Om å fornekte seg selv

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

I kjølvannet av Rut Helen Gjæverts dokumentar på VGTV, har mange stått fram og fortalt om skadene de har fått i ekstrem-karismatiske menigheter, noe som igjen fører til en del interne oppgjør med fortiden (og i noen tilfeller nåtiden).

En beskrivelse som går igjen hos mange av de “brente barna”, er at de fikk følelsen av å miste seg selv. Pastorene formidlet et selvutslettende budskap, hvor alt annet enn en ensporet og smal kultur var å regne for “uåndelig”, og hvor visse personlighetstyper og uttrykk ble hauset fram som det forbilledlige.

Blant bibelversene disse pastorene brukte for å utslette folks følelse av egenverdi, var følgende:

“Den som vil finne sitt liv, må miste det.”
“Jeg er korsfestet med Kristus.”
“Den som vil følge meg … må fornekte seg selv.”
“Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg.”

Og jeg kan ikke unngå å tenke at det er rart hvor forskjellig folk kan tolke bibelvers! For disse versene er for meg befriende, mens de altså har blitt brukt til å holde folk i psykisk fangenskap.

La meg dele noen basic tanker:

Det er skummelt å melke enkeltvers fra Bibelen for det de er verdt, om man ikke har de rette grunnkonseptene i bunn. Uten noen hermeneutiske grep, noen enkle tolkningsnøkler, kan man lese ting helt ute av sin sammenheng, og få dem til å bety det motsatte av det som var hensikten. “Summen av ditt ord er sannhet”, skrev salmisten for flere tusen år siden. Og enda det ikke fantes noen etablert bibelsk kanon da disse ordene ble skrevet, hadde denne låtskriveren et svært viktig poeng.

Å tillegge hvert eneste vers i Bibelen like stor verdi og betydning for oss i dag, vil føre til en helt ulogisk og selvmotsigende form for bibellesning. For det skjer nemlig en utvikling underveis. Det er som en morgenstund med en soloppgang. Og sola kommer ikke opp før evangeliet presenteres i de paulinske brevene.
Jesu forkynnelse setter hele Det gamle testamentet i et annet perspektiv, og Paulus’ brever setter i sin tur Jesus-fortellingene i et enda større perspektiv. Om man skal ta Paulus på ordet, noe jeg for min del gjør, var det Jesus selv som åpenbarte selve evangeliet for ham – ved å vise hva som skjedde i de åndelige kulissene da Jesus døde og oppstod.
Hele Bibelen bør leses i lys av den åpenbaringen Paulus fikk, som altså er Jesu eget evangelium. Det går et klart skille mellom før og etter korset, og har man ikke det grunnkonseptet i bunn, blir Bibelens narrativ helt ulogisk.

Jeg tror også det er viktig å skille mellom kjernesannhetene og mer perifere bibelvers. Det er dypt tragisk at Den norske kirke (og andre menigheter) har sørget for at hele det norske folk kjenner til hva Paulus mente om homofili, mens de fleste ikke aner hva hans evangelium går ut på.

*

OK, tilbake til de versene som har gjort at folk har mistet seg selv. For meg er de fantastiske og befriende vers, nettopp fordi jeg leser dem i lys av det Paulus skrev. Men de samme versene som altså befrir min tro fra ethvert prestasjonskrav, er de samme versene som enkelte ledere har brukt for å tvinge folk til å prestere! Snakk om skivebom i forhold til evangeliet!

Å fornekte seg selv, handler for meg om å fornekte egen innsats og prestasjon som mulig vei til frelse. Det er ikke noe jeg kan gjøre for å vinne eller miste Guds kjærlighet. En fantastisk befriende tanke!
Tenk da at dette prinsippet har blitt brukt til å fremme lovisk kristendom i stedet, til å piske folk til større innsats og prestasjon for å gjøre Gud fornøyd.
Det er helt absurd! I stedet for å fornekte seg selv, har disse lederne satt seg selv og sin egen religiøse form på en pidestall.

Folk har måtte avsi seg sin personlighet, sin klesstil, sin musikksmak, sin kultur og sine interesser. Folk har drevet selvutslettelse på en negativ måte, på grunn av misbruk av vers som egentlig inneholder det stikk motsatte budskapet: Det handler ikke lenger om hva vi presterer, for Kristus presterte alt for oss, slik at vi kan senke skuldrene og se Gud rett i øynene uansett hvor mange feil og mangler vi måtte ha!
Derfor kan Jesus i det ene øyeblikket be oss “ta opp vårt kors”, og i samme åndedrag hevde at byrden av det korset er “lett”. Det siste fremstår som en sprø tanke om den ikke forstås i lys av nettopp evangeliet, av det han gjorde på korset for oss.

Ingen tanke er for meg mer befriende enn tanken på at “ingen av oss er noe” i religiøs kontekst. Ingen av oss behøver å imponere verken Gud eller hverandre, vi stiller alle likt for Gud, like avhengige av nåde hele gjengen. Jesus gir ikke mye rom til folk som ønsker å bli åndelige superhelter eller helgener. Vi kan ha vår trygghet og identitet i noe helt annet enn det vi selv klarer å få til i dette livet.
Men når et slikt budskap blir pervertert og tas ut av den teologiske konteksten, slik at folk får lavt selvbilde og tror de ikke er noe verdt i Guds øyne med mindre de presterer gudslivet bedre – vel, da fortjener forkynnerne en skikkelig smekk på labben.
Og det er det mange av dem som får i disse dager. Kanskje de på den andre siden av alt dette blir mindre kravstore overfor andre, når de innser at de selv har bommet kraftig. Fariseerne på Jesu tid la byrder på andre som de selv ikke klarte å bære. På tide at religiøse ledere slutter med det, nå som de har hatt 2000 år på seg.

Å fornekte seg selv, handler for meg ikke om å tenke mindre om meg selv, bare om å tenke mindre meg selv i akkurat det som har med frelse å gjøre. Jeg tar troen og livet mitt svært alvorlig. Men jeg kan heldigvis ta ganske lett på meg selv oppi det hele!

*

Yepp. Dette ble langt. Men jeg tror svært mye av undervisningen i det som kaltes “trosbevegelsen” ble livsfarlig fordi folk ikke hadde de rette paradigmene på plass, noe som gjorde dem til enkle ofre for loviske og maktsyke predikanter.
Men nå som nådeforkynnelsen virkelig har blitt etablert i manges bevissthet, tror jeg light-versjoner av enkelte konsepter som tidligere ødela mennesker, kan helbrede mennesker i stedet. For eksempel vil undervisning om guddommelig helbredelse fremstå helt annerledes når den er kjemisk renset for loviskhet og ideen om prestasjon og skyld hos den syke.

Det var jo en grunn til at de nye menighetene som ble etablert på slutten av 1980-tallet fikk så stor oppslutning. Folk savnet en friskere form for kristendom. At den endte opp med å bli altfor ekstrem i mange tilfeller, gjør ikke at man bør forkaste selve utgangspunktet for det hele. Karismatikken er definitivt ikke død, og jeg tror det er den som har framtiden foran seg (litt avhengig av hva man legger i ordet). Pentekostal kristendom er i ferd med å bli verdens største religiøse bevegelse.

Og når det gjelder f.eks. undervisningen om ånd, sjel og kropp, som gjorde mange mennesker helt overåndelige på 1990-tallet, er den for meg i dag et redskap til å unngå nettopp dette. Så lenge man anser alle tre bestanddelene for like viktige for et menneske, kan inndelingen være svært hensiktsmessig. Å kunne skille mellom sjel og ånd, har spart meg for utrolig mye teologisk hodebry!
Jeg slipper for eksempel å føle meg “uåndelig” fordi jeg ikke liker kirkemusikk eller Hillsong, nettopp fordi jeg innser at musikkstil handler om sjel, og aldri om ånd. Ingen predikant kan få meg til å føle meg åndelig mindreverdig på grunn av ytre former og stiler, nettopp fordi jeg skiller mellom ånd og sjel.

I dag finnes det ikke lenger noen “trosbevegelse”. Men det finnes fortsatt mange som smugleser folk som Kenneth Hagin. Jeg er en av dem. Jeg har i dag samme forhold til hans litteratur som jeg har til alkohol: I passende mengder er det en velsignelse, i store mengder er det livsfarlig.
Selv om jeg veit at det ligger folk i grøfta både på grunn av alkohol og Hagin, er jeg i skrivende stund ikke helt villig (eller solidarisk nok?) til å forkaste verken vinglasset eller enkelte av poengene til Hagin. For min egen del veit jeg nemlig at jeg ikke kommer til å henfalle til verken alkoholisme eller prestasjonstro. Been there, done that! 🙂
I mai 2016 har jeg kontroll på både vinen og trosundervisningen, og liker å nyte begge deler når jeg skal slappe skikkelig av …
Men kanskje bør bøkene til Hagin komme med en advarsel på forsiden: “Må ikke inntas av folk som ikke har evnen til å sile litt, da det kan være farlig å svelge alt innholdet. Bør kun nytes i passende doser av ansvarlige og modne kristne med nådeforkynnelsen trygt etablert i sine hjerter.”
Men den advarselen bør i grunnen stå på ganske mange kristne bøker, deriblant ikke rent få av bøkene skrevet av gode norske lutheranere!

Uansett: Med det rette grunn-paradigmet i bunn, er det ingenting som gir mer frimodighet og et godt og trygt selvbilde enn sannheten som synges i en gammel salme: “Selv er jeg intet, Jesus mitt alt.”

Facebook Comments
2 comments on “Om å fornekte seg selv
  1. Mange gode tanker her. Legg gjerne inn en link til Supermennesket som ikke fantes, på verdidebatt. Hint hint

  2. Dette var interessant lesning. Som gammelt levendeord-medlem som strever med hvilke bibelbriller jeg nå skal bruke, er jeg på utkikk etter noe som kan sette meg på sporet. Jeg gikk på bibelskole som tenåring på tidlig nittitall, så alt i svart-hvitt, trodde meg ihjel på trosforkynnelsen, og levde med konstant angst for at jeg ikke var god nok. Hvorfor klarte ikke jeg å høre så sterkt fra Gud som alle andre? Hvorfor hadde jeg hjertebank hver gang det kom til ettermøtet, og innbydelsen kom? Hvorfor hadde jeg stadig symptomer på sykdom enda jeg bekjente for all verden at jeg var frisk? Hvorfor klarte ikke jeg å “be ting igjennom” eller “bryte åndsmakter” like selvsikkert som de store scenekunstnerene?
    Jeg har strevd i årevis for å komme fri alle disse tankene. Bli fri angsten.
    I motsetning til deg, klarer jeg ikke det karismatiske uttrykket. Jeg har fremdeles angst i meg for at mennesker skal bruke et slikt uttrykk for å i Guds navn manipulere meg. I møtet med for stor pågåenhet av kristne blir jeg som en redd skilpadde som trekker seg inn i skallet sitt. Dette har av enkelte blitt tolket som at jeg er kald, i beste fall lunken (som jo ikke er en hedersbetegnelse i bibelsk målestokk) og liberal.
    Men jeg tror jo. Da Levende Ord, og alt jeg hadde bygget livet på, falt sammen som et korthus, så jeg klart at det var bare Jesus som sto igjen. Og Guds kjærlighet. Og nåden. Jeg kjenner igjen mange av de tankene du deler her i meg selv. Det handler ikke om hva jeg kan prestere, lenger. Men om Guds nåde. Bibellesingen min ble uheldigvis så forstyrret av alt grumset fra fortiden, at jeg har lest lite i boken de senere år. Men jeg har en lengsel i meg etter at ordet skal bli levende for meg igjen. For jeg tror. Men heldigvis har jeg en trygghet i at Gud ikke ser ned på meg selv om jeg synes dette er vanskelig. Jeg tror han liker ærlighet, jeg.
    Hagin sin lære holder jeg meg laaaaaaaangt unna. Jeg trenger ikke advarselen din for å ikke lese ham. Det vil si, jeg har lest endel om hvor feil trosbevegelseslæren er i forhold til klassisk kristendom, når det kommer til JDS-læren, helse-velstands-læren osv. Kenneth Copeland tror jo at han er en gud selv, jamfør diverse materiale på YouTube. Tanken på at det finnes utrolig mye gammelt trosforkynnelsestankegods rundt omkring i norske menigheter, selv om trosbevegelsen har falt, synes jeg er litt skummel. Bøkene til Hagin og diverse andre ekstreme amerikanere selger jo fortsatt godt, har jeg inntrykk av. Heldigvis dukker det opp endel i media nå for tiden. Det er ren terapi for meg å oppdage at jeg ikke er alene. “Det var ikke meg det var noe galt med, men systemet”.

    Jeg har kommet til samme konklusjon som deg, at det ikke er noe jeg kan gjøre for at Gud skal elske meg mer eller mindre enn det han allerede gjør. Og det er så befriende, at jeg kjenner meg glad! (Trykket nesten et halleluja, der, men det ble kanskje litt for karismatisk..) Uttrykket for troen min, finner jeg nå mer i den norske kirke. Det har nok med sjelen min å gjøre, siden den ikke stoler på den karismatiske uttrykksformen. Men å tenne lys, bare komme og være den jeg er, uten noe prestasjonsjag, det har vært godt for meg. Og jeg tror at Gud er stor nok til å møte mennesker der de er, om det så er inneklemt i et skilpaddeskall av og til…

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?