Reformasjon v. 2932.0

Ifjor var jeg gjesteblogger på Preacher.no, og skrev om at Luther er min homeboy.

Her er noen flere tanker rundt saken, som også går i tråd med innleggene “Hva om kirken nullstilte seg helt?” og “Forandring fryder”.

*

Egentlig vil vel historikere flest i dag si at det er feil å snakke om “reformasjonen” i entall. For det var flere reformasjoner som skjedde samtidig, og alle hadde sin grunn i flere langvarige prosesser. Det var flere årer av samme elv. Renessanse betyr “opprinnelige kilder”, og det var en søken i tiden etter det opprinnelige.

Faren med å se reformasjonen i entall, som et radikalt skille som vi siden kan se tilbake på, er at prosessen ikke fortsetter.
Luther anså flere av sine foranstaltninger som midlertidige, som “nødløsninger”. Han hadde noe større i sin tanke, men innså at visse kompromisser var nødvendige på veien mot målet. Derfor er det trist at mange av hans midlertidige nødløsninger nå blir regnet for “lutherdom” hugget i stein.

Nå er det riktignok slik at Luthers skriverier er så omfattende, at det er en populær sport å finne sine egne tanker i hans verker. Det sies at absolutt alle kan finne en Luther-setning som de kan ta til inntekt for sitt syn.
Men det ligger likevel noen grunntanker der, og en utvikling som jeg mener bør fortsette, siden en middelaldermunk ikke rekker å se alt eller ta alle konsekvenser av det han ser i løpet av sin levetid.

Han levde i en virkelighet hvor det enkle evangeliet hadde druknet fullstendig i all slags overtro knyttet til helgener, relikvier og avlat. På radikalt vis tok han et oppgjør med alt dette, og formidlet evangeliet om frelse gjennom tro og nåde, ikke gjennom egen prestasjon. I dette lå det også en betoning av det indre i mennesket framfor ytre ritualer.

Han skrev: “Det er ganske klart at ingen ytre ting, hva den enn måtte kalles, har noen som helst innvirkning når det gjelder å frembringe kristen rettferdighet eller frihet … Tilsvarende er det ikke til noen nytte at kroppen smykkes med hellige klær etter hellig skikk, om den ferdes på hellige steder, om den sysselsettes i hellig tjeneste, om den ber, faster eller avholder seg fra visse sorter mat eller gjør all den gjerning som gjøres kan med kroppen og i kroppen. Den trengs noe ganske annet for å gjøre sjelen rettferdig og fri. For alt som er nevnt her, kan utføres av en hvilken som helst gudsforakter, og slike sysler skaper da heller ikke annet enn hyklere. På den andre siden vil det ikke skade sjelen om kroppen blir iført verdslige klær, om den ferdes på verdslige steder, om den spiser og drikker som vanlig, om den ikke ber høylydt og ellers lar alt det være som er nevnt ovenfor, det som hyklerne kan gjøre.”
(Fra “Om den kristne frihet”)

Jeg skulle ønske slike tanker hadde blitt videreutviklet, siden kristenheten i dag legger stadig større vekt på at det ytre er identisk med det indre. I stedet for å ta neste steg etter Luther, tar vi fire steg tilbake. Vi har endt opp med en kulturprotestantisme som handler mer om politikk enn om tro, og de “store” teologene innenfor dette segmentet av kristenheten de siste hundre årene, synes å mangle mye av den evangeliske saften. Deres dialektiske teologidebatter angår kun noen få og har vært lite egnet til å skape noen “folkevekkelse” eller grasrotbevegelse.

*

Jeg nevnte forskjellige årer av samme elv. Også blant katolikkene foregikk det en viss reformasjon på Luthers tid (selv om det dessverre også kom en motreformasjon).

For noen år siden leste jeg “pave” Frans’ bok “Evangelii Gauidum”. Eller, for de som ønsker den fulle og hele tittel: “Apostolic Exhortation: Evangelii Gauidum of The Holy Father Francis, to the Bishops, Clergy, Consecrated Persons and the Lay Faithful On the Proclamation of the Gospel in Today’s World.” (Puh!)

Nå tilhører jeg vel ikke engang “the Lay Faithful” i denne Francis’ øyne. Og for en kjetter som meg byr selvsagt partier av boka på svært problematisk lesning.
Men ut i fra prinsippet om å holde fast ved det gode: Det finnes i denne boka én setning som er særdeles radikal, og som i mine øyne har potensial til å endevende 90 % av all romersk-katolsk kristendom (og all forsåvidt all luthersk også) dersom alle “concedrated persons and the lay faithful” tar konsekvensene av den:

“In her ongoing discernment, the Church can also come to see that certain customs not DIRECTLY connected to the heart of the Gospel, even some which have deep historical roots, are no longer properly understood and appreciated. Some of these customs may be beautiful, but they no longer serve as means of communicating the Gospel. We should not be afraid to re-examine them.”

WOW! 90 % av all kristendom pælma ut av vinduet i et par setninger, av paven selv!

Facebook Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?