Gøyere liv og flere oppturer


Bilde fra en tidligere opptur. Foto: Jan Luneborg

«Om du fins Gud, så kan du gjøre livet mitt litt gøyere og gi meg noen flere oppturer.»

Slik lyder en overskrift i Dagen. Jeg klikket meg inn på artikkelen, og forventet den sedvanlige moralismen, et eller annet om at Jesus ikke er der for å tjene våre vestlige luksusbehov osv. Jeg trodde setningen var en slags karikatur som skulle angripes.
Det var befriende å oppdage at det dreide seg om et personlig vitnesbyrd fra en ung jente som følte at Gud hadde besvart nettopp den bønnen.

Jeg synes overskriften er helt nydelig. For den er en ærlig bønn rett fra hjertet.
Men den er altså et typisk eksempel på den type setninger som alltid blir fordømt av alskens loviske forkynnere. “Jesus sto ikke for noen lykkereligion!” vil de bastant hevde.
Og joda, jeg er delvis enig i det. Men bare delvis. For det er ingenting som gjør meg så lykkelig som evangeliet. Og det er ingen motsetning mellom evangeliet og de aller fleste “verdslige” gleder. Jeg tror på det samme som Paulus: “Alt det Gud har skapt, er godt, og ikke noe skal forkastes når det mottas med takk.”
Jeg er nemlig ingen gnostiker, i motsetning til hva mange katolikker anklager sånne som meg for.

I det radikale ungdomsmiljøet jeg engang var en del av, hadde vi nærmest et martyrkompleks. “Den som tror på Jesus, skal bli forfulgt, det er et løfte han ga oss!” ble det ofte sagt. Og underforstått ble det tolket slik: Om dine ikke-troende kompiser faktisk synes du er en ålræit fyr og ikke hater deg, må det være noe alvorlig feil ved deg!
Dermed ble enkelte kristne helt tullinger, med vitende og vilje, siden det var den eneste måten de kunne oppnå “forfølgelse” på i et rimelig tolerant land. Dess mer distansert man ble fra “verden” gjennom avstandstaken til diverse kulturelle uttrykk, dess bedre. Dess mer applaus fikk man fra likesinnede innen sekten.

Helst skulle vi lide litt. Hadde vi det bra, var det ikke bra. Vi skulle helst slite på de fleste områder, for da var Gud happy med oss. Var vi glad i en viss musikkstil, var den å regne for synd bare fordi vi likte den.

I dag avskyr jeg den formen for religion. Jeg takler alltids litt forfølgelse, men bare for ting jeg faktisk tror på. Når jeg i dag ser tilbake på alt jeg møtte motstand for i min “radikale” periode, var det aldri Jesus Kristus eller hans lære, kun min egen elendige formidling av troen.
En formidling som var altfor preget av en kristenkultur som underbevisst ønsket å bli stigmatisert og uglesett, og som derfor ikke kunne kommunisere på en normal måte med normale folk.
Hadde man det fint sammen med andre mennesker, på en helt vanlig måte, fikk man nærmest dårlig samvittighet. For helst burde man jo stått på bordet og ropt helt til alle forsvant fra stedet, slik at man kunne få stjerner i kristenboka.

Jeg er så takknemlig til Gud og mennesker for at jeg kom meg langt bort fra det giret der. For jeg merker at mange troende fortsatt befinner seg der, selv om de står for light-versjoner i forhold til 1990-tallets idiotkristendom.
Det er liksom en liten pisk på lur. Alltid. Man kan aldri ha helt god samvittighet. Aldri senke skuldrene helt. Det er alltid et eller annet som er galt. Kommer det mange på gudstjenestene, gjør man sikkert noe feil. Da må man vende tilbake til en eller annen liturgisk form fra fortiden som skremmer flest mulig mennesker bort. Us holy four, no more – først da er man virkelig på sporet og får Guds applaus.
Yeah, right.

«Om du fins Gud, så kan du gjøre livet mitt litt gøyere og gi meg noen flere oppturer.» Ahh, for en nydelig bønn!
Joda, jeg er klar over at det finnes viktigere ting å be om, at det er lidelse i store deler av verden, og at en navlebeskuende kristen selvhjelps-tro er rimelig tam.
Jeg er klar over alt det der. For det sier jo en rekke forkynnere hele tiden.
Men behøver det egentlig være noen motsetning mellom “egoistiske” bønner og det å ha et større perspektiv? (Tror uansett ikke det er noen fare for at sånne som meg ender opp som “amerikanske herlighetsteologer”, for å si det sånn!)

Tidligere fikk jeg dårlig samvittighet når jeg ba til Gud angående egne behov. En stemme fra fortidens sekterisme kom alltid opp: “Hvordan kan du be om slike egoistiske ting, all den tid majoriteten av verden lider?”

Helt til jeg en dag fikk det som enkelte kristne kaller “lys” over et visst bibelvers: “Han er rik nok for alle som påkaller ham.”

Yepp. Han er rik nok. Han har ikke en liten kake som skal deles på alle, slik at noen andre får mindre dersom du får mer. Derfor er det rett og slett ingen motsetning mellom det å be Gud om hjelp til å gjøre hverdagen din bedre, rett etter at du har bedt for barn som sulter og situasjonen i Syria.

Så, kjære Gud, siden du faktisk finnes og ser i nåde til oss gamle menn som bor på Bondelandet også: Kan du gjøre livet mitt litt gøyere og gi meg noen flere oppturer?

I Jesu navn, amen. Og på forhånd takk.

Får du noe ut av mine skriverier, er du HJERTELIG VELKOMMEN til å bli en patron, slik at jeg får muligheten til å skrive enda mer!

Facebook Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?