Cure # 5: Wuhlheide, Berlin, 28. august 2005

curedavid2

The Cure # 1
The Cure # 2
The Cure # 3
The Cure # 4

Denne helgen fremstår i ettertid som en av de ti beste helgene i hele mitt liv. Og jeg er oldis.

Jan Banan Heisekran og yours truly startet bilen da det hadde blitt natt til lørdag. Vi fikk en tidlig ferge, en dieselstinkende rustholk (som Jan kalte det) fra Trelleborg til Sassnitz, og spiste frokost i Rostock:

hjemme 005

Vi la oss inn på et billig hostell ved Oranienburger Tor i Friedrichsstrasse. Noen år i forveien bodde jeg noen måneder i Berlin, og dette hostellet var ikke så langt unna min tidligere leilighet i Prenzlauer Berg.

Like i nærheten fant vi det helt utrolige stedet Kunsthaus Tacheles, et sted som fikk Christiania i Køben til å fremstå som et regnskapskontor. En rekke bygninger og en gigantisk bakgård, som Jan definerte som et “freakerparadis”. Stedet skulle opprinnelig rives på 1990-tallet, men ble okkupert av rekke kunstnere, som siden fikk en symbolsk leiekontrakt med myndighetene da stedet ble gjort verneverdig. Stedet var en gang i tiden en jødisk shoppingarkade, men ble et hovedkvarter for Waffen-SS under 2. verdenskrig.

Kule kafeer og barer, kunstutstillinger, indianertelt med fastboende, konsertscener, samt en helt spesiell bar i øverste etasje i bygningen som en gang i tiden ble bombet av de allierte, og som aldri siden ble helt restaurert. Her satt man høyt oppe og drakk øl med halve murveggen borte (jeg kjente høydeskrekken), mens en filmfremviser ved siden av viste gamle stumfilmer på veggen til bygården i den andre enden av bakgården.

Planen om å sove etter nattens biltur, gikk ad undas. Det var umulig, med et så kult sted som nabo. Vi ble mer eller mindre værende her under hele Berlin-oppholdet, kun avbrutt av Cure-konserten.
(I årene som fulgte skulle det bli flere turer hit, blant annet med en gravid Marianne. For en stund siden fikk jeg høre at alt nå er forsvunnet og at området er inntatt av mer kommersielle aktører, noe som er direkte sørgelig. Med det har Europas kuleste bykvartal blitt borte, og Berlin-turer vil for meg aldri bli det samme.)

hjemme 025

hjemme 052b

Så kom søndagen, og Cure-konserten. Den foregikk midt i parken Wuhlheide. Vi ble kjent med noen polakker som hadde brukt alt de eide og hadde for å komme seg til konserten. (De tok forøvrig et bootleg-opptak av hele konserten med videokamera, og opptaket deres lå i postkassa mi noen dager etter hjemkomsten.)

hjemme 089

Vi kom tidlig, da det var mange oppvarmingsband på dagtid. Blant annet spilte Cranes. Det var ganske morsomt å tenke på at dette var bandet som i 1992 hadde sendt meg inn i et annet univers (se Cure-innlegg # 1). Det var ikke fullt så mentalt utfordrende å se dem i dagslys i 2005, for å si det sånn, selv om Alisons vakre stemme fortsatt var like suggererende.

Så kom øyeblikket utpå kvelden, omtrent akkurat idet det ble mørkt, når parken var full av folk. The Cure leverte den desidert beste konserten jeg hadde sett så langt i mitt liv. Dette var nemlig første gang jeg opplevde at de spilte i tre timer, det som i etterkant nærmest har blitt et slags varemerke for The Cure.
Jeg trodde nesten jeg skulle klikke av pur glede da bandet bare spilte og spilte og spilte, jeg hadde jo forventet meg en halvannen times konsert. Bandet fremsto dessuten med en helt annen intensitet enn tidligere. (Vi snakket etterpå med noen fans som hadde fulgt dem på hele Europaturneen, og de sa at dette var den beste konserten av dem alle.)

Open, Fascination Street, From The Edge Of The Deep Green Sea, Alt.End, The Blood, The End Of The World, Inbetween Days, Shake Dog Shake, Us Or Them, The Figurehead, A Strange Day, Push, Just Like Heaven, A Letter To Elise, Lullaby, Never Enough, Signal To Noise, The Baby Screams, One Hundred Years, Shiver And Shake, End,
E1: At Night, M, Play For Today, A Forest,
E2: Three Imaginary Boys, Grinding Halt, Boys Don’t Cry, 10.15 Saturday Night, Killing An Arab,
E3: Faith

Lykkelige og glade endte vi opp i bakgården igjen etter konserten. Da vi våkna seint dagen etter, booket vi rommet en dag til. Berlin kunne by på en strålende sommerdag, kanskje årets siste, og det var ikke aktuelt å forlate den fantastiske bakgården på et slikt tidspunkt. Vi ble sittende med hver vår bok og flaske rødvin i sola, under fargerike vimpler og grønt gress, fulle av gode vibber fra kvelden i forveien, og fra alle gode mennesker rundt oss. For en helg det hadde vært!

Først tirsdag morgen satte vi motvillig snutene mot Oslo igjen. Men vi hadde ikke kjørt så langt, før vi bestemte oss for å ta en aldri så liten omvei på 40 mil innom Hamburg. Jeg har alltid vært glad i Hamburg. For mange er det en drittby, men det er fordi de bare forbinder den med Reeperbahn og triste skjebner. Dersom man veit hvor man skal gå, byr Hamburg på noen av de kuleste stedene i hele Europa.
Vi var forresten en tur innom Reeperbahn også, hvor Jan fant Jesus:

hjemme 133b

(Ellers er det St. Georg som er den beste bydelen i Hamburg, med mange hyggelige folk og barer, samt noen restauranter hvor du får enormt mye for pengene. Så glem hele St. Pauli!)

Da jeg ankom Oslo onsdag kveld, var jeg mer sliten og mer lykkelig enn jeg hadde vært på mange år.

(Jan har forresten mange flotte bilder fra denne turen, men de har jeg ikke her nå, så får legge dem ut en annen gang.)

Hey! Bli en patron, a! Ja, DU, ja!

Facebook Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?