Da jeg holdt på å bli ufrivillig drapsmann

Det som følger, er fra førsteutkastet til “Pappas (t)ro”, og omhandler en periode på begynnelsen av 1990-tallet hvor fattern ble utsatt for en del trusler.

Mamma kom stormende inn på rommet mitt. -Våkn opp, David!
Jeg kjente at det sved i øynene og luktet merkelig i rommet. Mamma holdt hånden foran munn og nese, kikket på det åpnet vinduet mitt, og kunne raskt konstatere: -Noen har sprayet tåregass gjennom vinduet ditt i natt.

Ved frokostbordet var hun på gråten, og pappa trøstet henne. Hun mente det kunne ha vært livsfarlig for meg, at jeg kunne ha blitt kvelt av tåregassen i søvne.

Da kvelden kom, luktet det fortsatt litt tåregass på rommet, selv om det hadde blitt luftet hele dagen. Men vi satt oppe i stua, og pappa forklarte meg rolig at de visste hvem det var som hadde gjort det. De hadde i hvert fall sterke anelser. Uka i forveien hadde vedkommende møtt opp utenfor menighetslokalene med våpen, ravende full. Politiet hadde raskt kommet og arrestert ham.
-Dette har jeg ikke hørt noe om! utbrøt jeg.
-Skulle jeg fortalt deg om alle de gærningene jeg har å gjøre med hver uke, så hadde du mista troen på menneskeheten, gliste pappa.
Så ringte telefonen.
Mamma tok den, men rakte den straks til pappa etter at de i andre enden hadde presentert seg. Hun var blek i ansiktet, og jeg fulgte nysgjerrig med da pappa mumlet noen «mm» og nikket at han forstod, som om de i andre enden kunne se det.

Da han la på, ventet vi alle på referat. -Det var fra politiet. Det har kommet en konkret trussel, forklarte han oppgitt. -Tåregassen kom fra han jeg trodde. Politiet har ettersøkt ham, men ikke funnet ham ennå. Men han har uttalt at han skal komme hit i løpet av natten for å drepe meg.

Politiet kom innom en tur. De lovte oss å holde en viss oppsikt utover natten. De kunne ikke tilby kontinuerlig overvåking av huset, men ulike patruljer hadde fått beskjed om å ta en sving innom gata vår hver gang de hadde et ledig øyeblikk. Vi fikk direktenumre vi kunne ringe dersom noe skjedde.

Lørdagskvelden gikk som lørdagskvelder flest. Vi spiste kylling og ris, og så TV. Vi følte oss trygge. Etterhvert ble det likevel bestemt at familien skulle dra bort for natten. -Vi er velkomne til Adelheid og Arvid! erklærte mamma etter en kort telefonsamtale.

Det fristet meg ikke noe særlig å dra dit. Jeg skulle tidlig opp, for sammen med noen kompiser skulle jeg til Sverige. Dessuten var det pappa de var ute etter, ikke meg. Jeg sa at jeg helst ville bli værende i huset, og selv om de først ikke likte den tanken, klarte jeg å overtale dem. Jeg skulle sove på sofaen i stua i andreetasje, rett ved siden av telefonen, med alle dører og vinduer lukket.
De gikk nølende med på det, og kjørte avgårde.

*

Jeg bråvåknet. Klokka på stuebordet viste 03:45. Var det …? Ja, det var lyder i huset. Noen hadde tydeligvis klart å bryte seg inn. Det som utvilsomt var lyden av skritt kunne høres; noen forsøkte å liste seg bortover det knirkete gulvet i gangen – gangen som gikk fra stua og inn til badet, gjesterommet og mamma og pappas soverom.

Stille kom jeg meg opp i stående stilling, og forbannet meg selv for at jeg ikke hadde tenkt på å ha noe slagvåpen ved siden av sofaen. I garasjen var det jo et balltre.

Men så fikk jeg øye på den store treskulpturen rett ved gangdøra. Den var over en meter høy, rund og tykk, av massivt tre med utskjæringer i. Et eller annet mamma hadde kjøpt på marked i Romania, og som hun i øyeblikket brukte som blomstervase.
Jeg la blomstene på bordet. Selv om skulpturen veide ikke rent få kilo, var det lett å få et godt tak rundt den, og den gikk ganske greit å løfte.

De neste sekundene ble som en skrekkfilm: Jeg hørte vedkommende komme helt bort til døra som førte inn til stua, og så deretter hvordan dørhåndtaket gikk uhyre sakte ned.
Jeg sto klar med treskulpturen. Pulsen gikk i hundre. Angsten hadde feid av meg all tretthet, og jeg visste at jeg ikke kom til å nøle med å kline skulpturen rett i trynet som øyeblikkelig kom til å vise seg. Greit at pappa var en snill kristen som ikke gjorde en flue fortred, men det var ikke lenger jeg. Denne fyren skulle få svi for at han plaget faren min!
Jeg var klar over at et slag slag kunne være dødelig på grunn av skulpturens vekt, men samtidig visste jeg at jeg muligens bare fikk én sjanse til å uskadeliggjøre ham. For jeg ville ikke rekke å løfte skulpturen opp igjen for et slag nummer to, dersom han gikk til angrep. Og jeg var klar over at dette var en mann som sannsynligvis hadde skytevåpen.

Døra åpnet seg. Der sto han.

Jeg klarte akkurat å stoppe min egen bevegelse i tide. Heldigvis reagerte armene ikke så lenge etter øynene, til tross for panikken.
Det var pappa. Han sto der i underbuksa, med et trøtt oppsyn.
-Oj, sa han bare. -Er bare meg.
Så gliste han.
Like rolig som alltid. Fattern har aldri gjort en rask bevegelse i hele sitt liv. Til og med når han skvetter, gjør han det langsomt.

Etter å ha vært hos Adelheid og Arvid til klokka tre på natten, hadde de tenkt at det nå var trygt å dra hjem igjen, siden det snart var morgen. Pappa hadde nettopp vært på do, og skulle nå ut på kjøkkenet for å hente seg noe å drikke før han la seg.
Grunnen til at han hadde listet seg og tatt dørhåndtaket så sakte ned, var selvsagt at han ikke ville vekke meg.

“Pappas (t)ro” er ett av flere prosjekter jeg har tenkt å få ferdig i 2018. Kunne du tenke deg å hjelpe meg ved å bli en PATRON?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?