Evangelist?

preacher

Ord som “misjon” og “misjonær” har gjerne negative konnotasjoner, ikke minst på grunn av overgrep på urfolks kulturer i fortiden.
Men nå ser verden i 2018 ganske annerledes ut enn tidligere, og det sendes f.eks. langt flere misjonærer fra Afrika til Norge enn motsatt vei. Så eventuelle overgrep på kultur knyttet til misjon i dag, er det stort sett bare norske rasister som vil påpeke.

Men ordet “misjon” vekker fortsatt forargelse. Kanskje fordi den generelle holdningen i vår tid er at enhver skal være salig i sin egen tro, og helst holde kjeft om den.

Akkurat den holdningen blir problematisk for mange av oss. For i selve troens DNA ligger det en ønske om å formidle den til andre, på samme måte som også alle andre i samfunnet som brenner for ting ønsker å spre sitt budskap. Det blir jo rent ut idiotisk og inkonsekvent om det skal være akseptabelt å spre politiske meninger, men forbudt å snakke om religion.

Men vi som er glade i evangeliet, må ha i bakhodet hva slags bilder enkelte ord skaper i andres tanker. Personlig foretrekker jeg ordet “evangelist” framfor “misjonær”, om man absolutt skal ha en tittel.
Men også dette ordet vekker en del merkelige assosiasjoner, kanskje aller mest internt i kristne kretser.

Nylig hørte jeg noen uttrykke et savn etter flere “evangelister” i kristenheten, og jeg ble minnet om et leserinlegg jeg hadde på trykk i Dagen i 2008. For de tre av dere som måtte være interesserte – her er det:

*

EVANGELISTER?

Pinsepastor Gunnar Jeppestøl sier til Dagen at han ønsker et større fokus på evangelisttjenesten, og gir uttrykk for at han virkelig savner evangelister som “kan berøre den vanlige Ola og Kari Nordmann”. Jeg synes det er bra han tar opp dette, for det er et savn han ikke er alene om. I intervjuet får han også feedback fra andre kristenprofiler.

Men når det gjelder definisjonene på hva en evangelist egentlig er for noe, er det mer vagt.

“Evangelisten kan være en person som taler til Guds folk, men vedkommende kan også bringe et budskap til ikke-kristne. Og det blir gjerne brakt fram på en enkel måte.” Det sier Marit Stokken i Indremisjonsforbundet.
“Vi må nok definere det som en person som reiser litt fra sted til sted for å forkynne budskapet om frelse”, sier Emanuel Minos.

Ut i fra disse definisjonene var undertegnede også det som kan kalles fulltids evangelist en gang i tiden (helt til noen helsider i Magazinet satte en effektiv stopper for virksomheten, men det er en annen – og i ettertid ganske morsom – historie).
I flere år reiste jeg rundt fra menighet til menighet og holdt enkeltmøter eller møtekampanjer. Men jeg følte ikke at jeg virkelig formidlet evangeliet til kirkefremmede. Tvertimot følte jeg det som å “fiske i akvariet”, som klisjeen sier.

Settingen var som regel slik: Man ble invitert til å holde møte i et menighetslokale, og fikk i oppdrag å preke til de “ufrelste”. Og så fikk alle menighetsmedlemmene beskjed om å ta med ikke-troende venner på møtet, fordi det skulle være “utadrettet”.
Som regel innebar dette i praksis at man talte til en forsamling med 198 kristne og 2 ikke-troende, og så var det da forventet at man rettet hele sin forkynnelse mot de 2, mens de 198 andre satt og ga terningkast til hvor godt man gjorde nettopp den jobben.

Noen loviske “evangelister” jeg kjenner, har løst dette problemet med å skape dårlig samvittighet hos de kristne: “Er du heeeelt sikker på at du er frelst?” Denne fremgangsmåten har man valgt fordi man setter sin stolthet i hvor mange som “kom fram til frelse” i møtet.

Jeg deler som sagt Jeppestøls lengsel etter evangelister. Men jeg tror vi også kan trenge en debatt om hva en evangelist egentlig er for noe. For det kan virke som om vi alltid tenker “innenfor sirkelen”, mens hele poenget må være å tenke på hvordan man best kommuniserer budskapet UTENFOR kirkeveggene.

For godt vante kristne, er forskjellen på en lærer og en evangelist rett og slett uttrykksformen. Står du stille og underviser grundig fra Bibelen, er du en bibellærer. Går du mye fram og tilbake, er veldig ivrig og helst litt enkel og naiv, så er du evangelist. (Og er du tidligere rusmisbruker, er dette et STORT pluss!)
Det er omtrent hele forskjellen. Din egentlige oppgave som evangelist, er bare å gi menighetsmedlemmene et aldri så lite friskt pust i hverdagen, for variasjonens skyld. (Og aller helst servere noen røverhistorier om hvor gæren du var før du møtte Jesus, siden slikt er spennende for kristne som har tilbrakt hele livet på bedehuset.)

Og på samme måte som alle arrangementer får ekstraforestillinger dersom de blir populære nok, får du også holde lengre møtekampanjer enn opprinnelig planlagt, dersom du skulle være interessant nok til at det kommer flere enn forventet.
Forskjellen er bare at de kristne kaller dette for “vekkelse” istedenfor det mer riktige ordet “ekstraforestillinger”.

Jeg tror vår innesnødde tankegang om evangelistrollen skyldes at vi hele tiden tenker innenfor en ramme av møtevirksomhet. Men ikke noe må være mer frustrerende for en virkelig evangelist, enn bare å formidle budskapet i en menighetssetting, fordi man er nødt til det på grunn av økonomiske hensyn.
For en virkelig evangelist vil helst formidle evangeliet til folk som aldri ville satt sine bein i et menighetslokale i første omgang.

Som Jeppestøl også er inne på, så er det nok mange evangelister som føler seg ganske ensomme. De må reise mye i mange menigheter om de skal få hjulene til å gå rundt, og får ikke tid til å skape noen virkelige relasjoner eller noen base i sitt liv. Det blir en rastløs tilværelse, og de fleste er utbrent etter noen år på veien, slik også undertegnede ble i sin tid. Ingen er tjent med å være “ensomme ulver” i Kristi kropp.

Derfor tror jeg løsningen er at menighetene begynner å tenke helt nytt om hva en evangelist er. Jeg tror – og håper faktisk også – at den gamle “komme-fram-og-bli-frelst-i-et-møte”-tankegangen har hatt sin tid. Det er ikke slik man best formidler et budskap til Ola Nordmann i dag, og om vi innser dette og legger fra oss denne modellen en gang for alle, kan vi bli i stand til å tenke ut nye måter å formidle budskapet på.

Det vil kanskje ikke bli like mange overskrifter i kristne aviser av det, for enkelte av dem elsker å skrive at “6000 ble frelst” og lignende, enten det er sant eller ikke.

Men i et større perspektiv tror jeg vi kan “vinne” mange flere ved å bli litt mer nyskapende. Jeg skulle så gjerne sett flere bilder av evangelister uten mikrofon i den ene hånda og den andre pekefingeren rettet mot tilhørerne.

Ser man større på det, er alle som tror evangelister, og det på heltid, siden man er en troende 24/7. Samtidig tror jeg langt færre bør satse på å ha det som sitt yrke, som sitt levebrød. Selv Paulus, verdens fremste formidler av budskapet, hadde et yrke som teltmaker ved siden av, og sa rett ut at han med det ønsket å være en modell for andre evangelister.

Så er det selvsagt bra at man i enkelte tilfeller legger til rette for at noen kan jobbe spesifikt med evangelieformidling som yrke. Men istedenfor at menighetene bare inviterer slike utenforstående evangelister som kommer og lager litt hype en ukes tid, tror jeg det ville vært bedre om menighetene ansatte evangelister i sin egen by – evangelister som kunne jobbet ut i fra den lokale menigheten, og vært dennes utstrakte hånd til lokalmiljøet på en unik måte.

En slags “innkaster” til menighetsmiljøet, om du vil. En “mellomkvinne” eller “mellommann”, som blir fristilt til å være det bindeleddet mellom menigheten og lokalmiljøet som menighetsarbeidere flest aldri får tid til å være.

Da kunne man også ha bygget noe solid og varig, samtidig som evangelisten kunne hatt større frihet til å tenke vågalt og gå nye veier, siden hans oppgave ikke var i menigheten, men på vegne av menigheten. Evangelisten burde ha tillatelse til å tilbringe svært lite tid på menighetskontoret.

Om pastorer er villige til å tenke nytt om hva en evangelist er, kan det kanskje bli lettere å oppdage dem også.

Jeg tror uansett at minst 99 % av alle de i Norge som virkelig har det man kan kalle et fulltids evangelistkall, er folk som vil hate å stå på plattformen i et menighetslokale.

*

P.S.! Når jeg i disse dager søker støtte fra patroner, er det som skribent og vordende filmskaper, ikke som “evangelist”. Samtidig er det jo sånn at minst 75 % av den budskapsformidlingen jeg driver med er direkte knyttet til evangeliet. (Derfor er det forøvrig ganske rørende for meg at flere av de som støtter ikke deler min tro. Det forteller meg at de er utrolig rause folk!)
Jeg har ikke lyst til å ha “evangelist” på visittkortet slik som før, fordi begrepet er knyttet til så mange rammer og forventninger som en storsynder som yours truly ikke lever opp til. Dessuten blir en slik tittel en smule pretensiøs i mitt tilfelle. Jeg vil være fri til å skrive om helt andre ting også. Uansett er det ikke så nøye hva vi kaller oss, men hva vi er. 🙂
Men én ting er sikkert: Jeg føler at jeg får formidlet mye mer av evangeliet nå for tiden, mens jeg sitter bak et tastatur i Bondegokk, enn det jeg gjorde den tiden jeg hesebleste rundt omkring i vårt vidstrakte land hele tiden.

Kanskje fordi jeg endelig er i ferd med å se evangeliet selv. Iblant må man kanskje havne litt utenfor det strømlinjeformede kristenlivet og en vellykket evangelist-rolle for virkelig å oppdage det.

Og forresten, bli en av patronene mine, du også, da! Så skal du i det minste få tittelen “skikkelig kul” av meg.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?