Religion dreper, men Jesus gir liv

free20from20religion2

Når man sier at Jesus ikke er en religion – eller setter Jesus opp mot religionen som er lagd i hans navn – blir man fort stemplet som gladkristen karismatiker full av frikirkelige klisjeer. Det hele regnes av noen for å være et utdatert konsept i vår “økumeniske” kristenkultur.

Men for meg er det fortsatt en grunnleggende sannhet, bekreftet av egen livserfaring.

På den ene side har jeg møtt så utrolig mange mennesker som har fått sine liv, sin hverdag, sine relasjoner og sitt sinn forpestet av religion.
Og da snakker jeg både om kristen religion, muslimsk religion og alle andre religioner.

Religionen har vært som et åk over livene deres, noe som har gjort dem ufrie og hemmet, noe som har stjålet fra dem glede og livslyst. Det har hindret dem fra naturlig omgang med andre mennesker, og i tillegg ført dem ut i en evig konflikt med seg selv – med den personligheten Gud opprinnelig ga dem.
I noen tilfeller har det gjort dem selvopptatte, i andre tilfeller har det gitt dem lave selvbilder – og i noen ekstreme tilfeller har folk blitt rent ut psykopatiske på grunn av sin religiøsitet.

Forrige uke møtte jeg en muslimsk jente som ikke kunne håndhilse på meg av religiøse årsaker. Jeg har et par kristne venner som føler seg programforpliktet til å leve som enslige resten av livet etter at ektefellen dro fra dem, fordi teologien deres tvinger dem til det. En kristen bekjent føler at han er nødt til å delta ukentlig i gudstjenester som han egentlig synes er helt forferdelig kjedelige, bare fordi han tror Gud på et vis forlanger det (og at det ville vært en synd for ham å bytte til en menighet som kulturelt sett ligger nærmere smaken og personligheten hans). En eldre kvinne jeg snakket med, går med angst fordi barnebarnet hennes ikke har blitt døpt og dermed “ikke hører Kristus til” (kidden er ett år gammel). Noen ikke-troende venner av meg følte de måtte døpe barnet sitt av hensyn til resten av familien, siden det motsatte ville ført til drama og såpeopera av enorme dimensjoner. I Italia så jeg en munk kjefte på en dame fordi hun gikk inn i en kirke med bar skulder. På nett har jeg en dialog med en fyr som ødela flere år av livet sitt da han dro langt avsted for å leve under en guru i India – en guru som viste seg å være grådigere enn de verste amerikanske TV-predikantene.

Det finnes folk som er helt forknytte på grunn av sin religion. De har mistet humoren, kan aldri senke skuldrene rundt et bord sammen med “vanlige” folk. De er avhengige av alltid å ha en agenda i enhver setting; de er alltid på korstog. De kan ikke slappe av med kultur som ikke har forkynnelse i seg. Det er noe anspent og påtatt over hele deres religiøse vesen. Og de smitter andre med dette religiøse vesenet, slik at folk rundt dem også blir anspente og forveksler denne anspentheten med “åndelighet”.

Når jeg tenker tilbake på mitt eget liv, ser jeg også hvor mye religionen har ødelagt. Jeg brant en gang platesamlinga mi, i et krampaktig forsøk på å bli “kristen nok”. I en periode holdt jeg på å forgå av skyldfølelse for alt mulig. På den tiden ble jeg et lett offer for selverklærte autoriteter med et snevert bilde av hva hellighet er. Jeg brant broene til en rekke gode venner, fordi min forståelse av konsepter som “misjon” og “omvendelse” gjorde meg helt idiot.
Jeg tillot manipulerende predikanter fra Sverige å farge hverdagen min – svensker som mente at klesstilen min, musikkstilen min og det meste av det jeg likte var synd. En av dem fikk meg til å gi bort de få pengene jeg hadde. En annen slang meg i gulvet i et forsøk på å helbrede meg fra allergi. (Det eneste jeg oppnådde var en ny allergi – en allergi mot slike predikanter som ham!)

I dag angrer jeg bittert på at jeg lot meg lure av sånne folk, og skulle gjerne gitt dem alle et kraftig tupp i ræva som takk for sist. Og det i Jesu navn. 🙂

En amerikansk kjendispredikant forsøkte endog å drive en demon ut av meg ved et tilfelle. En sex-demon, no less. Hadde jeg sett fyren i dag, hadde jeg sannsynligvis bare følt medynk med ham, for jeg tror han var like mye offer som jeg var i den situasjonen. Et offer for sin egen religiøsitet. Han hadde klart å hjernevaske seg selv før han begynte på jobben med å hjernevaske andre.

Og om vi går til de virkelig ekstreme tilfellene, så kan vi nå for tiden nesten ukentlig lese om religionens ekle konsekvenser. Vi får nyheter om ungdommer som har blitt lurt til å tro at de kommer til paradis ved å sprenge seg selv i luften, og om godt voksne som tror de oppnår det samme ved å kjøre over små barn. De har en religion så egoistisk, at de er villige til å tråkke på andre for selv å oppnå gunst på den andre siden.
Alle tidsaldre og kulturer og sammenhenger har hatt sine varianter av fariseere som ønsker å steine vantro syndere – både i hardcore-versjon og light-versjon.

Bottom line: Jeg hater religion. Med et intenst, brennende hat. Det er ikke noe jeg avskyr mer i hele verden.

*

På den annen side har jeg møtt så utrolig mange mennesker som har fått sine liv, sin hverdag, sine relasjoner og sitt sinn forandret til det bedre takket være evangeliet.
Og da snakker jeg ikke om kristen religion, men om EVANGELIET – som en selvstendig størrelse uavhengig av alt det andre som kalles kristendom eller religion.

Jeg har personlig vært vitne til hvordan helt ødelagte liv har blitt reparert og gjort fullverdige gjennom troen på Jesus Kristus. Jeg har sett hvordan et menneskes ansikt formelig lyste av glede da han virkelig forstod hva evangeliet gikk ut på – og det hele ga ham en grunnleggende livsglede som han har beholdt til denne dag. Jeg har sett hvordan tårene har rent fra folk som har fått sitt selvbilde gjenopprettet, folk som har kunnet slutte å se på sine egne feil og mangler og heller se sin nye identitet i Kristus.

Jeg har sett hat forsvinne, vennskap opprettes, nedslåtte bli oppreist, kjærligheten seire – alt i Jesu navn.

I mitt eget tilfelle har jeg opplevd hvordan evangeliets kraft har holdt meg oppe i mine mørkeste stunder, noe som har gitt meg en grunnleggende trygghet her i livet. Det bar meg da jeg trengte det som mest. Jeg har merket Guds Ånd som et så konkret nærvær – et nærvær av ren og pur kjærlighet – at ikke en kjeft på denne kloden vil kunne overbevise meg om at opplevelsen kun skyldtes rent psykologiske mekanismer.

Evangeliet er en kraft, en reell kraft, som jeg kan gå inn i når som helst. Det er som en borg jeg kan flykte til, et sted hvor jeg kjenner på en enorm fred uavhengig av omstendigheter.

Bottom line: Jeg har ikke hatt én eneste uke de siste femten årene som ikke på ett eller annet vis har blitt positivt preget av min tro på evangeliet. Livet mitt ville vært så uendelig mye fattigere uten opplevelsen av evangeliets kraft. Og det samme gjelder mange av mine venners liv.

*

Jeg begynner å komme oppi åra nå. Og jeg har sett såpass mye av begge disse tingene i løpet av livet, at jeg har utviklet et intenst hat mot all form for religion (menneskets forsøk på å nå opp til Gud), og en intens kjærlighet til evangeliet (Guds forsøk på å komme ned til mennesket).

Dessverre må jeg ty til klisjeer for å kommunisere noe slikt. Men jeg legger altså 44 års livserfaring i potten, så ikke tro et sekund at jeg tyr til disse klisjeene fordi jeg har et overfladisk forhold til innholdet.

Noen vil problematisere mine definisjoner av kristendom/religion – eller av evangeliet, for den saks skyld – og mene at det er lite konstruktivt å gjøre et slikt skille som jeg gjør. Men de fleste forstår utmerket godt hva man mener når man gjør det (bortsett fra enkelte teologer, da selvsagt)!

Og det er min påstand at du i nesten alle tilfeller – i all forkynnelse, trosformidling og samtaler med enkeltpersoner – umiddelbart vil kjenne lusa på gangen og merke om det er religionen eller evangeliet som utgjør hovedingrediensen i suppa. Både evangeliet og loviskheten er som en parfyme/røkelse med sine distinkte lukter, og det er lett å kjenne forskjell.

Forskjellen er himmelvid. Som forskjellen på død og liv, hundebæsj og en bedre middag.

Derfor er det mitt håp at alle Jesus-troende kan klare å sile ut den siste rest av lovisk religion, slik at evangeliet aldri får noen ekkel bismak når det serveres til nye mennesker.

At religion og Jesus er motsatser, får jeg ikke minst bevist de gangene jeg ser Jesus sette folk fri fra religiøsiteten. Få forandringer er vakrere å være vitne til enn akkurat det!

*

Får du noe ut av mine skriverier? Kunne du i så fall tenke deg å bli en “patron”?

Facebook Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?