Kampen mot Goliat

Foto: troensbevis.no

I 1996 kom Aril med boka ”Kampen mot Goliat” (Hermon Forlag), hvor han beskrev sin kamp mot alle de uskrevne reglene til andre religiøse ledere.
Etter et langt virke for evangeliets sak, kunne han komme med følgende konklusjon: ”Jeg har aldri noen gang satset på noe som var Gudsvillet, og som senere viste seg å være til Guds ære og til velsignelse for mange mennesker, uten at jeg har blitt angrepet og kritisert for det av etablerte kristne lærere.”

Leste du egentlig den setningen godt nok? Den er nemlig ganske kraftig, når den kom fra en mann som var en av de meste kjente kristenprofiler i Norge i moderne tid. Synes nesten vi bør koste på oss å lese den en gang til, med noen uthevelser:

”Jeg har ALDRI NOEN GANG satset på noe som var GUDSvillet, og som senere viste seg å være til Guds ære og til velsignelse for mange mennesker, uten at jeg har blitt angrepet og kritisert for det av etablerte KRISTNE lærere.”

Det er nok mange som har erfart det samme. Med en gang noen forsøker å skape større rom for evangeliet, blir de fort stemplet som ”liberale”, ”svermeriske”, ”verdslige”, ”fulle av kompromissets ånd” og blablabla. Selv ubetydelige fotsoldater som yours truly får stadig meldinger som sier at jeg “tilpasser meg denne verden” og er feig som ikke tar et kraftigere oppgjør med ”synd”.
Og da kan jeg bare tenke meg hvordan det er for profilerte ledere. Ikke rent få av de beste forkynnerne jeg veit om her i landet, som formidler et tydelig nådebudskap, blir stadig anklaget på nett fordi de angivelig bare forkynner slikt som “klør folk i øret”, siden de ikke legger større vekt på SYNDEN og DOMMEN og LOVEN og BUDENE og GUDS VREDE.
(Som jeg har skrevet om tidligere, er det snarere de som faktisk legger vekt på slike ting som klør de religiøse i ørene.)

Aril opplevde mange skremmende eksempler på hvordan tradisjon og trangsyn hindret Jesu budskap i å utbre seg. I 1974 sto han i bresjen for en kortfilm basert på lignelsen om den bortkomne sønn. Da ble det kaos!
Flanellograf og lysbilder gikk an, men FILM! Det var djevelens redskap!
Vårt Kand beskyldte ham på lederplass for å drive showbusiness i Jesu navn, og enkelte kristne ledere fra Telemark trodde at scriptgirl var det samme som striptease!

I ettertid er dette bare hysterisk morsomt, men det var virkelig alvor mens det sto på. Alle de pastorene som tidligere hadde støttet Aril, fikk nå panikk og innkalte til et krisemøte i Oslo. Resultatet ble dessverre at Aril måtte legge ned filmen, ellers ville han miste alle sine støttepartnere.

Men han sa til alle frammøtte at framtiden var på hans side, og at de en dag ville skamme seg over møtet. Og som han siden kunne bemerke i boka si: I dag har alle de pastorene som deltok i det møtet, sittet i sminkestolen i Sarons Dal TV-studio for å være med på en av Sarons Dals tv-sendinger …

På samme måte tror jeg at mange av de som mot slutten av Arils liv kritiserte hans forsøk på å nyansere de kristnes ensidige bilde av Israel/Palestina-konflikten, eller måten han kommuniserte Jesu budskap til muslimene på, også vil skamme seg over det en dag.
Men det koster å være forut for sin tid, og det var derfor Aril gjennom hele sitt liv måtte slåss mot ”religiøse Goliater”.

Hans opplevelser er en trøst til en oppvoksende slekt og til alle som tør å tenke nytt. Møter du kritikk fra det etablerte, så vit at du går gjennom det samme som alle de historiske figurene som i dag regnes som helter i norsk kristenhet.

En pioner blir gjerne hatet av sin samtid, men elsket etter sin død.

Og Aril er dypt savnet. Men den samme revolusjonære Ånden som farget hans liv, er fortsatt i blant oss. Tror den er på utkikk etter folk som er vågale nok til å tenke nytt, slik at det gamle og uforanderlige evangeliet kan formidles på en enkel måte som Ola og Kari Nordmann faktisk forstår, og ikke bare være noe som angår religiøst anlagte mennesker med sans for orgelmusikk og andektige miner, eller med en egen forkjærlighet for hyperventilerende og manipulerende evangelister som minner mest om amerikanske bilselgere.

La meg avslutte med en oppfordring Aril en gang kom med: “Dess mer du kan skille Jesus fra kristendommen i din formidling av ham, dess bedre.»

Facebook Comments
7 comments on “Kampen mot Goliat
  1. Bra skrevet:)
    Jeg leste boken din Idag, enormt bra! Klarte ikke å legge den fra mg før den var lest:) Dere som ikke har lest den, løp&kjøp!

  2. Som en parentes: Til og med de som ikke ansees å være innenfor den kristne lære, opplever det de kaller forfølgelse og derved en bekreftelse på at deres tro er rett. Poenget er at kritikk og motstand fra andre kristne lærere og troende, er ikke noe kriteria for riktig tro. Husker godt da jeg studerte med JW at motstand og kritikk mot dem ble ansett som forfølgelse, og derved tatt som en bekreftelse for den rette tro. Interessant blogg David, som jeg kom over nå via noen kjente på tryneboka 🙂

    • Velkommen som leser, Asbjørn!

      Det er en viktig parentes og helt sant, det du skriver.

      Samtidig finner jeg det interessant å lese i Det nye testamentet at Jesus og de første kristne nesten alltid ble forfulgt av DE RELIGIØSE LEDERNE, og sjelden av “synderne” eller “folket”. Og jeg tror det er umulig å virkelig være på rett spor eller “profetisk” uten at deler av etablert kristenhet forsøker å trykke deg ned.

      Men noe martyrkompleks er ingen tjent med. Så din parentes inspirerte meg til å legge ut et gammelt innlegg på nytt, nemlig Gøyere liv og flere oppturer, hvor jeg indirekte er inne på det du poengterer, selv om jeg her snakker om kritikk UTENFRA :

      “I det radikale ungdomsmiljøet jeg engang var en del av, hadde vi nærmest et martyrkompleks. “Den som tror på Jesus, skal bli forfulgt, det er et løfte han ga oss!” ble det ofte sagt. Og underforstått ble det tolket slik: Om dine ikke-troende kompiser faktisk synes du er en ålræit fyr og ikke hater deg, må det være noe alvorlig feil ved deg!
      Dermed ble enkelte kristne helt tullinger, med vitende og vilje, siden det var den eneste måten de kunne oppnå “forfølgelse” på i et rimelig tolerant land. Dess mer distansert man ble fra “verden” gjennom avstandstaken til diverse kulturelle uttrykk, dess bedre. Dess mer applaus fikk man fra likesinnede innen sekten.
      (…)
      Når jeg i dag ser tilbake på alt jeg møtte motstand for i min “radikale” periode, var det aldri Jesus Kristus eller hans lære, kun min egen elendige formidling av troen.
      En formidling som var altfor preget av en kristenkultur som underbevisst ønsket å bli stigmatisert og uglesett, og som derfor ikke kunne kommunisere på en normal måte med normale folk.
      Hadde man det fint sammen med andre mennesker, på en helt vanlig måte, fikk man nærmest dårlig samvittighet. For helst burde man jo stått på bordet og ropt helt til alle forsvant fra stedet, slik at man kunne få stjerner i kristenboka.”

      🙂

  3. Interessant det A. Edvardsen sa til deg….det er vel det som står tilbake etter at mange systema og egne opplegg er prøvd. Jeg merker for min del at fokuset mer og mer er om Jesus….før var jeg så interessert i alt mulig jeg kom over….veldig mye interessante teorier, ikke bare fra kristent hold….men det var mest mat for hode og ikke så mye hjerte. ” Sang på Mercy House her om dagen og føyde til litt av Remas slag ord ” det enkle er ofte det beste, Rema 1000 og Jesus” 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?