Botsdag?

Siden jeg befant meg på Ponza forrige uke, gikk jeg visst glipp av en såkalt “bots- og bønnedag”.
Det er jeg ikke så veldig lei meg for.

Nå ber jeg riktignok hver eneste dag. Ja, kanskje kommer det en eller annen form for positiv glose eller forespørsel opp til Gud minst en gang i timen, egentlig.

Og når jeg gjør dumme ting, som også skjer sånn cirka på daglig basis, forsøker jeg å være rask med å bekjenne det.

Så, jeg anser både bønn og selverkjennelse for å være av det gode. Men ethvert forsøk på å “gjøre bot” overfor Gud, er å forkaste evangeliet.
For “boten” er betalt – fullt ut – av Gud selv, for snart 2000 år siden. Det er bare å ta imot. Å forsøke å legge inn litt egeninnsats der i gården, blir bare dumt.

At alle på en gitt dag liksom skal ta på seg en kollektiv alvorsmaske samtidig, som en post på det religiøse programmet, tror jeg fører til svært få reelle endringer i folks liv. Det blir påtatt alvorstungt, og kanskje bygger det hele bare opp under en godt skjult stolthet over at man utfører sine religiøse plikter?

I noen tilfeller stammer ordet “bot” bare fra en dårlig bibeloversettelse. Der vi i dag leser Jesu befaling om å “omvende” oss, sto det i gamle bibler at vi skulle “gjøre bot” – som jo betyr noe ganske annet.

Kanskje tolker noen begrepet “gjøre bot” som at man skal “bedre seg” – som i “bot og bedring”. Men å bli et bedre menneske er ikke noe som skjer gjennom en fast merkedag hvor man river seg etter håret. Mange av oss vokste opp med en såkalt leir-kristendom, hvor vi gikk fram til forbønn på leir etter leir, med store ord om hvordan vi skulle følge Jesus for alvor – bare for å oppleve allerede tirsdagen etter leiren at vi ikke klarte å leve opp til egne forventninger.
En sånn “nå-skal-jeg-ta-meg-sammen”-kristendom, med lange tårevåte forbønnskøer, førte aldri til varig endring i verken meg eller noen jeg kjenner. Jeg tror mange kan skrive under på at de største åndelige endringene snarere skjedde som et resultat av en prosess hvor man i stadig større grad fikk se det grunnleggende evangeliet som sier at alt allerede er gjort FERDIG.

Men selv om noen vil tolke “bot” som å “bedre seg”, vil de aller fleste nordmenn i dag forbinde ordet “bot” med noe man selv må betale – som en trafikkbot. Dermed blir begrepet “botsdag” rett og slett en elendig formidling av evangeliet, siden selve evangeliet går ut på at boten allerede er betalt av en annen.

I en norsk kirkevirkelighet, hvor vi har mange som kaller seg kristne på grunn av tradisjon og arv, men som kanskje ikke egentlig har fått med seg det grunnleggende evangeliet – vel, så er en “botsdag” definitivt ikke det vi trenger! En “evangeliedag” eller “frikjøpt-dag” hadde vært mye bedre. Eller en “hellig og feilfri i Guds øyne-dag”. 🙂
Det finnes også en slags folkereligiøsitet som liker å gi løfter til Gud, for nærmest å inngå en slags kontrakt med Ham basert på egen fortjeneste. “Hvis du hjelper meg nå, Gud, lover jeg å …” En slik mentalitet bør Kirken ikke bygge oppunder, for den er basert på en misforståelse av evangeliets grunnprinsipper. En bots-tankegang.

Litt historikk:

Konseptet med å gjøre bot ble utviklet av Den romersk-katolske kirke, og spesielt i middelalderen. Når du skriftet for en prest, ga han deg syndenes forlatelse, men gjerne sammen med en “bot” som straff. Disse “botsøvelsene” som ble pålagt angrende syndere, kunne være alt fra å gjenta en viss bønn x antall ganger (enda Jesus sa at vi ikke skulle tro vi ble bønnhørt ved å bruke mange ord) til mer avlatslignende handlinger – som å besøke Roma til bestemte tider osv. Dess større alvorlighetsgrad i synden, dess større “bot”.

Slik er praksisen fortsatt mange steder. Tanken hos enkelte er at det Jesus gjorde førte til vår endelige frelse et sted der framme, men at det fortsatt gjenstår en skjærsild – hvor man altså kan forkorte oppholdet gjennom “botsøvelser” her i tiden.
Det kaller jeg en forkvakling av evangeliet. Det blir som å si at Gud ordnet det slik at vi slapp livsvarig fengsel, og mildnet straffet slik at den kun ble bøter og betinget fengsel. Men det er ganske langt fra den KOMPLETTE FRIFINNELSEN Jesus sørget for, i henhold til Det nye testamentet. “Gud er den som frikjenner. Hvem kan da fordømme?” spør Paulus.

Luther avskaffet hele bots- og bønnedagen under reformasjonen. Men sakte men sikkert ble den gjeninnført i lutherske kretser etter hans død.
Du får ofte et ullent svar dersom du spør hva begrepet egentlig skal innebære i Norge i vår tid. Det hele har endt opp i en slags kvasi-versjon av det romersk-katolske konseptet, hvor man selvsagt ikke forkynner avlat, men likevel ønsker å fremprodusere en slags diffus egeninnsats oppi all nåden, sånn for sikkerhets skyld.

I mange tilfeller vil selvsagt de feilsteg man tar i livet føre til konsekvenser. Det veit jeg alt om. Men det er ikke slik at disse konsekvensene er en Guds straff. Om man lever usunt, risikerer man helseproblemer. Sånn er det bare.
Men om jeg har omvendt meg fra noe i tide og fått Guds nåde, er det ikke slik at jeg behøver å pålegge meg selv en egen “bot” eller straff overfor Ham. Nei, da er det bedre å bli ferdig med saken, ta lærdom av det som har skjedd og gå videre som et klokere menneske!
(Kun i tilfeller hvor ens gale handlinger har gått ut over andre mennesker, vil det være naturlig å jobbe videre med saken – ikke for Guds skyld, men av hensyn til de menneskene det gjelder.)

“Boten” er betalt av Gud selv. Straffen lå på Ham. Det er ikke lenger noen gjeld som skiller menneskeheten fra sin Skaper. All verdens selvpisking og selvplaging vil ikke føre deg en millimeter nærmere Gud. At du har lavt selvbilde gjør Ham ikke mildere stemt.
For en frikjøpt slave er det helt meningsløst å legge seg under slavepisken igjen. Det er en hån mot den som kjøpte ham fri.

Har vi gjort ting som hindrer vår frimodighet overfor Gud, er det bare å bekjenne det til Ham direkte, så har Han lovt å tilgi oss 100 % – uten botsøvelser eller andre krampetrekninger. Det er ikke noe vi kan legge til Guds nåde, ikke noe vi kan gjøre for å få Ham til å elske oss mer eller elske oss mindre.

Hvis det er slik at du gjerne vil bli “tilsagt syndenes forlatelse” av en prest – vel, så er yours truly prest i aller høyeste forstand av ordet ut i fra bibelsk begrepsbruk (noe du er selv også, dersom du tror), og jeg tilsier deg herved syndenes forlatelse på vegne av Kristus, dersom du har erkjent det gale du har gjort overfor Ham.

Som du ser på bildet under, er jeg en helgen også. Så dette er helt innafor.

davidav2

Så gå nå i fred og nyt dagen og tjen Herren med glede. La den bli en lovprisningsdag istedenfor en botsdag. For alt er fullbrakt.

Lettsindig? Nei, Jesus betalte med sitt eget blod. Å tro at et selvpålagt alvor på en bestemt dato eller noen repetisjoner av “Fadervår” eller reiser til bestemte steder kan ha noe å tilføye Golgata-verket – se, det kaller jeg lettsindig!

*

Hvis du på død og liv vil betale avlat, må du gjerne bli en patron eller kjøpe den nyeste boka mi og spre ryktene om den til fjesvennene dine. Det er helt greit, det, altså. Det kommer kanskje ikke til å gi deg noe surfebrett i skjærsilden, men den finnes ikke likevel, så det er ikke så farlig.

Facebook Comments
Liker du mine skriverier? Bli gjerne en patron!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?