og at kristenpressen ga disse folka masse spalteplass, er et av de verste eksemplene på åndelig bleiestadium vi har sett her i landet i nyere tid.
Kritikken mot Rune gikk ikke på at han uttalte seg politisk i utgangspunktet, for det gjorde en rekke kristenledere på den tiden. Nei, kritikken gikk på hvilket parti han støttet! Omkvedet kritikerne lirte av seg var at Arbeiderpartiet var skyld i «avkristningen av Norge». (Innså de virkelig ikke at det er nettopp et slikt trangsyn som har hovedskylden for det de kalte «avkristning»? Hvem har vel lyst til å være med i gjeng som er så fanatiske og enspora at de ikke engang tillater ulike politiske syn?)

Rune hadde uttalt seg som privatperson, ikke som misjonsleder. Og man kan vel si at kritikerne skjøt seg selv bra i foten, når de kuttet sin økonomiske støtte til en av landets fremste formidlere av evangeliet, fordi de var redde for «avkristning» … For en tragisk ironi!

I forbindelse med stevner og konferanser er det også en tilbakevendende problemstilling: Hva MENER predikanten om ditt og datt? Det er som om enkelte folk føler seg utrygge dersom de ikke har full oversikt over predikantens personlige meninger i absolutt alle spørsmål. Og som regel er de mest interesserte i hva predikanten mener i spørsmål som han/hun ikke skal undervise om. Det virker som de mener at arrangørene bør føle seg forpliktet til kun å invitere folk de er 100 % på linje med i ett og alt.

Nå har selvsagt en pastor ansvar for ikke å slippe til ulv i fåreklær på plattformen. Samtidig ville det blitt utrolig kjedelig om menigheter bare skulle invitere folk som delte deres egen teologi fullt og helt. Ledere må da kunne stole på at fotfolket har såpass omløp i hue og ånd at de tåler å få servert noen variasjoner i utvalget av forkynnere!

Jeg husker kritikken rundt enkelte av de predikantene fattern inviterte til Oslo Kristne Senter i gamle dager. Det var predikanter som hadde mye bra å komme med på ett område (det området de var innleid for å tale om), men som var kontroversielle på helt andre områder (områder de ikke skulle tale om).
Og da kom den massive kritikken – utenfra, vel å merke – siden invitasjonene ble tolket dithen at OKS gikk god for alt disse predikantene sa.

Men greia er at du ikke nødvendigvis må dele predikantens syn på Israel og endetiden for å få utbytte av hans seminar om nådegaver. Tro det eller ei!
Og om en bibeloversetter er homoliberal eller homokonservativ, har som regel fint lite med vedkommendes gresk-kunnskaper og språklige evner å gjøre, bare sånn til opplysning.

Når det gjelder de som sender yours truly spørsmål om hva han MENER om diverse ting, kjenner jeg som regel lusa på gangen dersom motivet bak ikke er oppriktig. Spesielt dersom det angår ting de sannsynligvis allerede veit om meg, men som de vil ha bekreftet svart på hvitt.

Slike folk svarer jeg svært sjelden. Det står jo skrevet at man ikke skal kaste perler til svin. Men det hender jeg skriver følgende: “Jeg kjenner deg ikke. Men hvis du er oppriktig interessert i ting som angår mitt liv, kan jeg gjerne fortelle deg om alt du måtte ønske å vite. Men jeg gjør det kun på puben – og DU spanderer!”

Da hører jeg som regel aldri noe mer fra dem.

Facebook Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?