Om menigheter og alkohol

wine

Dette er en reprise av en reprise av en reprise av en reprise. Som jeg må legge ut fordi kristenpressen nok en gang kjører en reprise av en reprise av en reprise av en reprise.

Det er visse ting som resirkuleres i kristenpressen hver sommer. Det intervjuet jeg leser i Dagen i dag, “Refser sine egne”, leste jeg i Vårt Land ifjor, og i Korsets Seier like før det.
Og da blir det vel min forbanna plikt å resirkulere det samme blogginnlegget gang på gang også. Det er noe jeg helt oppriktig kvier meg for, for det er enkelte som blir så veldig sinte (og jeg blir jo bekymra for blodtrykket deres). I tillegg kan det fremstå som om jeg har et voldsomt behov av å forsvare eget alkoholkonsum, eller at jeg er svært opptatt av alkohol.

Det har jeg ikke. Og det er jeg ikke. For tiden drikker jeg mest Munkholm. Det som følger handler ikke om meg, men om ting jeg ser og opplever i menigheter.
Jeg har altså ikke særlig lyst til å legge ut dette her, men føler det blir feigt å ikke gjøre det. Når det nå til og med gjengis sitater som sammenligner et glass vin til maten med en sprøyte narkotika (!), må jo noen komme med noen ord i tåka.
Og jeg får vel ta møkkajobben, denne gangen også, selv om innboksen allerede er full nok av sinte e-poster som det er (hva skal man vel med fiender når man har trossøsken, hehe) …

Men jeg ber om å bli trodd på at mitt motiv her ikke er ølhundens, men evangelistens. 🙂
Dette innlegget ble skrevet på vegne av andre troende jeg kjenner, som enkelte loviske personligheter hele tiden forsøker å gi dårlig samvittighet. Selv har jeg for lengst lært meg å blåse i de sure oppstøtene til loviske forkynnere, deres tilnærming til ulike problemstillinger angår ikke lenger min tro. Men jeg ser at de gir mange andre, som kanskje er ferskere på veien, en rekke unødige samvittighetskvaler.

Det er den eneste grunnen til at jeg herved kommer med denne reprisen for n.te gang (og sikkert ikke siste gang, dessverre):

OM MENIGHETER OG ALKOHOL

I forbindelse med Evangeliesenterets 30-årsjubileum (gratulerer, forresten!) har det vært mange skriverier om det som anses som en trist utvikling i menigheters forhold til alkohol. Evangeliesenteret-leder Trond Eriksen sier til Vårt Land at han rett og slett ikke finner alkoholfrie menigheter lenger, siden “alkoholbruk de siste årene er blitt mer og mer vanlig, også blant kristne og i menigheter der avhold tidligere var selvsagt”. Ikke minst gjelder dette i pinsebevegelsen, som Evangeliesenteret er knyttet til.
Nå vet jo enkelte av dere at undertegnede er en ølhund, etter at en liten artikkel jeg skrev for Vårt Land for mange år siden førte til en rekke helsider i det som den gang het Magazinet, noe som satte en effektiv og brå stopper for min blomstrende “evangelist-karriere”. 🙂 (UPDATE: Jeg har herved lagt ut et annet innlegg på nytt i den forbindelse.)
Men la meg likevel, med fare for å fremstå forutsigbar, tilby mine to små amerikanske mynter nok en gang.

Først av alt: Det er en vesensforskjell på det å nyte øl og det å ha et rusproblem. Men den vesensforskjellen vil enkelte religiøse ikke ta inn over seg.
De ser ikke andre alternativer enn rennesteinen eller totalavholdet.

Personlig tror jeg dette enten/eller-bildet faktisk er med på å føre mange ut i rusproblemer. Jeg har sett det skje på nytt og på nytt og på nytt i kristne sammenhenger. Det er heller ingen hemmelighet at ikke rent få av klientene på Evangeliesenteret har menighetsbakgrunn. Dersom man må krysse en rekke samvittighetsgrenser for å gjøre noe som er normalt for de fleste, som å ta seg et glass vin til maten, kan man fort havne der hvor man har et forbruk som de fleste vil kalle “unormalt”.

Jeg tror det er kortere vei mellom pekefinger og avhengighet enn religiøse flest er klar over.  

Når kristne ledere sier at de vil forby enhver nytelse av vin eller øl i sine kretser for å hindre at noen får alkoholproblemer, så vil jeg få minne om at nettopp slike trange menneskebud var en medvirkende årsak til at jeg selv havnet i rusmisbruk en gang for lenge siden.
Å ha et uskyldig og normalt forhold til alkohol, gjorde at man ble ensom og uglesett i det kristne miljøet, slik at man etter hvert holdt seg unna.

Jeg kjenner til svært mange eksempler på det samme. Siden slike historier sjelden får oppmerksomhet i kristne kretser, føler jeg at jeg skylder de det gjelder å nevne dette. Folk som vokste opp i menigheter på 80- og 90-tallet, falt ofte “utenfor” ved å ha et normalt forhold til alkohol.
Og det er en merkelig psykologisk effekt som ofte gjør seg gjeldende: Unge mennesker lever opp til det stempelet du gir dem! (Føler du deg allerede som en synder og en alkoholiker fordi du har tatt én øl, er det mest naturlige å bare fortsette å drikke.)

Her skyter enkelte religiøse ledere seg selv i foten så det smeller, slik jeg ser det.

Det er i hvert fall ingen tvil om at alkoholforbud i norske menigheter har skapt langt flere såkalt ”frafalne” enn det nytelse av alkohol noen gang har gjort!
Og sannsynligvis flere alkoholikere også. Det er min overbevisning.
Så jeg synes man bør oppmuntre troende til å ta egne og bevisste valg, til ikke å la seg kue verken av drikkepress eller krav om totalavhold.  

*

Så var det argumentet om at alle troende bør være avholds av hensyn til de i fellesskapet som er tidligere rusmisbrukere.

For det første vil jeg nevne at de fleste tidligere alkoholikere jeg kjenner i menighetene, vil ha seg frabedt på det sterkeste å bli brukt som brekkjern for slike menneskebud.

Dernest vil jeg si at tanken på at man etter endt rehabilitering skal få leve i en verden hvor man aldri utsettes for fristelsen alkohol, er en utopi i 2013.
For det er ikke lenger slik det var for bare 20 år siden, at kristne stort sett lever i lukkede miljøer og kun omgir seg med likesinnede. I 2013 har de fleste troende like mange venner utenfor det kristne miljøet som innenfor. Etter møtene faller det naturlig for de fleste kristne å henge også med sine ikke-kristne venner, og dette skjer gjerne på utesteder eller hjemmefester.

Om du ønsker et alkoholfritt miljø, ønsker du samtidig et lukket miljø. Sånn er det bare.

Trond Eriksen sier til Vårt Land: “Vi sier klart og tydelig at det er totalavhold som gjelder hos oss. Vi må se på én øl som en sprekk. Folk som har vært hos oss tror derfor at det er totalavhold som gjelder blant alle kristne. Når de opplever at det ikke er slik, blir det vanskelig å skape trygghet og tilhørighet.”
Jeg vil på min side hevde at det er noe ALVORLIG GALT med rehabiliteringsopplegget dersom klientene tror alle kristne er totalavholdende!
Man må selvsagt forberede folk på virkeligheten, ikke skape illusjoner man vet kommer til å bli knust.

Det er kanskje ikke pent å nevne slikt i forbindelse med en jubileumsfeiring, men det er ingen hemmelighet at mange som har vært igjennom rehabilitering på Evangeliesenteret kommer tilbake og tilbake. Det er mye “gjennomtrekk”.
Nå innser jeg at årsakene til dette er mange og sammensatte. Men kanskje bør deler av opplegget fornyes, slik at man slutter å presentere et verdensbilde som ikke stemmer med Virkeligheten? Om folk innlemmes i en helt særegen kristenkultur under rehabilitering, en kultur med en helt spesiell musikkform og et eget “kristenspråk” (som endog inkluderer bestemte tonefall), en kultur som rett og slett ikke eksisterer noen andre steder i samfunnet, sier det seg selv at mange vil gå på snørra når de er ferdige med behandling.

Du kan gjerne mene det er trist at kristne ikke lenger holder seg for seg selv og spiser vafler hos Kjersti etter gudstjenesten, slik som før. Selv synes jeg det er er flott. Men uansett er du nødt til å forholde deg til virkeligheten: Det er en irreversibel prosess!
De fleste unge mennesker i dag har nemlig et helt avslappet forhold til disse tingene. Den trenden vil du rett og slett ikke klare å snu, selv ikke med all verdens pekefingre.
Skal vi bli konstruktive i denne problematikken, må vi i det minste anerkjenne et slikt faktum, med mindre vårt eneste mål er å fremheve egen “åndelighet” eller dyrke en lengsel etter fordums tider.

De aller fleste eks-misbrukere gjør et godt valg i å være totalavholds resten av livet. Men nå er det slik at de aller fleste mennesker på jorda ikke er eks-misbrukere. Og for en eks-misbruker er det viktig å kunne henge med slike også. Det er slitsomt om man resten av livet kun skal kunne henge med tidligere alkoholikere eller avholdskristne. Det blir et amputert liv. Det finnes nemlig mange andre vakre og bra folk i verden!
Derfor må målet med enhver rehabilitering være å lære folk til å være i miljøer hvor det nytes alkohol, og samtidig klare å si nei selv.

Det er ikke enkelt, men det finnes dessverre ingen andre alternativ dersom man vil ha et fungerende sosialt liv på sikt.

Pinsehøvding David Østby uttaler følgende: “-Alkoholen har begynt å flyte inn i menigheter og blant kristne som aldri før. Vi kan ikke tillate at rusfrie mennesker som oppfordres til å søke menigheter, kommer dit og finner et miljø der måtehold praktiseres.”
Til det vil jeg si at det er en overdrivelse å si at alkoholen har “begynt å flyte” i menigheter. Selv er jeg som sagt en ølhund, men jeg opplever at jeg er i mindretall, ihvertfall i de kretser jeg er i. De fleste kristne jeg henger med, drikker noen få øl og aldri mer.
Og om du ikke kan “tillate” at rusfrie mennesker oppsøker et miljø hvor måtehold praktiseres, så har du i realiteten to alternativ:

1) Sende dem tilbake til et miljø hvor det er MASSE rus.
2) Sende dem til en sekt på Vestlandet eller i Uppsala.

Your choice. Dersom du altså ønsker å forholde deg til virkeligheten.

Selv tror jeg måteholdskristne er svært gode forbilder, og at man ikke skal forakte dem, slik enkelte kristne ledere gjør. Måteholdskristne får folk som liker øl til å senke skuldrene og føle seg velkomne i menigheten, mens de ved sitt forsiktige inntak gjør at de totalavholdende ikke blir utsatt for noe drikkepress.

Når folk fra det menighetsmiljøet jeg nå tilhører er ute på byen sammen, behøver ingen føle seg uglesett for at de drikker alkohol, samtidig som ingen føler at de må drikke det for å være en del av “gjengen”. Jeg vil anta at det er sånn 50/50 av folk som inntar alkohol og de som ikke gjør det, og samtalen rundt bordene er ikke nevneverdig preget av verken det ene eller det andre ståstedet.
Det er mer et ikke-spørsmål. Ingen er særlig opptatt av hva de andre har i glassene sine.
Og ja, det er flere tidligere rusmisbrukere i menigheten. De sitter rundt de samme bordene som oss. Jeg tror de opplever miljøet som beskyttende selv om ikke alle er totalavholds.

Nå skal jeg ikke selv klynge meg til illusjoner slik jeg anklager andre for å gjøre. Men på meg virker det som om det hele fungerer aldeles utmerket. Tror faktisk helt ærlig det er langt færre “sprekker” i slike miljøer enn i visse andre. (Aldri har jeg opplevd at så mange gikk på en smell på det området her, som det jeg gjorde i miljøet jeg var en del av på 1990-tallet, hvor alkohol var fullstendig tabu.)

Hvis man tenker seg et menighetsmiljø kjemisk fritt for folk som tar seg en øl, kan man nok samtidig se for seg et miljø som er såpass snevert, lite og lukket at de fleste som ikke er oppvokst i miljøet vil forsvinne før eller siden uansett. (For så å havne på Evangeliesenteret for n.te gang?)
For miljøer som er sneversynte på ett område, har det gjerne med å være det på andre områder også.

Og uansett hvordan man vrir og vender på det: Det er sneversynt å gjøre avholdenhet til et krav i menighetene, og å indirekte hevde at de som nyter alkohol er mindre “åndelige” eller mindre hensynsfulle.
På samme måte som det motsatt vei er sneversynt å tenke at det å ta seg et glass i seg selv er et tegn på at man er “fri fra menneskebud”. (Det finnes nemlig mange anti-loviske og “frie” kristne som er avholdsfolk – og vice versa!)
Drikkepress og avholdskrav er i grunnen like slitsomt, begge deler. Begge deler kommer fra den typen mennesker som ikke takler at folk gjør andre valg enn dem selv.

Alkohol utgjør et problem for enkelte mennesker, og det er bra om dette snakkes om i menigheter. Men da må det gjøres på en måte som ikke ekskluderer de som ikke har et problem med det, altså majoriteten. Det må snakkes om på en måte som også appellerer til oppegående og fornuftige folk, ved bruk av gode argumenter, ikke i form av ekstrem-loviskhet, pekefingre, fordømmelse og påstander som er helt bak mål.
Det må med andre ord ikke gjøres på den måten HER. 🙂

*
 
Dette med “hensynet til den svake” er det mest brukte argumentet for å innføre et direkte eller indirekte krav om totalavhold i menigheter.
Det overrasker meg at man ikke ser at slike krav i stedet skaper et miljø som kun er for de “sterke” i religiøse sammenhenger – for de som enkelt klarer å tilpasse seg pietistisk, A4 kristenliv fordi de er oppvokst på bedehuset.

Akkurat som fariseerne ifølge Jesus sperret Himmelen for mange, stenger alle slike menneskebud menighetene for folk flest!

Ofte blir de som praktiserer måtehold anklaget for å være “egoistiske” og sette sine egne behov foran hensynet til andre. Jeg vil nå si at det tvert i mot er ganske egoistisk av totalavholdende kristne å ønske seg menigheter hvor kun noen svært få nordmenn – nemlig slike som dem selv – vil passe inn.

Selv synes jeg det står langt større respekt av de mange pastorer som i praksis er totalavholdende, men som likevel står for et måteholdssyn utad – nettopp fordi de ønsker å være hensynsfulle overfor flere enn bare noen få utvalgte. For dem er ikke en image som “radikal” eller applaus i kristenpressen like viktig som mennesker.  

Evangeliet er ikke bare for avholdskristne og nedkjørte rusmisbrukere. Det er for Ola og Kari Nordmann også. De som tar seg noen øl og glass vin iblant.

Det er fint å ta hensyn til minoriteter, men dersom man skal ekskludere 95 % av Norges voksne befolkning fra menigheten, under et skalkeskjul av å ta hensyn til tidligere alkoholikere, er man virkelig på villspor. Da blir man et miljø helt i ytterkant av samfunnet, som kun har appell til et annet ytterkant-miljø. Menigheten bør bestå av mange forskjellige personligheter (også de helt ”normale”!) som alle bør ta hensyn til hverandre.

Og det er noe som plager meg litt i debatten som nå foregår. En ting er at eldre, gode kristne kommer med hjertesukk over utviklingen, det må de selvsagt få lov til. Men noe helt annet er det med enkelte av uttalelsene fra ledere, hvor pekefingeren og fordømmelsen ligger på lur, sammen med en svært selvforherligende tone. Ens eget ståsted anses som eneste alternativ for en “sann etterfølger av Jesus”.

Dette mens man samtidig tilhører kretser hvor ordet “evangelist” betegner en person som gjennom en viss stilart forkynner evangeliet for hundrede gang til godt etablerte kristne inne på bedehusene, “evangelister” som derfor ser seg nødt til å legge inn et hyperfordømmende gir for å ha håp om å få noen fram til forbønn, siden alle i salen har hørt alle deres klisjeer hundre ganger før.

Før man i det minste har fått noe tilnærmet en realitetsorientering, og lært seg å stikke nesa utenfor bedehusdøra uten å bli forkjøla ved første vindkast, bør man kanskje holde seg for god til å snakke om “negativ utvkling” i andre menigheter, hvor kirkefremmede kommer og føler at de kan være seg selv sammen med kristne som også våger å være seg selv, enten de nå er totalavholds eller ikke.
At enkelte av de som tidligere gikk inn i menighetslokaler med anspente skuldre nå føler at de kan senke dem i stedet, er alt annet enn “negativ utvikling”.

Til sist: Leste nylig at noen uttalte følgende i Korsets Seier: “Vi kan ikke kreve at kristne er totalavholdende. Men vi bør kunne forvente det.”
Ahh, de uskrevne reglene! Det er vel få ting som har gjort mange tørste opp gjennom årene som nettopp dem.

Facebook Comments
7 comments on “Om menigheter og alkohol
  1. Takker for at du deler dine tanker / meninger med oss . Har både vært tidligere rusmisbruker og også en tur innom Evangeliesenteret for noen år tilbake . Kom meg på beina og ble etter en stund ansatt der som miljøarbeider og aktivitets leder . Følte etter en stund att jeg måtte forlate denne jobben for jeg opplevde alt for mye av de tingene du skriver om . Prøvde å komme med forslag og oppmuntrende ideer , men alt ble avist ( prøvde å få innført den type nesespray som kan avverge overdoser , men ble nedstemt for at ledelsen mente det ville oppfordre beboere til å sprekke ? ) Det som har vært kvalmest for meg gjennom ca 12 år som frelst og troende er hva troende kan finne på å lire av seg på plattformen og hvordan de selv egentlig lever på privaten . Er nå på andre året etter jeg sa opp jobben på Evangelisenteret og min tro er like viktig for meg i dag , men menigheter holder jeg meg unna . Må innrømme at jeg lurer på hvem menighet du har funnet deg ? Dette ble kanskje litt rotete på morgenen for en som deg som kan skrive og har evnen til å spre ordet på en måte som folk forstår 🙂 Det jeg egentlig ville før fingrene begynte på tastaturet var å skrive at jeg setter stor pris på bloggen din og har fulgt den i lang tid nå .

    Mvh Geir

    • Takk for det, Geir, og takk for din åpenhet!

      Jeg har funnet meg til rette i Citykirken (citykirken.no), som har møter på Vulkan Arena kl 14 hver søndag.
      Det er menigheten hvor min egen lillebror er pastor. Så jeg har ikke akkurat gått over bekken etter vann. 🙂

      Mange bra folk der! Dessverre får jeg ikke vært der HVER søndag, eller på alle opplegg de har rundt omkring, men tar turen innover til hovedstaden med jevne mellomrom …

  2. En del av det du skriver, er vel kanskje fornuftig og riktig sett, på mennskelig måte, men du glemmer helt bort att, det´ på ny fødte mennesket er ikke av denne verden og skal heller ikke ta del av denne verdens sysler. Alt som fører ett menneske til avhengighet, blir en avgud. Jeg snakker ikke her om alkoholisme, jeg snakker om avhengighet, en rytmisk automatisk leve form, nå er det helg, må på byen, treffe venner og ta en øl eller flere, altså en avhengighet (avgud) En Kristen som ikke gir tid i innvielse og bønn til Gud, slik att han blir kjent med Jesus og den H.Ånd, kan jeg ha en viss forståelse for dine synspunkter, men det er jo der vi Kristne ikke ønsker å være, for livet med Jesus er alt og mere enn nok. Vi skal omgås de ufrelste, nettop for å evangelisere om veien til Himmelen, ikke vise pekefinger ! Jeg har faktisk opplevd mange ganger att ufrelste har respektert meg, på grund av att jeg har vist, att jeg er ikke avhengig av å gjøre akkurat det samme som de. Jeg er mere enn tilfreds med Jesus og det livet han gir meg ! Alle mennesker må velge selv, men la oss ta oss i vare så vi ikke presser våre egne ideologier på andre mennesker, som jeg opplever sterkt att du gjør i dette innlegget! Bless you !

    Er dere da oppreist med Kristus, da søk det som er der oppe, der Kristus sitter ved Guds høire hånd!
    La deres sinn være vendt til det som er der oppe, ikke til det som er på jorden! Dere er jo døde, og deres liv er skjult med Kristus i Gud. Når Kristus, vårt liv, åpenbares, da skal også dere åpenbares med Ham i herlighet. Kol: 3
    Ser dessverre at brødre og søstre lar seg prege av denne verdens visdom og intellektualitet. Vi lever her i denne verden, men er ikke av verden. Ikke at vi skal leve som eremitter, men det er en kjensgjerning at flere menigheter og kristne lar seg påvirke av verdens livsførsel og mystisisme.
    Forførelsen står nå i høysetet og vil intensiveres i den tid som nå kommer.
    Jesus forteller oss det i Matt. 24.,
    Holy yoga og mindfullness og andre former for nyreligiøsitet har allerede vært innom kirkelokalet, for å nevne noe. At vi som kristne ofte altfor raskt glemmer at det er Guds visdom og forstand som skal prege oss, og være vår intellektuelle base, viser seg ift at vi åpner opp for denne verdens nyåndelighet og lukrative levesett.
    Hør hva 2. kor:6. 15-18.
    OG HVA SAMKLANG ER DET MELLOM KRISTUS OG BELIAL? ELLER HVA SAMFUNN HAR EN TROENDE MED EN VANTRO? OG HVA ENIGHET ER DET MELLOM GUDS TEMPEL OG AVGUDER? VI ER JO DEN LEVENDE GUDS TEMPEL, SOM GUD HAR SAGT: JEG VIL BO HOS DEM OG FERDES IBLANDT DEM, JEG VIL VÆRE DETES GUD OG DE SKAL VÆRE MITT FOLK.
    GÅ DERFOR UT FRA DEM OG SKILL DERE FRA DEM, SIER HERREN, OG RØR IKKE NOE URENT! DA VIL JEG TA I MOT DERE.
    JEG SKAL VÆRE DERES FAR, OG DERE SKAL VÆRE MINE SØNNER OG DØTRE, SIER HERREN, DEN ALLMEKTIGE.

    • Forstod ikke helt hva du ville fram til. Sorry, Helge.

      Du skriver at jeg presser min ideologi på andre mennesker med dette innlegget. Men innlegget er jo ment som en kritikk av de som gjør nettopp det. Av de som ikke tåler at andre gjør andre valg enn dem selv.
      Selv har jeg respekt både for avholdsfolk og ikke-avholdsfolk, har ingen interesse av å omvende noen av dem til verken å begynne eller slutte å drikke alkohol. Så jeg ser ikke helt hvilken ideologi jeg i så fall presser på dem.

      Ellers skriver du: “Vi skal omgås de ufrelste, nettop for å evangelisere om veien til Himmelen, ikke vise pekefinger !”
      Er helt enig i at vi ikke skal vise pekefinger. Men jeg omgås ikke “ufrelste” med det ene motiv å “evangelisere”. Majoriteten av mine venner er ikke-troende, og er mine venner fordi de er fine folk å henge med. Ville blitt slitsomt for dem – og meg – om jeg hele tiden skulle sett på dem som misjonsobjekter!
      Det var nok annerledes da Paulus skrev sine ord. Skillelinjene var mer tydelige, siden man som kristen brøt med mye av det romerske samfunnet. De første kristne solgte alt de eide, nektet å tilbe keiseren og lagde seg på mange måter et høyst nødvendig parallell-samfunn.
      I “lutherske” og demokratiske Norge anno 2016 er det helt annerledes. De fleste av oss bør kunne klare henge sammen med meningsmotstandere og ha det hyggelig, uten at ambassader skal brennes og folk halshugges.

      Nå er jeg riktignok FOR en viss “oss og dem”-tankegang. For personlig har jeg ikke tro på at en slags “folkereligiøsitet” noen gang kan bli bærekraftig, fordi det blander nasjonal identitet og tro på uheldig vis. “Den kristne kulturarven” er et begrep du skal få uhyre billig av meg. Jeg er for et sterkt skille mellom stat og kirke, og mener at troende må vokte seg for å kreve at ikke-troende skal rette seg etter religiøse bud og regler, slik islamistene gjør.
      Derfor mener jeg altså at “oss og dem”-tankegangen ikke alltid er så forferdelig som den høres ut til.

      Men dersom den tankegangen gjelder på det rent sosiale, i den hverdagslige omgangen med andre mennesker, da er den livsfarlig. Da skaper den uheldige parallell-samfunn og sekterisme. Den troende som ikke har ikke-troende venner (eller ateisten som ikke har noen kristne venner, for den saks skyld), går virkelig glipp av noe!
      Og et vennskap som utelukkende er basert på et underliggende motiv om å konvertere den andre, er ikke et virkelig vennskap.

      Dette var kanskje et sidespor i forhold til dine anliggender, jeg hang meg kanskje bare opp i én setning. Men igjen, det var fordi jeg ikke helt skjønte hva ditt hovedanliggende egentlig var.

      Ellers kan det å leve i et slags parallell-samfunn være nødvendig for en periode, f.eks. under rehabilitering, hvor man bør isoleres fra andre som drikker osv. Men man kan ikke leve i isolasjon, med bare likesinnede, resten av livet, tenker nå jeg. Avholdsfolk må kunne klare å være i samme rom som folk som nyter alkohol, og de som nyter alkohol må respektere at andre har tatt andre valg av ulike årsaker.

      Forøvrig, kjære broder: Hvis du ikke vil ta del i “verdens sysler”, skjønner jeg ikke helt hva du gjør på internett! 🙂 Hehe.

    • Logikken din, Helge, er å kvitte seg med all rytmisk, gjentagende aktivitet. Joda, jeg gjentar turene til kirka, daglig bibel og bønn. Det vil jeg ikke slutte med.
      Jeg drikker ikke, men jeg går av og til på kino, seinest på lørdag med kona.
      Jeg går av og til på fotballkamp, seinest på siste hjemme til Sandefjord, til og med sammen med en kompis som er prest.
      Joda, jeg gjentar masse. Synder jeg? Nei, nå tuller du.
      Og Jesus var stadig på fest. Fariseerne kalte ham en drukkenbolt (min parafrasering). Det første, offentlige miraklet var til og med å framskaffe noen hundre liter med førsteklasses burgunder hos kananittene, unnskyld, i Kana.
      Ikke tving grensene dine på de som har opplevd friheten.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?