I Arthurs rike

Alle gode bilder i dette innlegget er tatt av Jan Luneborg, mens de ikke fullt så bra mobil-bildene er tatt av meg.

Å skrive er som kjent bare en unnskyldning for å dra på diverse turer i arbeidstiden. I forbindelse med oppfølgeren til “Det mystiske ansiktet”, har romanfigurene Mikkel og Veronika tidligere dratt meg med på tur til Edinburgh, til Rennes-le-Chateau, til Montsegur, Carcassonne og Beziers, samt til Dollsteinshola.

Ja, til og med opera i Wien har disse fiktive kidsa søren meg dratt meg med på! Det hadde nok ingen andre klart.

Og nå var det tid for den aller siste research-turen, som altså gikk til England. Skikkelig flaks for meg at Mikkel og Veronika insisterte på å oppleve mysterier i nettopp slike omgivelser som det f.eks. Cornwall har å by på! (Og skikkelig flaks at jeg har blogglesere som er så utrolig kule at de muliggjør slike turer ved å bidra til reisekassa!)

SØNDAG

Søndag var det grytidlig opp, for flyet gikk kl 07 fra Rygge lufthavn, som snart legges ned. Fotograf Jan Luneborg og yours truly fikk tur/retur-billetter til London for under 500 kroner TILSAMMEN!
Litt over hundrelappen pr. flyhaik, med andre ord. Miljøfantasten i meg blir en smule betenkt, men blakkfanten i meg takker og bukker.

På Stansted fikk vi leiebil, og børna sporenstreks ned/bort til Glastonbury. Et nydelig lite sted, fullt av freaks og det man kan kalle interessante personligheter. Hadde på forhånd lest at mange new agere og mystikere har lagt sin elsk på byen, men visste ikke at de fullstendig hadde invadert den. Det fantes omtrent ikke en eneste sjappe i hele High Street som ikke het et eller annet med “occult”, “mystical”, “new age”, “healing”, “meditation” osv. Det var yin meg her og yang meg der, stora paketet.

At Glastonbury hevdes å være det opprinnelige Avalon fra legendene, melkes også for alt det er verdt. Her har du “Avalon Bookstore”, “Avalon Massage”, “Avalon Car Wash” og jeg veit ikke hva.

Vi tok inn på The George & Pilgrim, en pub slæsh overnattingssted helt nederst i High Street. Akkurat såpass sjarmerende som vi hadde håpet på, med sjel i veggene og spøkelser i gangene.

george-and-pilgrim-liten

Rett over gaten lå første post på programmet, nemlig ruinene av Glastonbury Abbey, hvor enkelte hevder at kong Arthur ligger begravd. En slik tanke forutsetter selvsagt at man i utgangspunktet tror på denne Arthurs historisitet. Mer om det i boka.

arthurs-grav-2-liten

Et annet sted ligger det som skal ha vært den opprinnelige graven, funnet av munker i 1190. De skal senere ha flyttet graven rundt 100 meter, for å få den i nærheten av alteret inne i selve klosterkirken.

img_1558

Selv om værmeldinga hadde meldt regn og torden, opplevde vi strålende sol og en fredfull ettermiddag i klosterruinene. Her var det ingen køer av turister, og man gikk nærmest alene på det store området. Ruinene som gjenstår, vitner om et bygningskompleks som opprinnelig må ha vært enormt, større enn Nidarosdomen.
Her er bare en liten del av ruinene:

abby-2-liten

I en by preget av flagrende batikk-gevanter og mennesker som går rundt med sjamanistiske trommer på gata uten at en kjeft snur seg etter dem, var det stort sett vegan-restauranter å finne. Men to ulver som oss var på jakt etter kjøtt, noe vi fant i en indisk restaurant i High Street, hvor vi ba om “ekstra hot” og fikk det.
Etterpå hang vi i baren på The George & Pilgrim og plaget personalet med alle våre spørsmål.

MANDAG

Tidlig opp også denne mandagen, for dagsprogrammet var rimelig intenst. Etter en omelett-frokost på G & P, ble det morgentrim for eldre, da vi åkte oss opp bakkene til Glastonbury Tor, et tårn som også er knyttet til Arthur-legenden. Også kristne legender nevner stedet. Det finnes de som i all oppriktighet tror at Jesus var her i sine barndomsår, på en reise sammen med sin onkel, Josef av Arimatea, som skal ha drevet handel med britene. (En av de som er innom dette i litteraturen, er poeten William Blake.)
Stedet er også ansett for å være det mest “åndelige” i hele England, noe som visstnok tiltrekker et betydelig antall mystikere i året. Men også denne gangen fikk vi stort sett gå i fred, kun en og annen hyggelig pilgrim nikket til oss langs veien. Ingen turistfelle, dette heller.

tor-3-liten

Den faktiske historien til tårnet er interessant nok, uavhengig av både fjortis-Jesus, Arthur og trommende mennesker. Den er knyttet til klosteret nede i dalen (som vi så dagen før), og rimelig brutal. Klosterets siste abbed ble hengt fra tårnet i 1539.
Nå er det fredfullt der oppe, og man kan sitte inntil tårnveggen og nyte en formidabel utsikt.

På veien ned tok vi turen innom Chalice Well, et lite hageområde som melker myten om den hellige gral. Det hele knyttes opp mot Josef av Arimatea. Etter Jesu død og oppstandelse skal han ha flyktet tilbake hit til Glastonbury (hvor han altså tidligere hadde vært på tur med barnet Jesus) på grunn av forfølgelse. Med seg skal han ha hatt både en bit av tornekronen og begeret Jesus drakk av under det siste påskemåltidet. Tornekronen skal ha blitt plantet i Glastonbury, noe som skal ha gitt et helt spesielt tre som blomstrer to ganger i året. Avleggere av dette treet har siden gitt andre trær på ulike “hellige” steder. Det mest kjente av dem ble utsatt for hærverk og ødelagt for få år siden, men et annet finnes i denne hagen.
At vannet som renner gjennom hagen har en rødfarge, trodde man tidligere skyldtes noe mirakuløst, at det var blandet med Jesu blod fordi Josef hadde tømt gralen her. Vannet ble derfor ansett for å ha helbredende krefter.

I dag veit vi at vannets farge skyldes helt andre ting. Jeg måtte jo ta en sipp, og det smakte jord og leire.

kilden-og-treet

Midt i hagen finnes et lite basseng som skal være helbredende. Besøkende må gjerne bade her om de vil, men det opplyses om at stedet ikke tar noe ansvar for de som måtte skli på den glatte bunnen og skade seg.

Jeg kan da umulig være den første som ser den totale ironien i det hele: “Hopp gjerne uti for å bli helbredet, men husk at det er lett å brekke armen mens du gjør det!”
(Minner jo litt om forbønnskøene til Benny Hinn, hvor ikke rent få har skadet seg gjennom årene på grunn av fyrens forkjærlighet for å få folk til å falle bakover.)

advarsel-liten

Egentlig er hele hagen en slags lignelse på kirkehistorien, i mine øyne. Øverst har du selve kilden, og herfra kan man gjerne drikke av vannet.
Litt lenger ned går elven via det nevnte bassenget, og her kan det ikke drikkes, pluss at man må passe seg for ikke å skli i sine forsøk på å bli frisk.
Enda lenger ned står det skilter om at det er forbudt både å bade og drikke, siden vannet har blitt svært møkkete og forurenset innen det har kommet hit.

Følger man så elven videre, ender den opp som ren gift ved anleggets toaletter helt i enden.

Dyp symbolikk for meg, altså. Det startet med Jesus Kristus og det rene evangeliet, og har endt opp med “den kristne kulturarven”, som fremstår så død og giftig at du gjerne må spyle den ned i dass for min del.

Vel nede i sentrum satte vi oss i bilen og kjørte mot Cornwall, helt vest i England. På veien passerte vi Stonehenge, og selv om det ikke sto på lista over steder som krevde research, kjører man jo ikke rett forbi en slik severdighet uten å ta turen innom.
I motsetning til stedene vi hadde besøkt så langt, var det her fullt av turister! Men området er stort, plass nok til alle. Busser fører deg ut til selve området, slik at du slipper spaserturen på tre kvarter dersom du vil.
Som Ylvis-brødrene ble vi ikke noe klokere av besøket. Men det var flott å få se stedet med egne øyne. Bucket list osv.

img_1548

Så kom vi fram til reisens hovedmål, nemlig Tintagel. Vi sjekket inn på Camelot Castle Hotel, et hotell som må ha en av de mest fantastiske beliggenheter i hele verden. Det ble bygd i stilen til en gammel borg på slutten av 1800-tallet, og har siden hatt mange celebre gjester. Hotellet har også blitt brukt som kulisse i “Dracula” fra 1979, med Frank Langella og Sir Laurence Olivier, og “The Knights of the Round Table” fra 1953, med Ava Gardner og Robert Taylor. Ava Gardner bodde på rommet ved siden av vårt under innspillingen av sistnevnte film.
Et hotell i særklasse, kan man si.

interior-2-liten

Her er utsikten fra rommet:

img_1565

Fra hotellet var det bare en kort spasertur til selve Tintagel Castle, som blir et viktig sted for Mikkel og Veronika i boka. Aller først tok vi trappene ned langs fjellveggen, ned til Merlin’s Cave, som bare er tilgjengelig ved lavvann. Høyvannet var på vei inn, men vi rakk å henge en god halvtime ved hula.

Har filmet derfra, selv om min antikke Iphone ikke yter omgivelsene rettferdighet (beklager dessuten at jeg glemte å skru ned lyden, slik at vinden blåser i mikken hele tida):

Deretter tok vi trappene oppover fjellveggen. En hengebru fører deg over en bergsprekk, før du går de siste trappene opp. Som noen av dere veit, sliter jeg med seriøs høydeskrekk. På et tidspunkt tenkte jeg at jeg ikke ville takle det, for man ser rett ned, og gelenderet er av den enkle sorten. Men å ikke komme seg opp til selve borgruinene på toppen av platået, ville vært en så stor nedtur at det bare var å bite angsten i seg. Jeg fokuserte på ett og ett trinn, uten å se opp, og ikke lenge etter var man trygt innenfor borgveggene.

Stedet er helt ubeskrivelig (synd for meg, siden jeg skal skrive om det i boka). Montsegur har fått seriøs konkurranse når det gjelder hva som er den vakreste plassen jeg noensinne har sett. Tintagel Castle og Montsegur deler i øyeblikket førsteplassen.

tintagel-castle-liten

img_1594

På dette bildet, tatt fra borgruinene, ser du hotellet på åsen i bakgrunnen:

tintagel-castle-og-camelot-castle-liten

Tintagel er altså stedet hvor Arthur blir født, ifølge legendene. Det har jeg personlig svært liten tro på. Samtidig er det morsomt at eksperter som tidligere hoverte over slike påstander med den begrunnelse at det ikke hadde vært liv og røre på stedet før et godt stykke ut i middelalderen, nylig måtte stå med skjegget i postkassa, siden de nå har oppdaget at stedets historie går mye lenger tilbake. Så vidt jeg har skjønt, er det nå bevist at stedet allerede på 400-tallet må ha vært et velkjent handelssted med stor trafikk både fra Roma og andre steder.

På veien tilbake til landsbyen, gikk vi innom en middelalderkirke på toppen av åsen på motsatt side av borgen. Her blåste vinden kraftig over de vindskjeve gravstøttene, og kirken virket dyster og øde, en skikkelig skrekkfilm-kulisse. Den virket også lukket, men sannelig fikk vi opp en tung tredør og kunne gå inn. Der inne var det ikke en kjeft, men vi endte opp med å hviske til hverandre likevel. Var noe med hele greia som gjorde at det føltes mest naturlig. I kirken var det helt stille, vi hørte bare den hylende vinden utenfor. Vibb!

tintagel-kirke-3-liten

Tilbake i landsbyen tok vi en velfortjent øl på King Arthur’s Arms, som profilerer seg som en familiepub. Det innebærer at det ved siden av tappekranene for de voksne finnes tegnesaker og tusjer til barna. Et konsept som hadde ført til ramaskrik i Norge, men som virker ganske ukomplisert i England.

img_1647

Vi forsøkte å regne ut hvor langt vi hadde gått i løpet av dagen. Uansett var det langt, og beina mine har ikke gått så mye på én dag siden min lange tur fra Oslo til Helvete for noen år siden.

På hotellet hersket nå en magisk stemning. Jeg tror Agatha Christies spøkelse spradet omkring og fikk masse ideer til romaner hun aldri får skrevet. Vi spiste middag i restauranten, andebryst med ostetallerken til dessert. Sjelden – nei, aldri – har jeg opplevd en så luksuriøs standard og service for så lite penger. Michelin-standard til gatekjøkken-priser!
Det var ikke planen, men hotellet blir nå også en del av plottet i boka. Det er verdien av å reise til stedene man skriver om, at det dukker opp noen slike overraskelser.

spisesalen-liten

I hotellbaren etter middag, gjorde Jan sitt beste for å fornærme en av Englands mest kjente kunstnere, mens jeg snakket om rovdyrproblematikk med en godseier fra Pyreneene. Og sånn går no dagan.

Hvis noen dager kan kalles opplevelsesrike, stiller denne mandagen i en klasse for seg. Føler at vi fikk en ukes opplevelser på én eneste dag.

TIRSDAG

Det var deilig å våkne med følelsen av å være a jour – en følelse jeg aldri kjenner på hjemme på kontoret. Jeg hadde allerede sett alt jeg måtte se for bokas del, noe støle bein var takknemlige for. Denne tirsdagen ble dermed en bonusdag. Vi kjørte tilbake til Stansted, sjekket inn på et flyplasshotell og leverte leiebilen, før vi tok buss tilbake til London sentrum.
Der dro vi rett til The Dome i Tufnell Park, like ved Camden, hvor vi skulle på konsert med Wovenhand.

Siden dette bandet er på topp 5-lista mi, var jeg skikkelig deppa for at jeg missa konserten deres i Oslo. Så flytter bandet helt plutselig på en dato, og ender altså opp med å spille i nettopp London den ene kvelden vi hadde å slå ihjel her. Griseflaks, kaller man slikt.

Få band passer så godt til stemningen jeg hadde opparbeidet meg de siste dagene som nettopp Wowenhand. De går liksom i ett med middelaldermystikk og borger og mørke skoger og det hele. På denne turneen fremstår de mer aggressive enn tidligere, frontmann David Eugene Edwards har reist seg fra stolen og gønner på med et trykk av en annen verden. Jeg må si dette er den beste Wovenhand-konserten jeg har vært på.

img_1666

Å komme seg fra Camden til flyplassen etterpå, viste seg å være et logististisk mareritt. Redningen ble rett og slett Uber, som kom i løpet av cirka 45 sekunder og tilbød en pris som fikk oss til å lure på hvordan sjåføren i det hele tatt kunne gå i null.

Det ble bare noen få timers søvn før vi måtte opp. Flyet gikk tidlig. Stansted var et mareritt denne morgenen, stappa fullt av stressa folk. Det føltes som om man gikk i en fem kilometer lang kø hele tiden. Sånt er slitsomt når man bare har sovet to timer. Flyet var dessuten forsinket og stappfullt. Merka litt av den gamle flyskrekken komme tilbake, selv om den ikke kan sammenlignes med tidligere. Er visst ikke helt kvitt den likevel, når omstendighetene ikke er de rette.
Heldigvis er det nærmest mirakuløst hva to glass rødvin på tom mage kan utrette, spesielt når man i tillegg er dødstrøtt. Selv om den hylende ungen på setet bak oss utelukket muligheten for søvn, klarte i det minste den lille dosen vin å gjøre at den harde landingen, som fikk flyet til å hoppe en ekstra gang opp i lufta, fremsto mer morsom enn skummel.
Dessuten skal man ikke klage på masete flyplass og trangt fly når man nesten ikke betaler noenting for flyturen. Og det skal mer til enn en masete morgen/formiddag for å kvele følelsen av fred som denne turen ga. Den følelsen skal jeg nå leve på mens jeg skriver kapitlet om Mikkel og Veronikas tur til samme område.

Takk til fotograf Jan for hyggelig reisefølge og flotte bilder! Og takk til alle som har vært med på å sponse turen! Dere skal alle få en takk i boka. God bless you all.

Facebook Comments
One comment on “I Arthurs rike
  1. Så morsomt at dere bodde på Camelot Castle 🙂 Det eies av noen av mine trosfeller 🙂

    Ellers høres det ut som en flott tur som jeg også gjerne skulle tatt. Gleder meg til å lese boka 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?