Take us back

tintagel-kirke-3-liten

Beskrivelser av samlingene på apostlenes tid, hentet fra Det nye testamentet:

“Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles. De solgte eiendommene sine og det de ellers eide, og delte ut til alle etter som hver enkelt trengte det. Hver dag holdt de trofast sammen på tempelplassen, og i hjemmene brøt de brødet og spiste sammen med oppriktig og hjertelig glede. De sang og lovpriste Gud og var godt likt av hele folket.”

“Jo, når dere kommer sammen, har én en salme, en annen et ord til lærdom, én har en åpenbaring, én har tungetale, en annen har tydningen. Men la alt tjene til å bygge opp. (…) For dere kan alle tale profetisk, men én om gangen, slik at alle kan lære og alle bli oppmuntret.”

“Se på dere selv, søsken, dere som ble kalt: ikke mange vise etter menneskelige mål og ikke mange med makt eller av fornem slekt. Men det som i verdens øyne er dårskap, det utvalgte Gud for å gjøre de vise til skamme, og det som i verdens øyne er svakt, det utvalgte Gud for å gjøre det sterke til skamme. Ja, det som i verdens øyne står lavt, det som blir foraktet, det som ikke er noe, det utvalgte Gud for å gjøre til intet det som er noe …”

Beskrivelse av gudstjenesten på keiser Konstantins tid og senere, hentet fra et kapittel skrevet av Gunnar Danbolt i boka “Tempel og katedral” (Tapir, 2000):

“Mye kan tyde på – som Theodor Klauser har hevdet – at de kristne biskopene rundt 320 ble utnevnt til keiserlige embetsmenn. En av grunnene til en slik antagelse var at de første kirkene som Konstantin lot bygge, hadde atrier foran inngangen … hvis biskopen var keiserlig embetsmann, så hadde han rett til å bli mottatt på sitt embetssted med acclamatio, det vil si med applaus, og tre inn i selve embetssalen i en prosesjon hvor det var med både sangkor og lys- og røkelsesbærere. I den sammenheng ble atriet nødvendig.”

“Og så gikk han (biskopen) inn i kirken med sitt store følge. Det betød at kirken måtte ha en prosesjonsgang i midten. (…) Med det samme biskopen trådte inn i kirkehuset, begynte sangkoret å synge inngangssalmen – introitus – og lysene og røkelsen ble tent. Biskopen gikk rett opp i koret og satte seg på en stol – cathedra – helt bak i koret. På begge sider var det benker til presteskapet …”

“På 500- og 600-tallet begynte det å vokse frem et nytt syn på gudstjenesten i det vestlige området. (…) Det er ihvertfall tydelig at presten i dette nordlige området etter hvert begynte å bli betraktet som en mellommann mellom Gud og mennesker, en mellommann som på menighetens vegne henvendte seg til Gud. (…) I løpet av 700-tallet ble det vanlig å prestevie de munkene som hadde utdannelse, og samtidig ble det mer og mer allminnelig at alle presteviede munker leste messen en gang for dagen … fordi man mente at Gud satte pris på messer. Dette var også en ny tanke – at gudstjenesten i tillegg til å være det sted hvor Gud skjenket det menneskelige fellesskap den magnestiserende nåde, også ble oppfattet som et middel til å blidgjøre Gud. Den tanken var viktig for de såkalte privatmessene hvor prestene sammen med en ministrant, som representerte menigheten, leste sine daglige messer. Det ble laget mindre alternisjer for disse privatmessene, og der sto presten alltid foran alteret med ryggen til ministranten.”

kirken under treet
(Foto av en nystartet menighet på savannen i Masai Mara, knipset av Anne Gustavsen.)

jauda
(Foto av … ja, jeg veit ikke helt hva. Men Batman og Robin er det ikke.)

Jeg er glad for å lese i andre bøker at det allerede på Konstantins tid var mange som reagerte på all pompen og prakten, og på torpederingen av “det allmenne prestedømmet”.

De ba i praksis den samme bønnen som Andrae Chrouch i den fantastiske låta under, som får selv en som vanligvis gjesper høyt av gospel-sjangeren til å fryse på ryggen på grunn av låtas … inderlighet, er vel det rette ordet:
Jeg blir med i bønnen. Take me back. Til en enklere form for Jesus-tro, som ikke er så avhengig av all staffasjen, som lar hver dag være en helligdag, hvert eneste rom et kirkerom og hver eneste troende en prest med direkte adgang til Gud uten noe mellomledd.
Som en viss Barratt hadde som slagord en gang i tiden: “Fram mot urkristendommen!”

Liker du mine skriverier? Bli gjerne en patron!

3 thoughts on “Take us back

  1. Interessant at kristendommen har gått fra en løsrivelse fra seremonien utført av ypperstepresten som gikk inn i det aller helligste for å be om tilgivelse på folkets vegne, til å bli fri gjennom nåden, og så havne tilbake i den samme suppa, hvor presten igjen er mellommann mellom Gud og mennesker. Ja, kjære Gud, take us back!

    • Ja, det er nesten utrolig.

      I mine mest fantasifulle øyeblikk, lurer jeg nesten på om Satan selv inngikk et veddemål med en demon for 1900 år siden: “Vedder 50 000 sjeler på at jeg i løpet av noen hundre år kan få den kristne religionen til å handle om det STIKK MOTSATTE av det Jesus snakket om!”

      Ser for meg demonen svare: “Å få kirken litt på villspor, klarer vi alltids. Men stikk motsatt? Den blir verre. You’re on!”

      2000 år senere kan Satan vise til følgende …

      – Folk har kriget og drept i navnet til han som ba oss elske selv våre fiender. De sanne troende ble brent på bål og forfulgt i hundrevis av år, av noen som selv definerte seg som selve “Kirken”.
      – Folk har gjort selve den handlingen som skulle symbolisere den nye pakt, nemlig nattverden, til den av våre handlinger som aller mest minner om den gamle pakts vesen.
      – Jesus ba de troende om å vekke opp døde. I dag har kirken hovedansvaret for begravelser.
      – Jesus ba de troende om å helbrede syke. I dag sier de fleste kristne at dersom du blir syk, har Gud en mening og en plan med det. En rekke av de egenskapene de første kristne tilla selve Ondskapen, tillegges i dag Gud.
      – Jesus ba de troende om å gå ut i all verden og spre evangeliet, og understreket at Guds rike bor i mennesker. I dag bruker kirken verden over hundretalls milliarder på såkalte gudshus, bygninger som står tomme mesteparten av uka. I tillegg har man etablert klostre, lukkede samfunn hvor folk kan dyrke sin egen hellighet og utvikling.
      – Jesus gjorde vann til vin. Mange kristne gjør vin til synd.
      -Paulus forklarte hvordan vi alle er døde for den religiøse loven, mens Jesus havnet i krangel med de som forkynte menneskebud hele tiden. Moderne kristne har svart med å lage seg en rekke interne bud og regler for å hva som er sømmelig oppførsel for kristne, bud som til tider er så smale at utenforstående ikke kan annet enn å trekke smilebåndet.
      – Jesus sa at ingen på jorden måtte kalles en åndelig far, fordi alle troende er søsken. Kirken har svart med å lage et voldsomt hierarki, hvor øverste leder blir kalt Pave (far). Denne lederen har også autoritet til å bestemme hvilke avdøde kristne som er verdige tittelen “helgener”.

      Ogsåvidere, ogsåvidere.

      -Jeg kan godt fortsette, sier Satan.
      -Nei, det er greit, du har vunnet forlengst, svarer demonen.

      Men heldigvis er ikke kirkehistorien ferdigskrevet. Jeg tror flere og flere våkner opp for det faktum at vi har tatt en gigantisk omvei fra selve Veien helt siden Konstantins tid.
      Og det gir et voldsomt håp for framtiden.

      Heldigvis er jeg blant dem som ikke tror Jesus kommer tilbake på mange tusen år. Og jeg tror at når folk leser kirkehistorie i år 3046 e.Kr., vil de riste på hue av den omveien som ble tatt de første par tusen årene, og takke Gud for at man endelig fant tilbake til VEIEN igjen sånn rundt 2057 e.Kr.

      🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?