Bønn – eller tåkeprat?

Siden det ble så mye og god respons på “Forbønnskøer og loviskhet”, legger jeg ut nok et utdrag fra “Regnet som aldri kommer” (2010).

Papirutgaven av boka er utsolgt, men du kan altså få PDF-fila ved å sende en femtilapp på Vipps 94 12 36 34. Husk å oppgi e-posten din, så ligger fila i innboksen innen kort tid.

*

Jeg er glad Jesus talte i lignelser. For det gjør budskapet hans aktuelt i alle slags miljøer og til alle tider. Men til tross for bruk av bilder og lignelser, kan man ikke si at Jesu budskap er særlig diffust. Selv om Vår Far er mer enn vi noen gang kan forstå, og høyt hevet over våre konsepter og tanker, har Han likevel gjort seg svært tilgjengelig og budskapet sitt konkret.

Men mange såkalte “vekkelseskristne” liker å bruke diffuse og kryptiske begreper. Disse begrepene høres svært åndelige ut, og kan få mange til å nikke og si “amen” og tro de har forstått dem. Men om man går inn til kjernen av det som sies for å se hva det egentlig betyr, og hvordan det i praksis kan utføres, blir det ofte god dag mann økseskaft. Det handler ofte om åndeliggjøring av praktiske problemer, og dermed om en ansvarsfraskrivelse.

“Vi må forløse vekkelse gjennom bønn”, hørte jeg nylig noen si. Det høres så fint og så åndelig ut. Men hva betyr det egentlig?

Det er riktig at Jesus sa vi skulle be Høstens Herre om å sende ut arbeidere. Men i kristen-Norge har vi jo nesten ikke gjort annet. Vi har brukt mer tid på å be Gud sende ut arbeidere enn vi har brukt på å gjøre vår egen del av høstarbeidet. Vi konstruerer merkelige konsepter, som “24 timers bønn i 6 måneder” og lignende. Disse får mye oppmerksomhet i kristne kretser, og menighetene stresser voldsomt for å gjennomføre slike. Dette til tross for at Jesus ba oss om ikke å være som de som tror de blir bønnhørt for sine mange ords skyld.

Hadde det vært bønn som førte til “vekkelse”, hadde vi hatt “vekkelse” for lenge siden. Det er garantert ikke der proppen sitter. Jeg lover! Mange kristne jeg kjenner, de ber og faster allerede så mye at det er umulig for dem å be mer og samtidig fungere normalt i arbeidslivet og familielivet. Og om det bare er bønn som skal til, er det merkelig at omtrent alle landets pinsemenigheter mister medlemmer og blir mindre. For er det noe pinsevennene virkelig er gode på, så er det å be!
Det er kanskje heller ingen steder i verden hvor det finnes så mange såkalte “bønnekrigere” som i Norge. Men så er det heller ingen andre steder i verden (bortsett fra kanskje Sverige og USA), hvor de kristne lever så innesnødd i sin egen kultur.

Bønn kan faktisk være en form for flukt. En flukt fra å bli praktisk. Det er jo så mye lettere å be for den “frafalne” Johan i et bønnemøte, enn å sette seg på barkrakken ved siden av ham og slå av en prat. Man får mer anerkjennelse fra andre kristne også, man fremstår som mer åndelig på bønnemøtet enn på puben.
Og har man problemer i ekteskapet, er det jo så mye enklere å “overlate det til Herren” eller “legge det fram på alteret”, enn å ta noen praktiske grep.

Ingen andre setninger har blitt brukt oftere til å fraskrive seg ansvar enn denne: “Jeg skal be for deg!” Det høres så fint ut, men betyr ofte i praksis: “Dette er ikke mitt problem, håper du finner ut av det!”

Det finnes også mange bønner som det kan virke som om den troende ber for sin egen skyld, for å oppnå en slags selvtilfredsstillelse, og ikke for virkelig å utrette noe. Da snakker jeg ikke om den typen bønn som bare handler om personlig samvær med Gud, hvor vi med rette bare kan nyte hans nærvær uten å måtte tenke på å “utrette” noe som helst. Nei, nå snakker jeg om den typen bønn hvor konkrete bønneemner blir lagt fram for Ham.
Selv får jeg avisen Vårt Land tilsendt hver dag, og der står det daglige bønnneemner på side 3, under overskriften “I dag ber vi for …” Det slår meg hvor mange av bønneemnene som er helt diffuse. Det samme har jeg ofte opplevd på gudstjenester i kirker og bedehus. Her er et eksempel:

I dag ber vi for …
* Sultne barn i Afrika
* Helgetrafikken
* Spania

Javel. Greit nok. Enten må de som ber ha en helt enorm tro, eller så ramser de bare opp ord for ordenes skyld. I hvert fall hvis den grunnleggende hensikten med denne typen bønn faktisk er å få bønnesvar, og ikke bare å oppnå en slags egenrettferdig og god samvittighet.

Er det virkelig bønn å ramse opp ordene “jeg ber for barna i Afrika”, bruke fem sekunder på å tenke på hvor fælt de har det med en andektig mine, for så å fortsette med helgetrafikken som neste punkt?
Jeg mener ikke å latterliggjøre, men hva er hensikten? Tror man at Gud griper konkret inn i hele Afrika den samme dagen som Vårt Land-leserne ber om det? Eller ønsker man bare å bevisstgjøre seg selv?

Det siste er i så fall bra. En slik bevisstgjøring kan kanskje på sikt gjøre at man innser at ballen er i våre hender, at det er Gud som har gitt oss beskjed om å hjelpe de fattige. Da forstår man at det er mye bedre å be for de tre navngitte fadderbarna man har, enn bare å slenge ut at man ber for alle barna i verden på generelt grunnlag.
For det er svært få av de som ber bønner av den sistnevnte sorten som faktisk forventer seg svar. Og konkrete bønner som ikke er bedt i troen på at de blir besvart, er i følge Jakobs brev helt forgjeves. (Om noen da vil innvende at det finnes en dimensjon hvor man bare ber om at Guds vilje skal skje, uten å ha noen formening om hva denne er, så vil jeg bare legge til at det selvsagt ikke er Guds vilje at barn sulter. De som ikke er hundre prosent sikre på det, tilhører en annen religion enn meg.)

Jeg husker det kristne skolelaget. Der hadde vi noe av den samme formen for bønn. Vi få utvalgte satt i sirkel på gulvet i storefri med lukkede øyne, skrapte med føttene og ventet på ringeklokka i frykt for å sovne, mens enkelte av de frimodigste stotret fram noen setninger fra tid til annen. “Vi ber deg for rektor, Herre.” “Vi ber for alle elevene ute i skolegården, Herre.” “Vi ber for alle som skal opp til eksamen, Herre.”

GJEEEESP! Hva var det egentlig vi ba om? Nei, ikke noe konkret, vi bare ba for bønnens egen skyld, siden den tross alt var en kristen plikt.
Jeg tror Herren forsøkte å svare så godt Han kunne, men vi var ikke lydhøre. Det var derfor vi ikke fikk med oss svaret hans: “De som skal opp til eksamen, får jammen lese selv! Kom dere ut i skolegården, dere også! Det er fint vær ute!”

Da jeg noen år senere var med i et svært så radikalt ungdomsmiljø, et som var sterkt preget av 80-tallets “Livets Ord-teologi”, ba vi bønner av en helt annen type. Vi var høylydte, gikk rundt og fektet med armene i luften mens vi talte i tunger. Og vi hadde bønnemøter i et lite lokale midt i sentrum klokka seks hver morgen, før vi gikk til skole eller jobb. I løpet av den timen følte vi at vi virkelig “rensket opp” i den åndelige atmosfæren over Oslo, og vi “tok autoritet” over både det ene og det andre. Ja, vi “sto i gapet” for alle de stakkarene som befant seg utenfor for vår lille krets, vi “tok ansvar i bønn”. Da vi så gikk ut i virkeligheten etter endt bønnemøte, var vi så fulle av oss selv at vi nesten sprakk. Vi hadde pumpet oss opp på en ytre og hul stilart, og følte oss som ekte insidere i “den helt nye generasjonen av radikale kristne”.

I ettertid tror jeg ikke vi utrettet noe som helst av åndelig verdi, verken i vårt eget eller andres liv. I likhet med skolelagsbønnene, dreide det seg bare om tomme ord og fraser, formidlet gjennom en kultur og form som ikke gjorde stort annet enn å bygge voldsomt opp under egenrettferdigheten.

Ikke en eneste person kom til tro som en følge av det vi holdt på med, selv om vi var aldri så høylydte (kanskje nettopp derfor). Og Gud prøvde nok som alltid å si oss noe, men vi var som vanlig ikke lydhøre. Selv tror jeg Han forsøkte å si oss noe i retning av dette: “Gå heller hjem og sov en time til, så slipper dere å være så trøtte resten av dagen!”

Jeg har begynt å lytte mer til mine egne bønner. For det er fortsatt mye tåkeprat der. Noen ganger begynner jeg mine bønner for andre mennesker på denne måten: “Kjære Gud, du ser Gøran …”
Og hva annet kan Gud svare, enn: “Ja, jeg ser Gøran. Jeg ser alle mennesker på hele jorden, det er helt korrekt. Jeg følger med på planetenes baner og hvert atom i hvert gresstrå, og vet hvor mange hår alle mennesker på jorden har på hodet sitt. Helt korrekt, David, går du videre?”
“Jeg bare løfter Gøran opp til deg …”
“Javel? Nå har det seg slik at jeg i øyeblikket er nede hos Gøran, så jeg er ikke helt sikker på om jeg veit hva du mener, David …”
“Vær hos Gøran nå …”
“Ja, det er jeg. Alltid. Men akkurat nå trenger han en kameratslig klem, og siden du er en del av min fysiske kropp på jorden i dag, vil jeg gjerne at du gir ham den klemmen på vegne av meg. Kan du komme bortom en tur, tror du?”

Så mange ganger slike bønner bare blir tåkeprat og floskler og kristenklisjeer – som i praksis verken betyr eller utretter noe som helst. Javisst finnes det åndelige ting som bare kan formidles på åndelig vis, men på den annen side er det jammen også mye tåkeprat som i stedet bør omsettes i praktisk handling.
Det er en stor forskjell på det å ha et ønske, og det å virkelig ha et mål. Det er lett å si: “Jeg vil at mange skal komme til tro!” Eller: “Jeg vil at ekteskapet mitt skal bli bedre!”
Men det er noe helt annet å tenke nøye over hvordan vi bedre kan kommunisere evangeliet, eller melde seg på et samlivskurs.

Kan det være en mulighet for at 90 % av alle våre bønner er forgjeves, fordi vi i praksis ber Gud om selv å utføre det oppdraget Han allerede har bedt oss om å utføre – et oppdrag som krever fysisk tilstedeværelse?

Det spørs om det ikke er lite hensiktsmessig å bruke Gud som en slags julenisse, en man hele tiden skal gi sine ønskelister til. Men denne formen for bønn har det gått inflasjon i. For mange er det å be omtrent det samme som å kaste en mynt i en ønskebrønn eller gjøre seg et ønske når man ser et stjerneskudd. Det dreier seg om diffuse ønsker og et vagt håp.

Kanskje bør vi i menighetene heller omgjøre flere av våre ønsker til konkrete mål. Et mål er tydelig definert, det er spesifikt, og man har lagt opp en reiserute – en plan – for å komme dit. Som det har blitt sagt: “Et mål er en drøm med en deadline.” Og om en plan viser seg ikke å fungere, tviholder man ikke på den, men forsøker å finne andre veier til det samme målet. Om liturgien ikke lenger kommuniserer evangeliet til folk, opprettholder man den ikke og gjør den til en hellig ku – nei, man endrer den, dersom målet faktisk er å kommunisere evangeliet og ikke bare å “drive en kristen virksomhet”.

Hensikter og ønsker er det nok av. De er dusinvare hos de fleste mennesker – og menigheter. Men virkelig målsetninger, som man i ettertid enkelt kan sjekke om man oppnådde eller ikke, de er langt sjeldnere og mer verdifulle.
Tilstanden i dagens menigheter er et resultat av hvordan vi troende tenkte og handlet i går, av de målene vi hadde eller eventuelt ikke hadde. Den er ikke et resultat av at Gud holder tilbake sitt mystiske “regn” fordi Han driver med et eller annet sært sjakkspill fra Oven, eller at vi har bedt for lite om “vekkelse”.
Derfor må ikke Menigheten lenger være som en person som venter hele livet på den store lotto-gevinsten. I stedet bør vi gå ut, være kreative, skape, bruke våre gudgitte evner!

Det finnes en vits om en religiøs mann som opplevde en storflom i bygda si. Han fikk reddet seg opp på taket av huset sitt, hvor vannet ikke kunne nå ham. Men han var fanget inn av vannstrømmer på alle kanter, og kom seg ingen vei. Dessuten kom vannet høyere og høyere hele tiden, og ville før eller senere oversvømme taket også.
Da ba han: “GUD, HJELP MEG!”

Etter en stund kom en redningsbåt kjørende, og tilbød seg å ta ham ombord.
Men han svarte: “Nei, Gud kommer til å hjelpe meg, så bare kjør videre, dere!”
Og båten kjørte videre.

Etterhvert nådde vannet ham opp til anklene. Da bad han igjen: “KJÆRE GUD, FRELS MEG!”
Så kom enda en redningsbåt kjørende forbi, og mannskapet ba ham innstendig om å bli med dem. Men igjen takket han nei, og sa: “Gud kommer til å redde meg!”

Vannet nådde ham så til livet, og han bad til Gud igjen. Da kom det et redningshelikopter over hodet hans, som sendte ned en mann og en line.
Men han sa bare: “Nei, bare dra videre, jeg har bedt Gud hjelpe meg, og Han svarer alltid på bønn!”

Til sist druknet mannen, og da han kom til Himmelen var han svært hissig. “Jeg ba deg om å hjelpe meg, Gud, hvorfor gjorde du det ikke?”
Men Gud svarte: “Jeg sendte deg både en og to redningsbåter, ja til og med et helikopter! Hva mer trengte du?”

Kunne du tenke deg å bli en PATRON for undertegnede? Nærmer meg første mål nå. TUSEN TAKK til alle gode folk der ute!

Facebook Comments
6 comments on “Bønn – eller tåkeprat?
  1. Liker veldig godt skribleriene dine. Har fulgt deg face en stund, og det har skjedd noe med innhold. Right to the point hva angår meg. Jeg slutta å gå i kirka pga mye av de tingene du tar opp. Greit å se sine egne tanker formulert bedre av andre enn meg selv. Egentlig ganske inspirerende…..

  2. Jeg anbefaler på det sterkeste å se “Presten” på NRK nett-tv, episode 5 tror jeg der Bjarte og den “kule” presten i nabokirken bønne-disser hverandre. “og Gud, vi takker deg for at du også ser nåde i besserwisserprester”.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?