Kristenpressen før og nå

newspaperrecycling

Her følger en gammel reprise.

I denne bloggen har jeg ofte hatt mye moro på kristenpressens bekostning. For ordens skyld bør jeg kanskje nevne at jeg synes Vårt Land rett og slett er en skikkelig god avis. Og det mener jeg.
Som svært lavkirkelig av meg (akkurat som Mikkel i “Det mystiske ansiktet”), er det ganske mange sider med kirkestoff jeg hopper kjapt over. Men så har du de mange dybdeartiklene og gode intervjuene, som jeg ofte må ta vare på. Hver eneste måned river jeg ut minst 10 sider av Vårt Land og arkiverer. Jeg har permer fulle av gamle Vårt Land-artikler.

Når det gjelder Dagen, synes jeg den også har blitt en god avis. Noe ganske annet enn de erkekonservative, navlebeskuende bladene som het Dagen og Magazinet for noen tiår siden! Selv om jeg ofte er uenig i det som skrives på lederplass, er Dagen storsinnet nok til å ta for seg emner fra svært ulike vinkler, og la alle parter komme til orde.
Om de nå bare slutter å gi stor plass til leserinnlegg som åpenbart er skrevet av klin sprø mennesker, blir det virkelig sus i serken! Det bra å tillate ukorrekte meninger plass, men visse krav bør stilles til folk som får ha ordet fritt i en avis. Noen trenger nok psykolog mer enn oppmerksomhet, og det sier jeg i all oppriktighet, ikke for å være morsom eller nedlatende.

*

I dagens Vårt Land dybdeintervjues avtroppende redaktør Helge Simonnes av Olav Egil Aune.
Simonnes er Vårt Land-høvdingen som skal ha mye av æren for at avisen har blitt som den har blitt. I intervjuet kan vi blant annet lese følgende glimrende ord:

-Hvis du nå skulle si til naboen din – troende eller ikke – at på søndag skulle han bli med i kirken. Hva ville du sagt at han skulle se etter?
-For det første er jeg ikke sikker på om jeg ville invitert ham til kirken. Jeg vet ikke om det hadde gått så bra. For det andre måtte jeg være sikker på at han ikke mislikte orgelmusikk. Jeg måtte være trygg for at han likte litt stivnede former. Du ser snublesteinene? Jeg ville nok heller invitert naboen på en kopp kaffe om situasjonen byr seg. Og kanskje komme til å snakke naturlig om de store spørsmålene.
-Og da ville du si?
-Jeg kan fortelle hva jeg ikke ville gjøre. Jeg har en veldig dum opplevelse fra akkurat et slikt tilfelle, nemlig. Da jeg flyttet til Røa i 1984, inviterte naboen oss. Han ville ønske oss velkommen, og for å gjøre det ekstra bra, gikk han til barskapet og hentet en liten drink. Kona mi var ikke avholdende, hun tok imot. Men jeg var – og tok ikke imot og begrunnet det. Han skjønte med én gang at det var fordi jeg var troende. Jeg har tenkt på det mange ganger: Hva var det jeg gjorde? Hvilken skade hadde det gjort om jeg hadde tatt glasset for å møte den naboen på en ordentlig måte, fremfor at jeg valgte å trygge mine egne valg og levere bevis for at jeg sto for det jeg sto for? Et fullstendig feil valg.
-Det går du og tenker på fremdeles?
-Jeg tenker på alt vi har gjort som har skapt avstand til kirken og kristendommen. Som for eksempel dette med alkohol som styggen selv. At det har skapt kommunikativt grums som det er utrolig vanskelig å komme seg ut av som kirke. Det har vært et stort prosjekt for meg i Vårt Land å hjelpe leserne til å få et bevisst forhold til hva tro handler om, om hva det er å leve kristelig. Og da er jeg sikker på at det ikke er flere påbud og innsnevringer vi trenger …”

Amen og atter amen. Ikke rart Vårt Land har blitt en god avis.

Som en liten digresjon på tampen: Da jeg en gang på 1990-tallet ga uttrykk for noe av det samme i en spalte i Vårt Land, om at kristenhetens stempling av måteholds-kristne som “mindre åndelige” var stygg å se på til tider, førte det til 13 helsider i avisen Magazinet og andre kristne publikasjoner. I løpet av én uke var jeg blitt han som kjempet for alkohol i manges bevissthet. Det var liksom det som var budskapet mitt, på grunn av noen skarve setninger blant mange. På den tiden reiste jeg som omreisende evangelist, og alle invitasjoner fra pinsemenigheter ble brått avlyst. En rekke ungdomsledere ble intervjuet og tok kraftig avstand fra mine uttalelser. Samtlige av dem ringte meg når det kom på trykk, og uttalte at de “ikke hadde ment det akkurat sånn” og blablabla.
Stephan og Anne Christiansen var blant de som var svært fortvilet over det jeg hadde skrevet, men siden de på den tiden var folk jeg hadde mye med å gjøre, forsøkte de å fungere som meglere. Det endte opp med mange dype samtaler, og blant annet en middag med Vebjørn Selbekk, sjefredaktøren i Magazinet, hvor også ekteparet Christiansen var til stede.
For et styr! Kaos! Telefonen sto ikke stille på en uke. På grunn av tre setninger som sa at vi ikke måtte måle åndelighet ut i fra ting som f.eks. totalavhold eller ikke!

Det var den uka jeg utviklet telefonskrekken som har fulgt meg siden i livet. (Jeg snakker aldri med folk utenfor familien på telefon, noe som har kostet meg en del jobber.)

Det hele er utrolig morsomt å tenke på i dag. Tidene har endret seg. Men der og da gikk jeg helt i kjelleren av fordømmelse på grunn av det massive trykket. Jeg husker jeg skalv da det kom kristenaviser i posten, fordi jeg hadde fått høre på forhånd at det sto om mine uttalelser. Måtte til og med be til Gud før jeg vågde å lese, og i forkant forsikre meg om at jeg hadde hans kjærlighet uansett hva som sto på trykk.
Som sagt: Ultra-komisk å tenke på i dag. Men dypt alvorlig for meg der og da.

En av telefonene ble redningen fra total fortvilelse. Jeg plukket opp røret (dette var den tiden vi fortsatt hadde fasttelefoner), forberedt på å få nok en skyllebøtte fra et ukjent og religiøst indignert menneske, eller nok en ungdomspastor som skulle uttrykke at han “ikke hadde ment det akkurat sånn”.
I andre enden var derimot lovsangsleder Per Søetorp, som hadde en viss heltestatus i våre miljøer. Han nærmest ropte i røret: “Vær bare frimodig, du Guds tjener!” Så fortsatt han med å skjelle ut kristenpressen og folks inngrodde mentalitet, før han så inviterte meg på middag hjemme hos seg selv.

Den middagen hos Per – med gode viner til, selvsagt – var reine helbredelsen. Jeg overdriver ikke.

Og siden har jeg selv ønsket å gi helbredelse til folk som har fått åndelige utslett av andres loviskhet. Det er mitt store håp at denne bloggen i det minste har hjulpet noen å senke skuldrene i møte med pekefingere opp gjennom årene.

UPDATE: Som den gode mann Victor skriver til meg på Facebook, opplever han i dag – som avholdsmann – et motsatt press. Og da er vi jo like langt, om noen føler de drikke alkohol for å bevise sin “frihet”. Målet må være at vi alle kan senke skuldrene, uavhengig av mat, drikke, musikksmak, stilart og alt mulig annet – og innse at slike ting ikke har en dritt med evangeliet å gjøre, men med ulike personligheter og personlige preferanser å gjøre.
Jaja, slike pendeler har det med å svinge fra et ytterpunkt til et annet. Vi får håpe han Hegel hadde litt rett i sitt historiesyn, for etter at vi har vært igjennom “tese” og “anti-tese”, får vi da forhåpentligvis “syntese”, slik at både avholdsfolk og vindrikkere kan skåle sammen uten at den ene er så saiko opptatt av hva den andre har i glasset.

Facebook Comments
4 comments on “Kristenpressen før og nå
  1. Du og jeg er ganske ulike, David . Likevel har vi begge forstått at vi er frelst av nåde ved troen på Jesus og kun det! Om innholdet i drinken er Fun Light eller Jack Daniels har ingenting med saken å gjøre!

    Jeg pleier å si: Jesus sa vi skulle være menneskefiskere. Dessverre har kristnes “pekefingerevangelium” resultert i det motsatte. Det er på tide å vise naboer, venner, familie at kristenliv er frihet og ikke tvang.

  2. Jeg synes egentlig Vårt Land er blitt en ganske så kjedelig og tannløs avis, mens Dagen skyter frem som en meningsbærende, provoserende, engasjerende og levende avis.

    • Når det gjelder rent nyhetsstoff, er jeg tilbøyelig til å være enig med deg.

      Men så er det bare det at Vårt Land appellerer veldig til oss nerder med sine dybdeartikler innen historie, litteratur og teologi. Der er de ganske så unike. 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?